Cannes 2023: Eivind Landsvik er valgt ut til å delta i hovedkonkurransen for kortfilm i Cannes med Tits. Vi har slått av en prat med regissøren, i forkant av hans ankomst til festivalen.
Eivind Landsvik står bak en rekke utsøkte musikkvideoer og kortfilmer, inkludert Sofia, en sommer (som vant Filmkritikerprisen i Grimstad), og er den eneste fra Norge som viser film i et av de offisielle konkurranseprogrammene i Cannes i år.
Tits forteller historien om to tenåringer (Marie Bya og Snorre Kind Monsson) som møtes under uheldige omstendigheter en kveld. Begge oppdager ting ved hverandre de ikke hadde kunnet forestille seg, selv etter flere års skolegang sammen.
Vi møtte Landsvik i Oslo, da han fortsatt var i sjokk og vantro over å ha fått den magiske telefonen fra verdens mest prestisjetunge filmfestival.
*
Lars Ole (LO): Hvordan vil du beskrive Tits? Din forrige kortfilm var Sofia, en sommer, som vi i Montages var veldig begeistret for. Tidligere har du kanskje først og fremst utmerket deg som musikkvideoregissør.
Eivind (E): Tits er ganske annerledes enn Sofia, en sommer. Historien utspiller seg i løpet av én kveld. Vi møter to hovedpersoner som av forskjellige årsaker ender opp med å bli forlatt av andre de har hengt med tidligere på kvelden. Og kanskje bør jeg ikke si så mye mer om handlingen, i og med at i dette er en kortfilm på bare 12 minutter!
Tits handler om hvor tilfeldig det er hvem det er du ender opp med å bli kjent med – i livet generelt, men særlig i ungdomstiden, på grunn av sosiale strukturer og hierarkier på skoler og i gjenger. Fordommer, med andre ord. Dette er delvis basert på egne opplevelser fra min egen oppvekst, der man fikk høre at man var sånn og sånn og passet inn der og der, og plasserte andre i kategorier på samme måte. Men så ble man presset inn i et rom med ukjente, litt som i The Breakfast Club, og oppdaget plutselig at en hadde mer til felles med en av disse enn vennegjengen du var i og forsøkte å passe inn i. John Hughes‘ åttitallsklassiker har helt klart vært en referanse; det har også Fucking Åmål (1998) og Dazed and Confused (1993).
Tits tematiserer forholdet til egen kropp, men også hvordan miljøer kan ha en usunn innvirkning på hvem du omgås og hvem du møter. Selv synes jeg det er mye finere når kjemi oppstår mellom mennesker på tomannshånd idet man bonder over noe ekte; at du har vokst opp et sted med et utvalg folk, betyr ikke at det er disse du skal være venn med resten av livet eller at de du jobber med trenger å være bestevennene dine. Det er jo fantastisk når slikt skjer, men jeg er ikke så fan av gruppementalitet – noe som preger min egen samling venner, der slett ikke alle er kompatible og noen kan være en utfordring i bursdagsselskaper eller andre situasjoner der man presser veldig forskjellige mennesker inn i samme rom.
LO: Så du har ikke så mange overlappende venner?
E: Da jeg vokste opp følte jeg meg nok litt utenfor, men hadde gode nok sosiale antenner til å vite hva som skulle til for å passe inn. Senere i livet har jeg skjønt at det ikke er nødvendig, som vel også har gjort at jeg av og til er litt ensom fordi jeg har ganske få veldig nære venner rundt meg jeg bare kan plukke opp telefonen og ringe til når jeg ønsker å være sosial. Når man knytter vennskap og etablerer relasjoner som ung, er disse knyttet tett opp mot din egen identitet, som ennå er i en bevegelig, formativ fase, og da kan det føles veldig sårbart om noen kommer og rokker ved en identitet du er i ferd med å skape deg sammen med noen andre enn den personen.
LO: Noe av det fine som skjer når man blir eldre, er at man får et friere forhold til disse tingene; at man er komfortabel med at en ikke har «overlappende venner» og at det er en berikelse i seg selv. Det er jo sjelden at vennskap tar slutt, de fleste blir værende et sted og gradvis forlatt, men de vil alltid være der, og de kan plukkes opp igjen, som souvenirer fra livet. Alle de vennene og relasjonene sier veldig mye om hvem man har vært.
