Kosmorama 2014: Spillefilmdebutant og kunstner Anna Odell mottok strålende kritikker og mange Guldbagge-priser i Sverige for Gjenforeningen (Återträffen), og filmen ble beskrevet som både modig og viktig.

Man kan spørre seg om den unisone hyllesten handler om den behagelige opplevelsen av noe oppskriftsmessig vågalt og «utrygt» – et møte med en film som er utleverende, men på en måte som har blitt gjenkjennelig og akseptert blant skandinaviske kulturkonsumenter. Poenget mitt er ikke å name-droppe en håndfull andre verk som Gjenforeningen skal måles opp mot, for Anna Odells film er unik, og kanskje også årets så langt mest interessante, nordiske film. Men dette handler først og fremst om henne, at den er personlig – ikke om at filmen dreier seg rundt mobbing og maktstrukturer, eller at den beveger seg i grenselandet mellom fiksjon og dokumentar.

Den «skandinaviske skammen» og det hudløse oppgjøret med egen fortid kjenner man igjen eksempelvis fra Karl Ove Knausgårds Min Kamp, mens det stramme billedspråket og sosiologiske blikket minner om Ruben Östlunds filmer, og da kanskje særlig Play (2011). Som et personlig verk, en slags «kreativ terapi», har Gjenforeningen noe til felles med Nils Malmros‘ Sorg og glede (2013). Dens slektskap til Festen er det nesten unødvendig å nevne. I likhet med disse bøkene og filmene, er det noe selvransakende skandinavisk over Gjenforeningen.

Odell har fortalt at hun fortsatt ser på seg selv som kunstner, mer enn filmskaper. I 2009 fikk hun sitt gjennombrudd med det kontroversielle performance-verket Okänd, kvinna 2009-349701, der hun iscenesatte en psykose og et selvmordsforsøk, inspirert av opplevelser fra egen fortid. Den narrative kjernen i Gjenforeningen baserer seg på noe lignende, og filmen blir naturlig å se i sammenheng med hennes tidligere kunstnerskap.

(Det må nevnes at Gjenforeningen er en film som kan være ekstra inntrykksfull om man vet minst mulig om handlingen og konstruksjonen på forhånd, så spar gjerne resten av denne artikkelen til du har sett filmen. –Red.anm.)

Odell rekonstruerer en klasse-reunion der hun tar et oppgjør med mobberne fra barndommen – som likevel ikke er en rekonstruksjon, men et tenkt tilfelle, ettersom hun aldri ble invitert til den virkelige gjenforeningsfesten. Gjenforeningen bør vurderes som et selvrefleksivt kunstverk, en performance foran kamera, men den vokser seg heldigvis ut av sine tematiske rammer, med et formspråk som i første del er svært kontrollert, for deretter å bli friere i del to.

Den første delen består av selve festen. Odell, som spiller rollen som seg selv, trer varsomt inn i lokalet en stund etter at de andre har ankommet. Ettersom festen i bunn og grunn dreier seg om barndomsårene, og mange av de tidligere klassekameratene ikke har sett hverandre siden, er det som om man ser dem i forvokste utgaver av seg selv som barn. Ting tyder på at mange ikke har forandret seg stort; hierarkiet har ikke formet seg på nytt i klasse 9C i løpet av de 20 årene som har gått. Når Odell så tar bladet fra munnen, ved å plinge på glasset og ta ordet ved bordet, blir armhulene klamme hos hennes tidligere medelever. Det er et uventet spark nedenfra, og etter hvert som konfrontasjonene fra henne blir mer aggressive, trer festdeltakernes ulike reaksjoner fram i lyset.

Det er nesten så jeg ikke tør å si noe om Odell som skuespiller, fordi hennes iscenesettelse av seg selv – som seg selv – er så ærlig og virkelighetsnær. Men det må påpekes at hun både som kunstner og menneske er uhyre spennende å følge med på, og at hun som Gjenforeningens omdreiningspunkt også er den viktigste årsaken til at filmen griper så sterkt.

Odell er intenst søkende og beklemt sårbar nesten under hele gjenforeningsfesten, og skaper trykkende stemning bare ved å være til stede i rommet. Når hun etter hvert blir mer hissig og ukontrollbar er det likevel med en viss fatning. Hun er uutgrunnelig mystisk og utvetydig direkte på samme tid – prøvende og famlende, men pågående i sine konfrontasjoner. De andre skuespillerne er også gode og interessante å følge, men dette er Odells oppgjør, og det er hun som stjeler showet.

Det betyr imidlertid ikke at kunstneren iscenesetter seg selv som en slags martyr, for fremstillingen rommer mer enn et uskyldig mobbeoffer. Det flammende og smått hevnlystne oppgjøret blir – takk og pris – ikke vannet ut med for mange modererende blikk fra «den andre siden», men det finnes anledninger der Odell også tar et skritt tilbake. For det første er Gjenforeningen tidvis ganske morsom, midt oppi alt det ukomfortable, og det føles helt ok å le, også av Odell.

Etter hvert blir det dessuten rom for at flere av medelevene kan tale sin sak, selv om også disse er rekonstruksjoner av virkelighetens personligheter. Meta-lagene som mures opp i den andre delen bidrar til forvirringen rundt hva som virkelig har hendt og ikke, men dette løfter bare Gjenforeningen enda et hakk opp fra Odells personfokuserte filmeksperiment. I denne andre delen finnes også fine kjøringer gjennom skolen der Odell og hennes medsammensvorne i prosjektet går gjennom fortidens ganger i saktefilm, som gir den realistiske tilnærmingen korte glimt av et mer pustende og poetisk lys.

Med Gjenforeningen tar Anna Odell et varsomt, men selvsikkert skritt fra performance-kunsten over til filmen. Hvis vi sier at filmmediet er en fest, og det er det jo, har hun tilnærmet seg kameraet slik hun tilnærmer seg festen i Gjenforeningen – men la oss håpe hun ikke forlater filmkunsten! Her er hun i alle fall hjertelig velkommen tilbake, langt ut i de små timer.