Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Gabriel Axels Babettes gjestebud (1987) vises fra og med torsdag 5. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Et godt stykke ut i Gabriel Axels Babettes gjestebud (1987), inntreffer filmens første mirakel: En skilpaddesuppe tilberedt på kunstferdig vis, akkompagnert av en utsøkt amontillado, puster liv i en gruppe nedstøvede mennesker, og vi lærer at god (fransk) mat forlenger livet.
Frem til dette tilfellet av guddommelig inngripen ved middagsbordet har filmen ellers tatt seg god tid med å skildre det høyst umirakuløse livet på den forblåste vestkysten av Jylland på midten av 1800-tallet. Fortellingen bretter seg ut over flere tiår, der motivet er et knippe menneskeskjebner bundet opp i tradisjoner og religion – ute av stand til å bryte med sine mønstre. Idet en fransk kvinne (gourmetkokk, viser det seg) på rømmen fra urolighetene under Pariskommunen søker tilflukt hos dem, leder hennes kulinariske kunst til roser i kinnene og forsoning mellom de gretne, gamle figurene rundt bordet.
Om ikke det forfrosne, asketiske skandinaviske levesett, som Karen Blixen skriver om i novellen filmen er basert på, allerede kunne hatt godt av litt fransk livsglede, er det ingen tvil om at frankofilien i vår del av verden fikk et ekstra løft på slutten av 1980-tallet, da nostalgiske filmer som Jean de florette – Kilden i Provence (1986, Claude Berri) og kanskje da særlig Babettes gjestebud ledet mange her hjemme til å drømme seg sørover (eller inn i kinosalen) når kulden satte inn.
Etter premieren i sideprogrammet Un certain regard i Cannes i 1987 (parallelt med Vibeke Løkkebergs Hud) var det likevel ikke mye som talte for at Gabriel Axel hadde laget en verdensomspennende publikumsvinner. Babettes gjestebud ble opprinnelig mottatt med avmålt respekt, og på ingen måte bejublet av hjemlige kritikere. Men for franskmenn og amerikanere var det ingen tvil om filmens appell, og Axel dro til slutt hjem med Oscar-statuetten for beste ikke-engelskspråklige film ved seremonien i 1988 – i konkurranse med blant annet Nils Gaups Veiviseren og Louis Malles Au revoir les enfants.
Og mer enn 25 år senere dekkes altså bordet igjen, nå som Babettes gjestbud (i nyrestaurert utgave) skal serveres som en helaften på Cinematekene i syv norske byer. Mye er riktignok endret hos det tilkneppede skandinaviske folkeferd på denne tiden, så hvordan oppleves filmen i dag, for et moderne norsk publikum?
Babettes gjestebud brettes egentlig ut som en liten krønike, der fortellingens to sentrale rollefigurer er de to dypt religiøse søstrene Martine (Birgitte Federspiel) og Filippa (Bodil Kjer), som vi følger fra ungdom til alderdom. I filmen velger de å dedikere seg til en med dagens øyne helt fremmed livsstil: en bortgjemt, karrig tilværelse som protestantisk kristne i pakt med sin (for lengst avdøde) fars formaning om å være «tro mot Guds ord».
De får mange små besøk gjennom livet, som kunne endret deres retning – en lengtende svensk offiser (Jarl Kulle) når aldri helt inn i Martines hjerte, og den franske barytonsangeren Achille Papin (Jean-Philippe Lafont) klarer ikke friste Filippa (som viser seg å være en gudbenådet sopran) til å forlate Jylland til fordel for de store operascenene ute i verden. Slik forblir søstrene i sine statiske liv, lakonisk formidlet på lydsporet av Ghita Nørbys tidvis allestedsnærværende fortellerstemme, men når Babette (Stéphane Audran) ankommer blir det gjennom matkunstens frigjørende kraft at Martine og Filippa forsoner seg med sitt livsvalg.