E: Jeg synes ofte det er mer spennende å skildre vennskap enn romantiske forhold. Da jeg som sekstenåring så Lost in Translation håpet jeg at Bob og Charlotte ikke skulle ligge med hverandre – jeg tenkte at det ville sendt filmen et sted den absolutt ikke skulle, og ble derfor så glad da det ikke skjedde. I dag ville jeg aldri bekymret meg, fordi jeg hadde klart å lese filmen bedre – det er åpenbart at Lost in Translation ikke skal utvikle seg til å bli en konvensjonell romanse.
LO: Du er jo en ekte cineast, Eivind, det er slik vi har blitt kjent med hverandre. Vi deler kjærligheten til Sofia Coppola; Lost in Translation er også en av de viktigste filmene i livet for meg. Jeg vet at du også er veldig opptatt av Éric Rohmer, noe jeg synes kommer til uttrykk i filmene dine. Han er også interessert i unge mennesker, og i og for seg ofte romantiske relasjoner, men skildrer gjerne disse på en måte som fremstår tilnærmet platonisk, i den forstand at mange av de intime scenene er slukt av ellipser, om du skjønner hva jeg mener?
E: Jeg må si en ting om Éric Rohmer, og det er at jeg først og fremst er inspirert av det visuelle uttrykket hans, av estetikken. Jeg er også fan av dialogen, selvfølgelig. Elsker hverdagsmagien i filmene hans. Samarbeidet mellom Rohmer og fotografen Néstor Almendros skapte noen av de fineste bildene jeg vet om, som jeg kan fordype meg i. Jeg synes det er så vakkert å se på iscenesettelsen, noe jeg sikkert kan beskyldes for å dyrke i overkant mye selv. Noen synes i alle fall at filmene mine er for pene og glatte, de etterlyser mer dårlig vær og styggere klær.
LO: Det er en typisk floskel i norske filmsamtalemiljøer, at estetikk liksom er til pynt, et strøssel på toppen, snarere enn et viktig kunstnerisk poeng. Man kan få inntrykk av at noen er redd for det pene, fordi de ikke klarer å skape det selv, altså at de ikke mestrer håndverket som skal til for å skape slike bilder. Det å ha god smak og være opptatt av stil konnoterer overfladiskhet, selv om det jo burde vært motsatt: At filmskapere som er opptatt av filmens detaljer, fra mote til musikk, er grundige og hardarbeidende. Mye av regissørens personlighet ligger jo nettopp i slike elementer.
E: Identitet kommer veldig ofte til uttrykk i ytre ting. En t-skjorte kan si veldig mye, for eksempel i Tits – den brukte jeg veldig lang tid på å få helt riktig. Den sier veldig mye om den ene rollefiguren og hvem han er, hva han er opptatt av. Ingen av de andre gutta ville hatt på seg akkurat den t-skjorta.
LO: «Musikkvideo- og reklameestetikk» er ofte anvendt som skjellsord i norsk filmbransje, men jeg har aldri skjønt den kritikken, for i norsk musikkvideo og reklame er det som regel lagt ned mer arbeid bak hver kamerainnstilling enn i de fleste norske spillefilmer. Mange regissører hadde sikkert hatt godt av å studere hvordan reklame- og musikkvideoer på sitt beste kan formidle veldig mye i bare én bildekomposisjon eller én montasje. Det visuelle uttrykket ditt er utpreget analogt, og Tits er skutt på 16mm. Sofia, en sommer ble skutt digitalt, men der jobbet dere så grundig med grading at bildene så noenlunde analoge ut likevel.
E: Hvis jeg har råd til å skyte på film, så vil jeg det. I perioden da jeg ble interessert i film skjøt alle analogt, så det er på en måte naturlig at det er min preferanse – det var filmer som «så sånn ut» jeg ønsket å lage. Og veldig ofte er også de nye filmene jeg liker og ser opp til skutt analogt. Men jeg vil først og fremst få laget filmene mine, uansett hva slags format jeg må skyte dem på.
