Denne omtalen ble opprinnelig publisert under Tromsø internasjonale filmfestival i januar.

*

Når vi møter Minna (Malin Levanon) hjemme i leiligheten hennes, er det lett å trekke på smilebåndet idet vi ser bunken med uåpnet post og løgnene til inkasso-iglen på telefonen: «Jeg har ikke fått et sånt brev – jeg vet jo det!». Filmen etablerer en gjenkjennelig tone, og visst er det noe komisk ved den krisemaksimerende hovedpersonen, men alvoret i Flukten («Tjuvheder»)senker seg raskt.

Minna blir kastet ut av hjemmet sitt og starter en desperat kamp for å få tak i penger. Hun både selger og bruker narkotika, men er ikke mer enn en small time crook. Tilværelsen hennes er et kaos i Stockholms underverden, med mange bekjente og få venner. Minna lyver om en narkoleveranse der hun påtar seg rollen som mellomledd, stikker av med pengene og skaffer seg bare mer trøbbel.

Alt er konkret, her og nå, et spørsmål om overlevelse; Flukten springer avsted med pesende energi, anført av den konstant stressede Minna. Hun beveger seg nesten hele tiden, drar fra sted til sted i sentrum, men vi vender stadig tilbake til et par settinger – som campingplassen med husvognene.

Minna får seg en ny venninne i den alkoholiserte Katja (Lo Kauppi), som forsøker å få kontroll over livet sitt slik at hun kan få tilbake omsorgsretten for sønnen sin. På usentimentalt vis knytter de to kvinnene raskt bånd og spleiser på et nytt campingliv. Minna har imidlertid både politiet og glefsende haier fra narkomiljøet etter seg.

Spillefilmdebutant Peter Grönlund har tidligere jobbet som sosialarbeider, og dette synes i behandlingen hans av de kriminelle og hjemløse. Hverken Minna eller noen av de andre rollefigurene ligner skuespillere som er «kledd opp» til å representere elendighet, og autentisiteten er gjennomarbeidet helt ned til Katjas utdaterte jeans, som hun åpenbart ikke har tid eller råd til å bytte. (Mia Andersson mottok en velfortjent pris for kostymedesignet under årets Guldbagge-utdeling, der Flukten totalt høstet hele fem priser.)

Flere av skuespillerne er amatører hentet fra gata. Jan Mattson imponerer som narkolangeren Christer Korsbäck, med et uthult og herjet ansikt som samtidig innehar en intens glød. Men regissør Grönlunds erfaringer vises også i fremstillingen av sosialarbeidere og politi. Her finnes ingen demonisering, bare nyansert erfaring satt ut i fortellende praksis; vi møter flere personer som bare vil gjøre jobben sin, men med en arbeidsetikk som kolliderer totalt med Minnas uoversiktlige nett av problemer.

Det er vanskelig å beskrive Flukten uten å trekke paralleller til Dardenne-brødrene i tematikk og form; en sosialrealistisk stil som har blitt så utbredt at den nå kan oppleves som uoriginal. Likevel kler det høye tempoet, det urolige kameraet og den raske klippingen fortellingen, og den konsentrerte skildringen av skandinavisk hjemløshet er vel fortsatt ganske uvanlig?

Noen kritikere har sammenlignet Flukten med Stefan Jarls «Modstrilogi», men foruten det generelle blikket rettet mot svensk utenforskap og hjemløshet, har filmene lite til felles. Jarls filmer er langt vondere å se enn Flukten; ikke bare fordi sistnevnte er fiksjon med dokumentariske trekk, og ikke omvendt, slik man kan argumentere for at Mods-filmene er, men også fordi den – til tross for sitt flyktige vesen – er en mer «lukket film» enn Jarls utstrakte rennesteinsepos.

Med sine finslipte rollefigurer og gode miljøskildringer, blir dette Fluktens svakeste side: Følelsen av at dette bare var enda en historie, som rundes av på en akkurat passe tvetydig måte. Når det er sagt, etterlater Flukten ny kunnskap om en underverden de færreste kjenner fra før; filmen smyger seg inn i bevisstheten og styrker vår forståelse om mennesker et sted «der nede».

Flukten er en lovende debut. Peter Grönlund er åpenbart en god skuespillerinstruktør – antakeligvis mye takket være sin bakgrunn som sosialarbeider – og det blir spennende å se om disse egenskapene kan vokse seg ut av den verdenen han allerede kjenner.