Joda, det er fortsatt litt spennende når det dukker opp norske filmer på kino som er laget uten statlig støtte. Høvdinger er det siste blant eksemplene, og ble til på et budsjett bestående av 250 000 kroner og god dugnadsånd.

Men når alt kommer til alt, er resultatet skuffende nok ikke så annerledes enn brorparten av norske spillefilmer; det er ønsket om å ferdigstille en film som ser ut til å ha vært avgjørende, ikke en kunstnerisk visjon.

Det er ikke det at enhver ny, norsk film skal sammenlignes med alle andre i kraft av å være «norsk», men når noen har bestemt seg for selv å finansiere en spillefilm i mangelen på statlige støttemidler, oppstår det et lite håp om at vi kanskje vil få se noe annerledes – hva nå det måtte være. Med nevnte «kunstnerisk visjon» mener jeg ikke nødvendigvis en høyverdig idé om filmkunstens potensial slynget gjennom kameralinsen, for en rendyrket sjangerfilm uten altfor høye ambisjoner kan være like velkommen.

Det sistnevnte er hva regissør og produsent Irasj Asanti­ ønsker å tilby det norske kinopublikum, men Høvdinger blir hverken frisk eller håndverksmessig god nok til å fungere som den underholdende gangsterfilmen den forsøker å være. Filmens sjangerramme er som en gjennomsiktig plastboks ved dagligvare-salatbaren, der grønnsakene kastes oppi på lykke og fromme med en helgarderende Thousand Island-sprut på toppen. Elementene er på plass, overtydelige er de også, men filmskaperne ser ikke ut til å ha visst helt hvordan man skal bruke dem.

Som fortelling henger Høvdinger godt sammen, men samtidig ikke, for selv om hendelsesforløpet som bykser fremover er enkelt å forstå, er det en del forvirrende innfall som bremser drivet. Filmen er svært situasjonsdrevet, om mennesker som er flinkere til å handle enn til å snakke for seg. Vi møter Morten (Anderz Eide) idet han kommer ut av fengsel, og mer eller mindre umiddelbart må ta støyten for brorens forkludringer under en narkohandel.

Etter dette følger en dominorekke av uheldige valg Morten foretar seg, og regissør Asanti virker svært bevisst på beslutningen om å la kjeden av handlinger være filmens motor. Problemene tilknyttet den omfattende gjelden, som snarest må tilbakebetales, flettes sammen med svik, en alkoholisert mor, kidnapping og mere til. Disse ingrediensene sørger for at Høvdinger aldri blir direkte kjedelig, men bestemt rotete – en slags blanding av Pusher-trilogien og nyere, amerikansk gangsterfilm.

Kameraet er stort sett håndholdt, og det råbarkede uttrykket føles for det meste riktig for fortellingens energi. En hektisk klipperytme gjør av og til filmen mer forvirrende enn godt er – særlig i korte, brå sekvenser, som når politiet er på sporet av kriminaliteten – men i samspill med fotoet, bidrar den stort sett til å strukturere fortellingen og stramme fokus. Vi kommer tett på menneskene – særlig Morten, når han urolig farter rundt i håp om en avslutning på kaoset – og Asanti nøler ikke med å hoppe videre til neste scene straks det som skal sies er sagt, det som skal gjøres er gjort. Spenningen er mildt sagt ikke plantet i dvelende, intense enkeltscener, men i drivet mellom de ulike hendelsene.

I kontrast til det naturalistiske formspråket, skaper exploitation-elementene en nokså urealistisk miljøskildring. At virkeligheten fargelegges litt er imidlertid ikke spesielt problematisk i en film som denne – snarere helt nødvendig for å lede fortellingen vekk fra grå sosialrealisme og inn mot populærkulturell underholdning.

John Carew er kanskje den fremste eksponenten for filmens overdrivelseshang; fotballstjernen har en sterk skuespiller-persona, men rollen som den engelsktalende gangsterbossen Igor er så karikert at nesten alle scenene han medvirker i blir lattervekkende. I en pokerscene med en underdanig motspiller og en kneggende Carsten Skjelbreid (filmens rareste castingvalg), lirer John «Igor» Carew av seg kortspillbasert livsvisdom: full house er bra hvis man har familie, men «if you´re going to war, you need four knights»… som han selvsagt klasker i bordet etter den tåkelagte forkynnelsen.

