Montages’ kåring av 2021 sine beste filmer finner du her. Som i fjor velger vi å publisere bidragsyternes lister én og én, som en slags forsinket julekalender.
*
I 2021 smittet disse mesterverkene meg med sin overstrømmende fortellerglede. Wes Anderson overgår seg selv i detaljrikdom og estetisk feinschmeckeri, og ut av tidsskriftet The French Dispatch vokser en nydelig samling karikerte mennesketyper. Filmen er en ode til magasinet The New Yorker, men er generelt preget av Andersons forkjærlighet til fargerik journalistikk og det trykte format. The French Dispatch utløser en melankoli knyttet til vissheten om at det er de fysiske objektene, slik som et tidsskrift, som ofte står igjen som beviset på at noe eller noen eksisterte.
Det er noe slikt som blir diskutert i scenen ved benken i Verdens verste menneske, når døden er i ferd med å banke på døren. Hva skjer med kulturen når den ikke lenger er lagret og manifestert i bokhyller og videosamlinger? Og hva skjer med oss? Bekymringene letter og optimismen tiltar foran The French Dispatch og Verdens verste menneske; to fortellinger som gjør tid, minner, sorg og glede om til romantisk filmkunst.
Abjektet Gritt (Birgitte Larsen) oppsøker et psykiatrisk mottak, men heller ikke her passer hun inn, og støtes villfaren ut i grusomhetens virkelighet – igjen. Det er vanskelig å oppsummere Itonje Søimer Guttormsens bragd av en film på et par avsnitt. Gritt rommer så mange perspektiver, selv om den aldri gir slipp på sin selvsentrerte hovedperson. Men en betydelig styrke ved filmen er balansen mellom det kjente og det ukjente, det åpne og det lukkede, som Gritt, tidligere Gry-Jeanette, strever med å finne tilhørighet i. En reell sfære av kunst- og kulturarbeidere betraktes for eksempel med like deler inngående kjennskap, seriøsitet, humor og skjelmsk blikk utenfra.
For Gritt pendler kunsten mellom ren og skjær nødvendighet – en kompromissløs selvrealisering i arven etter Rimbaud – og besettende støy, innbitt og tvangsmessig. For meg som tilskuer er Gritt en renselse, og et gjennomborende klart øyeblikksbilde fra Norge, og den inspirerer til å ta modige og ukonvensjonelle valg.
«Er kritikernes omfavnelse av The Snyder Cut bare en forsinket hyllest av regissøren? Hva er det som gjør denne filmen så annerledes? Til en viss grad er det ikke mye nytt – bare mer av det meste. Men Snyders filmatiske tryllekunster er renere destillert enn noen gang, og med fire timer fulle av sekvenser som får en til å måpe, blir det tydelig hvor reduserte de standardiserte Hollywood-elementene egentlig er. Det overfladiske (men like fullt kompliserte!), Ringenes herre-aktige plottet om Mother Boxes og superkrefter i allianse, blir en plattform for Snyder til å makse ut formspråket sitt, så det bare er vekslepenger igjen på kontoen. Som Brian De Palma i Scarface (1983) eller Terrence Malick i The Tree of Life (2011), er han så komfortabel med sin visuelle tilnærming til filmmediet, at det bare er å jage ut den ene scenen etter den andre.»
(Hele min omtale av Zack Snyder’s Justice League finner du her).
Reisen med Julia Ducournau har vært som en Japp SpaceShot-tur. Spillefilmdebuten Raw bet fra seg som en sjokkartet overraskelse i Cannes’ kritikeruke i 2016, og med sin neste film seilet ikke bare Ducournau inn i hovedkonkurransen, men kapret like så greit selve Gullpalmen. Jeg satt måpende fra start til slutt under premieren på Titane, og da filmen var ferdig og applausen steg, var jeg rørt. Titane ble et dundrende bevis på at utfordrende, europeisk filmkunst ikke møtte sitt endelikt under pandemien.
Ducournaus tour-de-force er både høylytt og dempet, ei glefsende bikkje i bånd, som sjokkerer, underholder og slåss mot sitt eget narrativ. Kanskje filmen primært er overflate, fortalt gjennom performance-lignende oppvisninger i lyd og bilde, men med dét insisterer den på at en tematisk analyse er nødt til å ta utgangspunkt i det rent filmiske – ikke i kronikørens 2021-ordbok for gender-bending og karakterutvikling.
Uniformerte Cassandre (strålende spilt av Adèle Exarchopoulos) er alltid i bevegelse, mellom vår tids kanskje tydeligste eksempler på det Marc Augé definerte som ikke-steder: flyplasser. Som flyvertinne i et lavprisselskap lever hun i en flyktig tilværelse, tilrettelagt for å kunne holde følelser og personlig identitet på avstand. Zero Fucks Given viser hvordan vi i en globalisert verden kan ende opp med kun å fylle en funksjon; bli et produkt på lik linje med små spritflasker og Toblerone i taxfree-butikken, med handel og gjennomfart som styrende parametre.
Nora (Halima Benhamed) i Bonne Mère tilhører en eldre generasjon enn Cassandre, men også for henne gjelder det å holde hjulene i gang og å få endene til å møtes. Her er vi på bakkeplan i Marseille; arbeidsoppgavene utføres ikke i luften, men som renholder på en flyplass (én av Noras to jobber). Bonne Mère er Hafsia Herzis andre spillefilm som regissør og manusforfatter, og i likhet med debuten You Deserve a Lover er det skuespillerne som skinner – mye takket være Herzis instruksjon, som svøper filmen i en livsbejaende naturalisme som nesten tipper over i det dokumentariske.
