Jean Eustaches lenge utilgjengelige enhjørning Mammaen og horen (1973) vises nå omsider i Norge, i nyrestaurert utgave. Filmen er en krønike over hva som skjedde da det opprinnelige håpet om sanselig frigjøring gjennom kunsten, og gjennom livet som kunst etter 1968, ramlet sammen.

Jean-Luc Godard er en av filmhistoriens viktigste kunstnere, men ikke den enkleste å bli klok på. Weekend (1967) er denne uken aktuell med visninger på Cinematekene rundt om i landet, og i denne artikkelen peker vi ut fem veier gjennom regissørens uregjerlige, anarkistiske satire. [2]

Det finnes både en «demon» og et «monster» i ordet «demonstrere», og det virker som om Claude Chabrol lager film for å avdekke monsteret som finnes i alle karakterene, men også i oss. Han viser hvordan monstrøse handlinger ikke er umenneskelige, men tvert imot gjør oss til mennesker.

«Selv om The Fabelmans er et kjærlighetsbrev til filmmediet, er Steven Spielberg overraskende problematiserende rundt sin rolle som «regissør» og hva denne betegnelsen innebærer.»

Steven Spielbergs kinoaktuelle The Fabelmans er en feiring av regissørens egne bedrifter. Det skal ingen behøve å tvile på. [4]

I Knock at the Cabin har Shyamalan ikke bare adaptert en roman, men oversatt idéer og grunnstemninger til sitt særegne, energiske univers. En filmspråklig mesterklasse, dette. [1]

Holy Spider portrays threats and terrors rising from 'holy' ideologies with their claims of supremacy. It portrays a narcissistic narrative about a hegemonic ideology that ensures its persistence by masquerading as holy, whereas, in truth, it threatens humankind.

Gulløve-vinneren All the Beauty and the Bloodshed finner styrke i det respektfulle slektskapet mellom to kunstnere, Laura Poitras og Nan Goldin, som forenes av en gjensidig dedikasjon til kunst og aktivisme.