Det har eksistert en slags opplest og vedtatt sannhet om at Babettes gjestebud er «en av tidenes matfilmer», men ved gjensyn innser man raskt – i alle fall opplevdes det slik for undertegnede – at det er forbløffende få matscener i denne filmen. Mesteparten av spilletiden brukes til å skildre det nøkterne, pietistiske levesettet til Martine og Filippa, og fortellingens fremdrift følger et tempo i takt med denne askesen.
Og idet Babettes titulære måltid omsider serveres, har fotograf Henning Kristiansen (som treffende nok – eller ikke – også signerte bildene i Hamsun-filmatiseringen Sult [1966]) ikke akkurat blitt instruert av Gabriel Axel til å lyssette de mange ingrediensene på kjøkkenet med «Insta-vennlig» touch, for å bruke et kontemporært begrep. Rent visuelt føles filmen tilbakeholden og moderat, på linje med sine rollefigurer, så hva vi egentlig har i Babettes gjestebud er en ganske så Dreyer-inspirert filmfortelling som kulminerer med en (riktignok ekstraordinær) servering av fransk mat.
Et par privilegerte norske øyne anno 2023 kan vel heller ikke lenger bli blendet av måltidet de får se på lerretet i Babettes gjestebud, etter for lengst å ha tilvennet seg å bestille stillehavsøsters med et glass champagne som lønsj, eller scrolle seg gjennom eksotiske take away-menyer med et gjesp, og ta for gitt at vi har flere Michelin-stjerner per innbygger enn de fleste andre europeiske land. Og den franske matkulturen er for lengst så innbakt i Fjordland-pakninger, at de eventuelle vidunderlighetene har gått gjennom arket allerede – og blitt passé. (Nå er det poké som gjelder.)
Spøk til side; i vår tid har det virkelig gått inflasjon i å skildre fortreffelig mat, aller helst slående visuelt. Den endeløse feeden av gastronomisk magi på Instagram, har gjort gastronomisk magi til noe hverdagslig. Én ting er å bli genuint imponert i sin egen gane, med noe utrolig mat i munnen; noe annet er å bli oppriktig forbløffet – som om man er rammet av akutt Stendhal-syndrom – av et bilde av utrolig mat. (Ikke at det ikke kan skje; jeg mistet pusten da jeg observerte en video av en kollega som spiste levende blekksprut à la Oldboy i Seoul i sommer.)
Så, for å komme til poenget: hvis man ønsker å møte Gabriel Axels film med et så åpent blikk som mulig, bør man gå aktivt til verks for å spole tiden tilbake. Ikke bare til 1987, da filmen fikk et mindre bortskjemt publikum til å følge hver vaktel i sarkofag med argusøyne mens den ble løftet på gaffel inn i et puritansk gebiss, men mer enn hundre år videre bakover, til den forblåste virkeligheten som Karen Blixen forteller om.
For egentlig handler ikke Babettes gjestebud om mat i det hele tatt, og det er kanskje nettopp derfor den har tålt tidens tann, og igjen presenteres på kino. Gabriel Axel fant i Blixens tekst en fortelling om livslang tro på det gode i mennesket, om Martine og Filippas tålmodighet, og viljen til å følge Guds ord. Men når de aldri lar seg forlede av noen av livets fristelser, blir de også gamle og i verste fall bitre på veien. De gir Babette husly og trygghet (slik lyder herrens ord), men fordi den franske gourmetkokken på alle måter også er en kunstner – og et godt menneske, og kanskje nesten en Jesus-figur om man tillater seg å tolke fritt – blir gjestebudet et slags siste måltid. (Det er nok ikke tilfeldig at dette er Pave Francis’ favorittfilm.)
Den mest utrolige meny av fransk mat og drikke triller ut av kjøkkenet, som om det sprang magisk ut av et brød og en tørket flyndre, og når alle de livløse sjelene løsner i snippen og får fargen tilbake i ansiktet, uttrykker filmen sin meningsladede konklusjon – et kristent budskap – om at det er gjennom nestekjærlighet (og kunst, altså her mat) at mennesket finner fred.