LO: Men er det et poeng å lage film hvis du som er så visuelt orientert ikke kan velge formatet du ønsker?
E: Ja, formatet kan ikke være et hinder. Tits holdt på å ikke bli skutt på film, fordi jeg og fotografen Andreas Bjørseth ikke var sikre på om vi kom til å ha nødvendig kompetanse i crewet – det krever tross alt litt mer enn å skyte digitalt. Vi måtte ha noen i kameraavdelingen som kunne legge til rette for at vi skjøt alt vi trengte på de to innspillingsdagene vi hadde og ikke måtte begynne å droppe bilder eller gi skuespillerinstruksjonen stemoderlig behandling.
Men jeg er utrolig glad for at vi fikk muligheten til å skyte på film. Lyset blir vakrere, ikke minst bildene der det treffer vannoverflaten – det går det ikke an å få til med digital video. Det er en mykhet, detaljrikdom og fargemetning som ikke lar seg kopiere.
LO: Hadde du en tydelig ambisjon om at Tits skulle på festival?
E: Ja, og det gjorde at vi hadde en ganske klar deadline å forholde oss til; vi prøvde å rekke en annen festival tidligere på året. Sofia, en sommer kunne ikke meldes på til hovedkonkurransen i Cannes på grunn av lengden (grensen deres er på femten minutter). Med Tits hadde vi flere muligheter, og en annen festival som tidligere hadde vist interesse for Sofia, en sommer utmerket seg som den mest sannsynlige kandidaten, før de endte med å avvise filmen. Dernest fikk vi napp hos en annen, fin festival, noe jeg gledet meg veldig over.
Jeg har aldri blitt skuffet over et avslag fra Cannes fordi det er Cannes – ukentlig spurte jeg produsenten min om «vi hadde fått avslagsbrev fra Cannes ennå». Og så ringer telefonen min, samme dag som vi skal vise filmen for skuespillerne for første gang, og det er et fransk nummer. En kjempehyggelig dame sier at hun ringer fra Cannes-festivalen, og hun snakker såpass fort at jeg ikke rekker å få med meg så mye annet enn at hun mener jeg har laget en fantastisk kortfilm som er tatt ut til festivalens hovedprogram. Hvorpå jeg spurte «Is this serious?» og hun svarte «It’s Cannes, it’s very serious.»
Hun fortalte at programmet skulle annonseres om bare noen timer, så resten av dagen satt jeg og ventet på at det skulle bli offentlig – bekymret for at jeg bare hadde innbilt meg alt sammen. Å bli tatt ut til Cannes, det er kanskje det fineste komplimentet jeg kan få, og jeg er veldig stolt, men også full av ærefrykt, som i kombinasjon langsomt begynner å utvikle seg til nervøsitet!
LO: Blir dette første gang du besøker Cannes-festivalen?
E: Ja, og jeg har lenge drømt om å reise dit, bare for å se film. Det er jo min største interesse, film og musikk. Da jeg var yngre var Oslo internasjonale filmfestival (OIFF), kuratert av Tommy Lørdahl, årets høydepunkt. Jeg kunne se fem filmer hver dag, alene, fordi jeg ikke kjente noen jeg kunne dele interessen med.
Siden jeg hørte om festivalen i ungdomstiden har jeg ventet i spenning på Cannes-programmet, blitt gledelig overrasket over å se at noen jeg er fan av har laget en ny film, og fulgt dekningen av festivalen tett – etterfulgt av frustrasjon over hvor lang tid det tok å få sett disse filmene. Burde de ikke gjøre noe med det nå, forresten, når seervanene er så dramatisk endret? Bortsett fra de aller største titlene, er det stort sett bare spesielt interesserte som ser filmer fra Cannes-programmene, og da ville det vært mye å tjene på å gjøre disse tilgjengelige raskere – nå kan det jo ta mer enn et år før distributørene lanserer disse titlene, slik at når de først ankommer, så har man rukket å få nye titler på radaren i stedet.
*
Tits får verdenspremiere i Cannes denne uken.