Her kan du bla deg bakover i artikkelarkivet vårt

«Vi foretrekker å kalle alt for film, uansett. Det er metoden, tilnærmingen som avgjør, og også i år har vi filmer som flyter midt i mellom dokumentar og fiksjon,» forteller festival- og programsjef Rache Helen Larsen til Montages.

«Jeg bruker teknologi for å hate det ordentlig» sa den koreansk-amerikanske kunstneren Nam June Paik, som døde i 2006. Etter hans levetid har sitatet fått fornyet relevans og i dag resonnerer budskapet kanskje bedre enn noen gang før.

«Jeg synes det er interessant at du sentrerer skam så tidlig, for er det ikke dét Nattportieren tross alt handler om?». Forfatter Hans Petter Blad og kritiker Benjamin Yazdan korresponderer om Liliana Cavanis kontroversielle klassiker med Charlotte Rampling og Dirk Bogarde.

Barbie feiger ut og dyrker en «kunden har alltid rett»-mentalitet. Vurdert som filmkunst er dette mest av alt en plattform for produktplassering som gjemmer seg bak dydssignalisering og overfladisk kritikk. [1]

Jacques Rivettes La Belle Noiseuse skildrer den unge kvinnen Mariannes møte med den aldrende maleren Frenhofer, et klassisk kunstmonster i prosess med å skape sitt mesterverk. Filmen er en meditasjon over tid, og ulike forhold til det levende og døde.

«At Den norske filmskolen og TV-skolen begge bruker kameraer, nevnes ofte for å understreke slektskapet vårt. Dette er en kortslutning og et eksempel på en simpel retorikk,» skriver filmskolestudent Tarjei Sandvik Moe i sin kommentar til den pågående filmskole-streiken.

Med en leken og kunnskapstørst tilnærming, retter Jacques Rivette fokuset mot glimt av frihet. I gatenettet, øvingslokalet og ettromsleilighetene. På kafeer, i barer og telefonkiosker. Ikke minst i bøkene, kinosalen og på veien til og fra. [1]

«Noe som føles magisk når jeg ser filmene til Chantal Akerman, er det uspektakulære, ikke-sensasjonelle: Alt bare er, som det er – ofte uproduktivt, sykelig, håpløst. Hun vier tomheten sin fulle oppmerksomhet og krever at seeren gjør det samme. Ta det eller forlat det.»