Helt siden filmatiseringen av Spionen som kom inn fra kulden i 1965, har John le Carré-romaner jevnt og trutt dukket opp i film- og fjernsynsformat.
I 2011 gjorde Tomas Alfredson sin versjon av Muldvarpen – en film like kjølig i uttrykket som den kalde krigen den utspiller seg i. Filmen høstet gode kritikker og ble nominert til tre Oscar, blant annet for Gary Oldmans innsats som den innesluttede spionen Smiley. Selv om le Carré har skrevet i ulike sjangere, har spionthrilleren alltid vært hans, takket være muligheten til å sko seg på tidligere erfaringer fra den britiske sikkerhetstjenesten.
En ny spionfilm basert på en le Carré-bok er under utvikling i disse dager: Our Kind of Traitor, regissert av Susanna White, basert på et manus utarbeidet av Hossein Amini (Drive). Ewan McGregor og Stellan Skarsgård står på rollelisten, sammen med den nye James Bond-favoritten Naomie Harris (Moneypenny).
Mellom Muldvarpen og den forestående Our Kind of Traitor, finner vi A Most Wanted Man, som er kinoaktuell i disse dager – basert på terror-/spionromanen ved samme navn, utgitt på engelsk i 2008. Filmen er regissert av Anton Corbijn (Control, The American) og skulle tragisk nok – så altfor tidlig – gi liv til en av Philip Seymour Hoffmans siste roller. Det ville uansett blitt vemodig og rart å se den nå avdøde mesterskuespilleren på lerretet, men det oppleves ekstra uncanny i A Most Wanted Man, fordi han i ærlighetens navn ikke passer i rollen som etterretningsagenten Günther Bachmann. Er det castingen som har skylden, eller Corbijns sviktende evner som instruktør? Eller er det rett og slett le Carrés romanforelegg som er problemet?
Det er ikke bare Seymour Hoffman som virker malplassert; stjerneskuespillere som Nina Hoss og Willem Dafoe klarer heller ikke å komme i synk med rollefigurene de er ment å gestalte. Replikkene føles som plassert i munnen på dem, og dialogen fremstår utstudert.
John le Carré er ofte informasjonstung – i en slik grad at fortellingene hans kan bli i tørreste laget – så hvorfor har ikke fotografen Corbijn forsøkt å dyrke fram det visuelle i spenningen, slik som i sin forrige film The American? Der drev fortellingen enda saktere framover, men de stramt fotograferte bildene skapte en spesiell intensitet. A Most Wanted Man knuger seg fast til dialogen og handlingen, uten estetisk særpreg, og med et plot som er uengasjerende helt fra begynnelsen av.
Vi befinner oss i Hamburg, der sikkerheten – post-9/11 – har blitt styrket, ettersom flykaprerne bak WTC-angrepet hadde sin base i den tyske byen. En muslimsk russer ved navn Issa Karpov ankommer Hamburg (spilt av en innesluttet, bekymret Grigoriy Dobrygin), og skaper terrorfrykt blant etterretningstjenesten i byen. Bachmann (Seymour Hoffman) er opptatt av å gå grundig til verks for å finne ut av hva Karpov egentlig skal, mens andre høyt oppe i hierarkiet heller vil arrestere den nyankomne på flekken. Samtidig involveres en venstreorientert advokat (Rachel McAdams) og en høytstående bankmann (Dafoe), som kan hjelpe Karpov med å få tilgang til en solid sum penger etterlatt av hans far.
Som i Muldvarpen er det noe forvirrende over hele karaktergalleriet i A Most Wanted Man. Samtlige er etterlatt halvferdige på skrivepulten – flere uten noen egentlig funksjon i fortellingen. Hvorfor slenge inn antydninger til personlighetstrekk i manus, når filmen generelt virker helt uinteressert i karakterutvikling?
Her og der er det også gjort pinlige forsøk på snappy, humoristiske innslag – nervøse krampetrekninger for å krydre den kavringtørre dialogen. Som når Bachmann slår til en pubgjest, og kollega Martha Sullivan (Robin Wright) repliserer «prøver du å imponere meg», hvorpå Bachmann sier «nei» og de to forlater puben. Hva i all verden? Man får selv lyst til å rope «nei», mens man slår ut med armene i frustrasjon over filmens usikre framtoning.
Både A Most Wanted Man og Muldvarpen sliter med å mane fram ilden i sitt statiske og tørre manuskript, men Alfredsons film var i det minste inspirert iscenesatt og stemningsfullt fotografert av Hoyte van Hoytema. Det er skuffende at Corbijn, med sin bakgrunn som fotograf og musikkvideoregissør, ikke har klart å blåse tilstrekkelig filmatisk liv i le Carrés utgangspunkt – selv om det er Benoît Delhomme og ikke han selv som står bak kameraet. (Corbijns to forrige filmer var fotografert av Martin Ruhe, som leverte langt mer spennende arbeider enn Delhomme gjør her.)
Av de nyere le Carré-filmatiseringene er og blir The Constant Gardener (2005) den mest vellykkede. Det er bare å krysse fingrene for at neste års Our Kind of Traitor vil gjøre noe med den saken.