Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Malene Chois Stille liv (2023) vises fra og med torsdag 7. september og er «Månedens film» i Oslo – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
I Malene Choi sin andre spillefilm Stille liv, er tilværelsen på landsbygda i Danmark malerisk vakker og samtidig full av mystisisme og innvending uro.
Vi følger Carl (Cornelius Won Riedel-Clausen) som er adoptert fra Korea, men har bodd hele livet på en gård i Danmark sammen med foreldrene sine Karen (Bodil Jørgensen) og Hans (Bjarne Henriksen). I et dempet fortellerspråk, reflekterer Choi rundt utenlandsadopsjon, identitet og tilhørighet.
Nitten år gamle Carls liv er enkelt og ensomt. Det består stort sett av en ensformig hverdag, arbeid på gården, stumme måltider med foreldrene og mye alenetid. Med et stadig passivt ansikt og stille væremåte, er det ikke helt åpenbart at han en dag begynner å bearbeide komplekse spørsmål om seg selv.
Det hele begynner med et smell, en meteor som plutselig treffer tomta deres. Carl plukker den opp, tar den med hjem, pusser den blank og plasserer den under senga. Der forblir den sorte massive steinen gjennom hele filmen, som en metafor på hans indre krise og søken.
Vårt selvbilde kommer ikke bare innefra, men er i stor grad avhengig av hvordan andre ser på oss. Choi viser på mesterlig vis hvilke utfordringer man kan møte som utenlandsadoptert. Når Carl er i sekstiårslaget til tanta hans, er det konstante mikroaggresjoner og kommentarer fra den utvidede familien – han er muligens familie, men alle tenker likevel at han ikke er som dem, han er annerledes. Dermed føler han seg også utenfor og det oppstår et behov for å finne ut hvem han er. Hva er det som gjør han annerledes? Han begynner å savne den delen av seg han ikke kjenner.
Stille liv lever også et stille visuelt liv, med lange, statiske tagninger i rolig natur. Men innimellom disse, dukker det opp kortere klipp, for eksempel av Carl som barn, som spiller fotball med en brennende høyball i mørket. Kontrastert til det ellers rolige landskapet på gården, er dette muligens et symbol på en gnist som vekkes i ham.
Flere ganger klippes det inn landskapsmalerier og porselensfigurer av gårdsdyr fra hjemmet deres, som forsterker følelsen av at Carl er fanget i dette homogene landskapet, omringet av kuer og åkere.
Plutselig en dag foreslår moren at han kan få en reise i bursdagsgave – først reagerer han helt passivt, men etter hvert vokser denne tanken hos Carl og blir en drøm, han vil dra til Korea og finne ut mer om seg selv.
Filmen, som først fremstår bokstavelig talt jordnær, får flere og flere drømmeaktige, hallusinatoriske elementer, etter hvert som denne drømmen vokser. Gjennomskinnelige kropper forfølger ham, om de er gjenferd fra et tidligere liv, basert på ekte minner eller fra et liv han aldri har levd, ren fantasi, er uklart og kanskje irrelevant. Men disse kroppene er nå en naturlig del av han, han blir verken overrasket eller bekymret av deres plutselige tilstedeværelse.
På mange måter er Stille liv et utpreget skandinavisk portrett, svært minimalistisk oppbygd, med innslag som minner om Thomas Vinterbergs Festen (1998) eller filmografien til Roy Andersson. Det er liksom typisk skandinavisk å ha en god blanding av det banale og det absurde, være navlebeskuende og satirisk og samtidig svært minimalistisk.
Malene Choi retter også blikket innover, ser på danske klisjeer i møtet med andre etnisiteter eller kulturer. Vi hører en nedlatende samtale mellom noen gubber om øst-europeiske arbeidsinnvandrere, en fyr som nekter å prate engelsk på puben også videre.
Samtidig kjennes mystisismen i filmen, mye mer inspirert av filmskapere fra andre kulturer, som taiwanske Tsai Ming-Liang, eller kanskje aller mest thailandske Apichatpong Weersethakul. Når den gjennomsiktige kvinnen, antagelig moren til Carl, dukker opp ved middagsbordet, er det vanskelig å ikke tenke på en av de første scenene i Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (2010). Det plutselige smellet vi hører og meteor-kræsjet, kan minne om de overnaturlige elementene i Memoria (2021).
I likhet med Weerasethakul, lykkes Choi i å bruke en hallusinatorisk, poetisk skjønnhet til å beskrive indre liv. Stille liv er langsom og dempet, men likevel engasjerende for et bredt publikum.