Igor snakker som om han er med i en helt annen og mye større film, med påstander som «I own this town». Vi blir introdusert for rollefiguren mens han får en sugejobb i en øredøvende klubbsetting, for selv om vi befinner oss i Oslo er dette tydeligvis kutyme blant gangster-overhodene. I tillegg har han et definerende særtrekk, slik mange skurker har i amerikansk film; Igors er plystringen, som signaliserer en følelsesløs holdning overfor alle som måtte komme i veien for ham. Carew blir Høvdingers artigste innslag, og en indikasjon på at filmskaperne selv har forstått latterfaktoren i krim-universet.

Forankringen i Oslo-området er imidlertid godt fundert, selv om mye av det som foregår er urealistisk. Vi befinner oss alltid på østkanten, langs hvinende t-banevogner, i fabrikklokaler og på slitne verksteder, der lyssky virksomhet foregår bak en skrukkete fasade. I en scene sitter Mortens kjæreste Sonja (Karine Dybvik) med noen venninner på et utested, som kan misforstås som en nesten teaterkulisselignende dårlig location. Men har man vært på noen av vannhullene nedover langs linje 5, vet man at blandingen av nyoppusset stue og brun pub ikke er et uvanlig interiørvalg blant utelivslokalene i Groruddalen.

Denne sekvensen er samtidig et godt eksempel på løsrevne deler som ikke fungerer. I stedet for å være en god bro mellom andre hendelser, ser «jentene på byen»-innslaget ut som en truseinnlegg-reklame, med sine påtrengende klipp, nærbilder av latter og drinker som tømmes under et generisk musikkspor. Høvdinger er på sitt dårligste når den tar seg en pust i bakken, og dette henger ofte sammen med dialogen.

«Det er sånn jeg er skrudd sammen», sier Morten mot slutten av filmen, når det blir snakk om alle de dumme valgene han har gjort. Unnskyldningen blir billig både for hovedpersonen og filmens del, for selv om Høvdinger handler om ressurssvake mennesker, skaper den ikke et troverdig bilde av dem.

Av og til virker det som om filmen desperat ønsker å være et stykke sosialrealisme, og dette bryter tvert med det skrullete gangsterfilm-aspektet. Dialogen er definitivt ikke skrevet for endimensjonale og verbalspråklig puslete mennesker, snarere for rene karikaturer, hentet fra et helt annet hold; persongalleriet leverer enten norske utgaver av replikker fra amerikansk film, eller teatralske setninger som bringer tankene til norsk filmhistories mørkeste manusarkiv. Når det er sagt kan jeg ikke huske å ha hørt «guttefitte» bli brukt som skjellsord i norsk film tidligere, og definitivt ikke «kakka en pakkis».

Skuespillerne har ulike erfaringer og takler manuset på hver sin måte. Eide er helt på det jevne som filmens hovedkarakter Morten, men litt kjedelig med sin flate replikklevering og monotone ansiktsmimikk – særlig i pressede situasjoner. Da er det bra at Høvdinger byr på flere fargerike birollefigurer: Asanti spiller selv godt som restaurantgangsteren Ali, som er kvikk i kjeften og har glimt i øyet; Rebaz Rashid er overbevisende som bilverkstedeieren og narko-kingpinen Omar, som holder en kynisk hånd over alle som er involvert i Mortens leie knipe.

I en såpass overfladisk og uttalt maskulinitetsforvaltende sjangerfilm, synes jeg ærlig talt ikke at det er så kritikkverdig, men kvinnerollene i Høvdinger er virkelig av det uinspirerte slaget. Kjæresten Sonja er mest til stede for å skape sympati for Morten, eller for spenningen rundt sin ufrivillige involvering i kriminaliteten der hun må «reddes».

Filmens andre kvinnelige rollefigur er den alkoholiserte og skjøre moren til Morten, spilt av Nancy Mannes; en rolle som med hell kunne vært luket opp og fjernet fra karakterbeddet, der det allerede vokser ugress. Et snev av samvittighet hindrer meg i å bruke tid på å beskrive Mannes´skuespill, men det er uheldig for filmen at den avsluttes med en samtale mellom mor og sønn, før kamera på malplassert skrekkfilmvis observerer dem nevrose-skjelvende bak et tre.

Et sted i filmen er Morten og Ali innom «Lille Hitler» for å skaffe til veie en pistol. De forklarer at de vil ha noe «billig og bra», men får beskjed av Lille Hitler at det hos ham kun er «dyrt og bra» som er tilgjengelig. Høvdinger viser at man kan gjennomføre en filmproduksjon selv om den er billig, men bra har filmen definitivt ikke blitt.