Cléo fra 5 til 7 (1962)

Klokken tikker. Fra 5 til 7. Det er ettermiddag i Paris, og den vakre sangerinnen Cléo driver gjennom gatene med et strøk av frykt over sitt melkehvite ansikt. Vil svaret på legens prøver være at Cléo er dødssyk? Tarotkortene hos spåkonen viser dystre utsikter. Angsten eter sjelen.

Ingen annen kunstart kan kapsle inn og spille av tid slik som film, og i Agnès Vardas innflytelsesrike klassiker Cléo fra 5 til 7 (1962) formes den eksistensielle studien av hovedpersonen rundt den gnagende tidens forløp; i konkret og symbolsk forstand. Det forsvinnende enkle plottet består bokstavelig talt av Cléos ventetid – de nitti minuttene som gjenstår før legen skal gi henne prøveresultatene – og filmens spilletid sammenfaller med fortellingens varighet.

Med disse presise rammene og tidsbegrensningene som utgangspunkt fletter Agnès Varda frem en usedvanlig rik film, der en mangesidig vev av motiver, følelser og visuelle stemninger bidrar til å tematisere både eksistensiell angst og urban ensomhet, ispedd den lekne og poetiske estetikken som i fransk film anno 1962 var synonymt med nybølgens høytid. Cléo fra 5 til 7 utspiller seg i det samme Paris som var bakteppe for Jean-Luc Godards Vivre sa vie, lansert samme år, og også den er et eksistensielt drama med kvinnelig hovedperson. Og som om ikke det var nok: Cléo fra 5 til 7 hadde premiere i Cannes og var nominert til Gullpalmen side om side med Michelangelo Antonionis modernistiske nøkkelverk L’Eclisse, også den en film som skildrer en ung, urban kvinne i eksistensiell misère.

De filmhistoriske tilknytningene tar riktignok ikke slutt der, for når vi plasserer Cléo fra 5 til 7 i en konseptuell tradisjon – filmer som tar i bruk realtidens virkelighet som strukturelt og narrativt motiv – ser vi en arverekkefølge der Agnès Varda var en tidlig trendsetter og stammor. Om vi begrenser oss til etterkrigstiden, bidro et par berømte Hollywood-regissører til å sette tonen: Alfred Hitchcock var tidlig ute med Repet (1948), etterfulgt blant annet av Sidney Lumets 12 edsvorne menn (1957), før Cléo fra 5 til 7 i 1962. Alle de tre filmene tar i bruk begrensede tidsrom som speiler spilletiden. Agnès Vardas film er den av disse som i tillegg til strukturens temporale krav også utforsker hovedpersonens subjektive og filosofiske opplevelse av tiden som går; at tiden hennes renner ut.

Fra de siste par tiårene har vi også flere eksempler på filmer som utvider ideene innenfor dette narrative konseptet: Harold Ramis’ Groundhog Day (1993) og Tom Tykwers Løp Lola Løp (1998) leker med repetisjon og gir oss samme tidsrom gjentatt i alternative variasjoner, Christopher Nolans Memento (2000) fragmenterer tidsopplevelsen og forteller historien baklengs, mens Richard Linklaters Før solnedgang (2004) nedstammer direkte fra Varda, og speiler Cléo fra 5 til 7 – vi er igjen i Paris, og vandrer gatelangs med synkron klokke mellom handlingen og spilletiden. En annen slektning er Joachim Triers Oslo, 31. august (2011), der døgnets kronologi styrer hovedpersonens Cléo-lignende (og eksistensielle) reise gjennom byen. Cléo fra 5 til 7 har nylig blitt nevnt av Trier som en inspirasjonskilde, og det er ikke vanskelig å se arven fra Varda i Triers film, adaptert fra Pierre Drieu La Rochelles roman, som ble filmatisert første gang av Louis Malle i Le Feu Follet i 1963. Som dermed bringer oss tilbake til 1962, og Cléo:

Struktur og poesi

Jeg har hatt et sterkt personlig forhold til Cléo fra 5 til 7 helt siden jeg oppdaget den tidlig på 2000-tallet, og regner den som en av mine favoritter blant franske filmer fra samme epoke. Kanskje oppleves den ikke så formmessig radikal som noen av de mer berømte nybølgefilmene, men Agnès Vardas revolusjonære bidrag ligger i mindre grad på overflaten – hennes identitetsfilosofiske ideer og feminine (og feministiske) fortellerperspektiv er hva som gir hennes innovasjon størst betydning. Det subjektive blikket Varda har skrevet inn i sin beretning om Cléo, og latt kameraet konsentrere seg om, gjør filmen original og særegen, og gir verket en tidløs kvalitet – verdt å vende tilbake til, igjen og igjen.

Og Cléo fra 5 til 7 handler jo nettopp også om tid, i hele sitt vesen: ventetid, dødtid, tidløshet, god tid, dårlig tid, tid som er begrenset, tid som flyter, og tid til å tenke: «hvor lang tid har jeg igjen?» Fra prologen der spåkonen ser sykdom og transformasjon i Cléos skjebne, er filmens premiss satt med glassklar tydelighet: Cléo frykter døden og vet at hun skal få beskjed fra legen – den kjølige medisinske objektivitet – om hun skal leve eller dø. Etter noen få fargebilder over tarotkortene i åpningen, skifter Agnès Varda til svart-hvitt for resten av filmen, og de monokrome kontrastene visualiserer hele fortellingens klare skille: å leve, eller å dø.

Denne dualiteten er også en del Cléos personlighet. Cléo er nemlig En Personlighet; hun er sangerinnen Cléo Victorie, og selv om de dystre spådommene gjør at hun gripes av dødsangst, ser hun seg i speilet nederst i trappen på vei ut fra spåkonen, og strammer seg opp; hun har et image å ta hensyn til; Cléo Victorie kan ikke dø. Men selv etter en selvtillitshevende shoppingtur med sin assistent i en hodeplaggsbutikk, faller masken (naturligvis og gradvis) i løpet av filmen, og etter at Cléo midtveis river av seg parykken og skifter til sort kjole og solbriller, blir vi bedre kjent med Florence, som hun egentlig heter.

Agnès Varda forteller ikke bare om et bestemt tidsforløp i hovedpersonens liv; hun forteller om et helt liv i sitt bestemte tidsforløp, og denne distinksjonen fremstår for oss gjennom bevisste valg, som det å skrelle vekk lagene av identiteter og væremåter som Cléo (og mange andre kvinner) har lært å leve med i en verden kontrollert av mannlige blikk. I løpet av filmen går Cléo fra å alltid ta hensyn til andres vurdering av henne, til å vurdere seg selv, og – hun er jo sangerinne – finne sin egen stemme.

Tre tidsplan

Jeg tror de fleste vil ha en emosjonell og underholdende opplevelse av Cléo fra 5 til 7 når man ser filmen for første gang, og at man først og fremst følger fortellingen og engasjeres av hovedpersonens dramatiske situasjon. Men ved gjennomsyn er Cléo fra 5 til 7 også en fryd å følge med et analytisk blikk, og jeg har selv hatt stor glede opp gjennom årene av å lese om og undersøke filmen nærmere. I professor Steven Ungars utmerkede bok Film Classics: Cléo à 5 de 7, utgitt i 2008 som en del av det britiske filminstituttets berømmelige serie små utgivelser om store filmer, gjennomføres en fornøyelig scene-for-scene-studie av hele filmen, som byr på flere interessante observasjoner.

