CPH:DOX 2015: Det er vanskelig å anbefale David Singtons film The Fear of 13 uten også å spolere opplevelsen for de som ikke har sett den. Filmen er historiefortelling på ypperste nivå, i kategorien der det er best å ikke vite noe på forhånd.

Filmer som dette kan ofte bli offer for sin egen gimmick eller kortvarige attraktivitet, men dødsdømte Nick Yarris‘ filmede memoarer er både neglebitende true crime og en vidstrakt overlevelseshistorie. Hvis man motstår fristelsen til å søke opp hvem Yarris er på forhånd vil altså opplevelsen bli større, og jeg vil ikke avsløre mer enn de generelle rammene i filmen. Det er skrevet litt om Yarris i media tidligere, og man kan lure på om lignende skjebner har utspilt seg taust i det amerikanske fengselssystemet – ikke nødvendigvis som følge av et pill råttent system, men som i kombinasjon med enkeltindividets dårlige valg har ført det ut i ulykksalighet.

I begynnelsen av filmen kjente jeg på en viss skepsis, som når Yarris begynner å skildre livet i et svært isolert fengselssamfunn. Skulle dette bli en halvannen times monolog om hvordan det er å sitte bak lås og slå? Raskt utvikler hans historie seg til å handle om hvordan han endte opp der, som en ung rusmisbruker tiltalt for mord – før fortellingen tar sjokkerende avstikkere, gripende og frustrerende, alt fortalt med intens innlevelse.

Såpass stor er Yarris’ tilstedeværelse og talegaver at det nesten høres ut som om han forholder seg til et manus. Kan vi stole på alt han sier, eller har han bare trent seg opp til å bli en god retoriker? Gjennom sine mange år i fengsel har Yarris utviklet seg til å bli en litterær kapasitet; han forteller om den voldsomme appetitten på bøker som oppsto der inne, som etter oppsiktsvekkende kort tid hadde ført til et konsum på over tusen titler. Ved hjelp av en setningsoppbyggingsmetode lærte han seg stadig nye, vanskelige ord.

Nå sitter han på en stol mot mørk bakgrunn, og forteller sin eksepsjonelle historie i kameralyset. Det veksles mellom nærbilder av ansiktet og et halvtotalt utsnitt som lar Yarris få gestikulere. Han er enormt god til å formidle trykkede situasjoner i detalj, slik at vi kan visualisere for oss selv et konkret bilde av hva som skjedde. Hans historie er en uforutsigbar dominorekke av kriminelle handlinger, tilfeldigheter og dype sår, der enkeltøyeblikk – som når han rømmer fra politiet på et elendig tidspunkt – skaper umiddelbare gisp etter luft.

Yarris’ stemme er fortellingens ustoppelige drivkraft, men vi får ikke alltid se ham fortelle. Regissør David Sington pirrer ofte vår forestillingsevne med rekonstruksjoner av det den innsatte snakker om. Det er gjort på den mest sofistikerte måten jeg har sett «TV-grepet» bli brukt på siden The Thin Blue Line (1988); i likhet med Errol Morris‘ dokumentarklassiker er de rekonstruerte bildene svært stiliserte, i stedet for at man har forsøkt å skape noe «virkelighetsnært». Vi får aldri se tydelige ansikter og det er ofte lagt vekt på detaljer og bevismateriale: et sammenrullet teppe som bæres, en enslig sko i veibanen, lyset fra politibilen. Det kler Yarris’ måte å fortelle på, som er både sympativekkende og autentisk, men altså samtidig svært utstudert.

Regissør Sington krydrer av og til rekonstruksjonene med avis-faksimiler, som blir ekstra effektive fordi de blir det nærmeste vi kommer en objektiv sannhet i filmen. Men pressen er som kjent ikke alltid en bunnsolid formidler av virkeligheten, noe overskriftenes brutalitet og fortellingens utvikling avslører.

The Fear of 13 handler om en mann fanget i et edderkoppnett av ulykke, men som finner styrke på en besnærende måte. Sluttsummen av dokumentarfilmen er et katarsis med modifikasjoner, etter å ha fått et høyspent innblikk i Nick Yarris’ årelange kamp for frihet.