Oslo Pix 2018: Dokumentarfilmen Faces Places, regissert av nå 90 år gamle Agnès Varda og den franske fotografstjernen JR, ble en umiddelbar snakkis etter Cannes-premieren i 2017, og ble siden nominert til Oscar.
Agnès Varda er en av få gjenlevende regissører forbundet med den franske filmens gullalder på seksti- og syttitallet, med titler som Cléo à 5 de 7 (1961) og Le Bonheur (1965) blant «pensumfilmene». Hun har laget selvrefleksive dokumentarfilmer før, som Les plages d’Agnès (2008), men i dette tilfellet dreier det seg om et kunstnerisk samarbeidsprosjekt og en felles idé: Sammen med den enigmatiske fotografen JR turnerer hun den franske landsbygda med mål om å fotografere lokale ansikter og mennesker, og deretter klistre gigantiske monokrom-plakater av dem på husfasader, fabrikklokaler, næringsbygg og gårder.
Som tittelen allerede antyder, er filmen ment som en bevisstgjøring av de sterkeste identifikasjonsmarkørene i samfunnet vårt – av den organiske forbindelsen mellom mennesker, ansikter og plassene de omgir seg med. Dette er forsåvidt et beundringsverdig prosjekt i seg selv – en visualisert fabel omkring klasseskiller, arbeidersolidaritet, feminisme, urbanisering og modernitet – men det virkelig interessante her er understrømningene om ulike kunstneriske blikk, satt mot bakteppet av en dyp generasjonskløft, etter hvert som filmen finner sin tone.
Det er ingen tvil om at JR har dyp respekt for Varda og hennes posisjon i filmhistorien. Likevel inntar han aldri protesjérollen i forholdet. Varda, på sin side, inntar heller ingen bestemoderlig rolle til den 55 år yngre samarbeidspartneren; hun anser ham heller som en slags moderne Godard, en uutgrunnelig kunstner som skjuler seg bak mørke solbriller til enhver tid, som man aldri egentlig kommer helt innpå. Det er i dette rommet at filmen finner sin appell – det er Varda og JRs personligheter som er filmens kjerne, snarere enn folkene de møter underveis.
Til tross for dokumentarformatet, er store deler av filmen gjennomregissert. Ved flere anledninger setter de to hovedrolleinnehaverne seg ned på benker og stoler i et statisk, balansert utsnitt, med ryggen vendt mot kameraet – slik at tilskueren vender blikket mot de samme omgivelsene de ser, mens de fremfører dialoger omkring eksistensielle spørsmål i beste nybølge-stil. Et sjarmerende grep, hvis fremste funksjon nok er å sette de ikke-instruerte sekvensene i relieff.
Den mest spennende delen av denne interaksjonen foregår i små gnisninger mellom den eldre og yngre kunstneren. På et tidspunkt snubler de over en tysk bunker som har rast ned en klippe og står som en skjev påle i stranden, et statement over fortidens synder. På denne fasaden ønsker Varda å klistre opp et bilde av en gammel modell hun fotograferte på 60-tallet. JR er skeptisk. Innfallsvinkelen blir plutselig mer privat, og mindre om hverdagsmenneskenes heroisme. Men han aksepterer oppdraget, og neste dag er bildet fullstendig utvisket av tidevannet; det forgjengelige i å gripe fortiden blir nesten overtydelig tematisert.
Herfra og ut blir filmen mer personlig. JR tematiserer Vardas menneskelighet og skrantende helse, særlig hennes øyesykdom, mens han klistrer store bilder av øynene og tærne hennes på togfasader. Varda blir mer og mer opphengt i JRs solbriller; hans motvillighet til å vise sine egne øyne, sitt eget ansikt og dermed sin egen sjel til henne. Hun finner gjenklang i en lignende oppførsel hos sin gamle venn Jean-Luc Godard, og det er her filmen finner sin mest dirrende nerve, i alle fall for et cinefilt publikum – med en indirekte tilstedeværelse av Godard selv.
Faces Places har noen enestående totalbilder av de episke kunstverkene; det er som om en virvelvind sveiper gjennom de små samfunnene, og sier noe grunnleggende om menneskenes innflytelse på omgivelsene. En virkelighetens Sim City. Filmen skaper også fornøyelige konfrontasjoner mellom verkene og de forfjamsede småby-menneskene som er ofre for regissør-duoens øyne.
Men mest av alt er filmen en søt beretning om generasjonskløft, aktualisert gjennom Varda og JRs gnisninger. Filmens tittel henspeiler derfor vel så mye på deres ansikter og deres rom i utforskningen av store spørsmål som tap, død, vennskap, solidaritet og det forgjengelige.