Ved å fokusere på enkeltmennesket Amin blir Flukt et sjeldent sterkt vitnesbyrd festet på film, om flukten fra krig og det påfølgende forsøket på å leve et normalt liv i Danmark. Flukt kom på kino i Norge kort tid etter at Taliban igjen hadde tatt makten i Afghanistan, og ble brått ekstra aktuell. Dokumentarens animasjonsform tjener som beskyttelse for Amins identitet, slik at han kan åpne seg for regissør/barndomsvenn Jonas Poher Rasmussen. Samtidig er animasjonen i Flukt så utsøkt og følsomt utført at vi opplever å bli kjent med et virkelig menneske.
Flukt er ingen lidelseshistorie. Den er langt på vei et psykologisk portrett av hvordan vi hanskes med traumer, mer enn en fortelling om krig. Øyeblikkene av godhet og forståelse i filmen grep meg enormt; en scene i forbindelse med at Amin kommer ut av skapet som homofil, er en av årets mest minneverdige.
Ettersom Denis Villeneuve overbeviste som audiovisuell verdensbygger med Blade Runner 2049, var optimismen min nokså stor i påvente av Dune. Og filmen leverte, den, da resultatet omsider kunne buldre i kinosalene, med et imponerende science fiction-univers og massivt lyddesign. Kostymene var vakre og stilrene; et oransje slør i vinden, snedige rustninger, parfymereklame med Zendaya i slow motion. Dune er først og fremst et solid stykke arbeid, fra mange involverte, men mellom tørre sanddyner og arkitektonisk brutalisme har det likevel oppstått noe uvanlig humanistisk til Villeneuve å være. Forholdet mellom mor (Rebecca Ferguson) og sønn (Timothée Chalamet) var rørende, og hva blir Paul Atreides’ videre skjebne? (Jeg har ikke lest bøkene). Kanskje vil Part One løfte seg ytterligere i lys av Part Two, og første del skapte lyst på mer.
First Reformed var et comeback for Paul Schrader, og etter The Card Counter virker det rett og slett som om han er inne i en ny glansperiode. Pastoren fra First Reformed er her byttet ut med en krigsveteran, men det er nesten umulig å se bort fra likhetstrekkene mellom filmene, og Schraders evinnelige besettelser rundt samvittighet, straff og frelse. Og Bressons Pickpocket, som er og blir den mest innflytelsesrike filmen for Schraders virke.
Oscar Isaac bedriver intenst underspill som William Tell; ekssoldaten som hjemsøkes av sin fortid, og forsøker å oppholde seg selv ved å reise fra sted til sted for å spille blackjack og poker. Tilbakeblikkene fra hans klaustrofobiske tid i Abu Ghraib-fengselet er like visuelt innovative som grusomme. Ute i vår «normale» verden pakker Tell inn motellmøbler i hvite laken og gjør det han kan for å skape en rituell form for nøytralitet. Motellene og casinoene han besøker passer godt til formålet, plassert i sparsomt befolkede områder av USA der det ikke er lagt opp til at man skal bevege seg utenfor bilen. The Card Counter er en nedstrippet film med mye på hjertet – om USA, moral og åndelig søken.
Tid og rom forflytter seg gjennom enkle grep i Céline Sciammas varsomme spøkelseshistorie Lille mamma. Det tar ikke lang tid før Sciammas velkjente evner som barneskuespillerinstruktør kommer til syne – og vi dermed trekkes inn i den uvanlige familiefortellingen. Men filmens trollbindende effekt handler også om plasseringen av kamera, like selvsikkert gjort som hos Bergman eller Kubrick. Sekvensen med mor og datter i bilen, på vei til den nylig avdøde (beste)morens hus, er rent ut mesterlig i sitt kameraperspektiv. De definerte rollene som «mor» og «datter», «barn» og «voksen», oppløses i Lille mamma og går i dialog, gjennom filmspråkets evne til å føre oss nærmere hverandre – på tvers av fortid og nåtid.
Andre del i Joanna Hoggs selvbiografiske prosjekt er langt bedre enn den første, selv om oppfølgeren står i et avhengighetsforhold til sin forgjenger. Jeg var med andre ord ikke blant dem som simpelthen elsket The Souvenir, men i løpet av Part II steg engasjementet mitt betraktelig.
Til dels handler det om at den aspirerende filmskaperen Julie (Honor Swinton Byrne) her får stå mer på egne bein. Den (i mine øyne) ukarismatiske og energitappende Anthony (Tom Burke) er nå kun et betydningsfullt minne. Overvekten av bleke, blodfattige bilder og mumling som var fremtredende i del 1, er spritet opp med masse humor og ordentlig gode enkeltsekvenser. Den drømmeaktige «filmen-i-filmen», som bryter tvert med filmformatene og fargepaletten som ellers er brukt i både Part I og II, er en nydelig Powell og Pressburger–homage, og et sterkt emosjonelt klimaks.
Årets mest overvurderte: «A Hero».
Beste TV-serie: «Rådebank» (sesong 2), «Ingen grunn til begeistring» (sesong 11), «Snabba Cash».