Agnès Varda er død som følge av kreft, 90 år gammel. Varda var en av den franske nybølgens sentrale filmskapere, og karrieren spant seg over mer enn 60 år – med selvbiografiske Varda by Agnès (2019) som hennes aller siste verk.
Varda (født 1928) laget metervis med dokumentarfilm og -serier, flere av dem både kuriøse og hyllet – slik som Samlerne og jeg (2000). Men for de fleste er det nok likevel fiksjonsfilmene som er mest kjent, da særlig mesterverkene Cléo fra 5 til 7 (1962), Lykken (1965) og Vagabond (1985). Hennes debut, La Pointe-Courte (1955), er regnet som en viktig forløper til den franske nybølgen, som for alvor fikk fotfeste noen år senere.
Samtidig kan man trygt fastslå at Varda i årene før hun døde opplevde en form for renessanse, i den grad man kan bruke et slikt begrep om en filmskaper som var aktiv i så mange, sammenhengende år. Faces Places, og ikke minst Varda selv, fikk mye oppmerksomhet under Cannes-festivalen i 2017, og filmen ble nominert til Oscar for beste dokumentar.
I 2018 deltok Varda i en protest på Cannes’ røde løper, der hun sammen med 81 andre kvinner demonstrerte mot det lave antallet filmer (82) regissert av kvinner i festivalens hovedkonkurranse-historie. I en slik sammenheng, der poenget var å rette fokus mot kjønnsbasert ulikhet i filmbransjen, ble Varda et viktig symbol; som en merittert, kvinnelig filmskaper som attpåtil fortsatt «holdt koken». Hun var selv nominert til Gullpalmen for nevnte Cléo fra 5 til 7. I 2015 fikk hun en ærespris under Cannes-festivalen.
Varda så ikke på seg selv som hverken intellektuell eller cinefil, i motsetning til sine mannlige nybølge-kolleger. Hun hadde bakgrunn som fotojournalist – en erfaring man kan merke i det som ofte er en lek, eller et spill, mellom det dokumentariske og dramatiserte i hennes verker. Hun hadde også en politisk slagside, og selv om det har vært uenigheter rundt hvorvidt Varda kan kalles en «feminist», er det ingen tvil om at hun har gitt oss nyskapende fortellinger fra og med et kvinnelig perspektiv; om kvinners behov, indre kamper og lidenskap.
Varda beskrev seg selv som en «cine-writer»:
«It’s like a stream of feelings, intuition, and joy of discovering things. Finding beauty where it’s maybe not. Seeing. And, on the other hand, trying to be structural, organized; trying to be clever. And doing what I believe is cinécriture, what I always call cine-writing. Which is not a screenplay. Which is not only the narration words. It’s choosing the subject, choosing the place, the season, the crew, choosing the shots, the place, the lens, the light. Choosing your attitude towards people, towards actors (Agnès Varda: Interviews; 2014).»
I 1962, samme år som gjennombruddet Cléo fra 5 til 7, giftet Varda seg med filmskaper Jacques Demy. De hadde vært sammen i noen år allerede, og ekteskapet varte (med et lengre opphold på 1980-tallet) til Demy døde i 1990. Vardas spillefilm Lille Jacques (1991) er en hyllest til Demy og hans arbeid.
Varda vil bli begravet ved siden av sin avdøde ektemann i Cimitière du Montparnasse i Paris. Hun etterlater seg en filmhistorisk arv som er de færreste forunt.