På et litt abstrakt nivå kan man si at all film handler om tid og rom, hvori kameraet registrerer et «opptak av liv, slik det leves». Slik åpner Ungar sin analyse, med å sitere Jill Forbes’ formulering om umiddelbarheten som oppleves i Vardas film (fra hennes artikkel Gender and Space in «Cléo de 5 à 7» [2002]). Videre etablerer han også argumentasjon for at det ligger tre tidsplan i Vardas film: det kronologiske, det subjektive og det astrologiske. Det siste er det mest abstrakte, men Ungar finner sin empiri i hva filmen selv byr på. Spåkonen og hennes visjoner i prologen gis ytterligere vekt når man tar med seg at denne dagen i Cléos liv er 21. juni – datoen der stjernetegnene tvilling («gemini») og kreps («cancer») møtes. Dette er også årets lengste dag, og kombinerer man disse elementene med dualiteten i Cléos identitetsreise (beskrevet over) og spåkonens tarotbudskap om at hennes kropp vil «gå gjennom en transformasjon», sitter man igjen med en okkult dimensjon ved Cléos tidsforståelse.

Filmens andre hovedperson er for øvrig Paris, og byens betydning for tidsforløpet poengteres av små, innvevde detaljer. Cléo fra 5 til 7 er delt inn i fjorten kapitler (når man inkluderer prologen), og Agnès Varda har selv laget et kart over Cléos reise gjennom Paris i løpet av filmen, hvor man kan se at Cléo passerer gjennom nøyaktig fjorten forskjellige arrondissmenter (den franske hovedstadens bydelsinndeling) i løpet av fortellingen. Så her har vi altså ikke bare å gjøre med et enkelt tidskonsept for narrativet; Varda har vevet inn tre nivåer for opplevelsen av tid, og bruker også rommets struktur – byen – til å lede Cléo på sin reise fra spåkonen til legen, to figurer som også representerer motsetninger: det okkulte og det kliniske, overtro og vitenskap.

Slike spor og motiver bidrar til å berike opplevelsen av denne filmen, som allerede på sitt basisnivå er et mangefasettert og emosjonelt drama, og det er mer der det kommer fra: Steven Ungar finner gjennom sin analyse også kommentarer til Frankrikes politiske situasjon i 1962, landets pågående oppløsning av koloniene, Vardas implementasjon av rasespørsmål og fremmedfrykt gjennom små glimt av folkemengdene i Paris’ gater og i kortfilmen-i-filmen (som Cléo ser når hun besøker en venn som er projeksjonist, og hvor Jean-Luc Godard og Anna Karina gjør hver sin lekne cameo). På et rent filosofisk plan kan man også gå dypere inn i filmens tematisering av identitet, gjennom motiver som kommenterer på hovedpersonens selvbilde. Det siste gir jeg kun to frysbilder av som smakebit, så kan leseren selv dykke videre inn i en nærlesning av scenen, der Cléo besøker en venninne som står modell for kunststudenter. Stikkord: blikk, kropp og formgivning.

*

Når dette strukturelle fortellergrepet, som vever filmens tidsforløp direkte inn i sine historier, anvendes og lykkes på sitt beste, kan det gi oss en forhøyet opplevelse av verket. Man får et bånd mellom sin egen seertid og filmens varighet, som igjen kan gi en helt egen nærhet til møtet med filmen. Cléo fra 5 til 7 har den effekten på meg, fra første gang jeg så den, til gjensynet for noen dager siden – at det virket som den utspilte seg spesielt for meg; at filmopplevelsen var en beskyttet kokong av tid som forløp seg bare der og da. Man kan si at dette gjelder for andre store førstegangsmøter med minneverdige filmer, men jeg vil si at det uepiske i realtidsfilmer som dette ofte er årsaken til at man kan knytte seg enda mer intimt til dem.

Agnès Varda byr på et stykke tid (et stykke film) som tar oss nært og personlig på Cléo – en figur som bærer med seg både sin spesifikke historie, og en symbolsk allegori på den angstfylte erkjennelsen alle mennesker en dag skal føle på: at vår tid her på jorden er begrenset. Heldigvis for Cléo fra 5 til 7 er den et stykke film (et stykke tid) som er udødelig. Og som får nytt liv hver gang den vises.

*