Noen tanker fra streiketåka om Den norske filmskolens fremtid

13. juni valgte bachelorstudentene ved Den norske filmskolen på Lillehammer å gå ut i streik. Årsaken er at Høgskolen i Innlandet (HINN) ønsker å slå sammen Filmskolen med TV- og spillutdanningene der.

*

You see Larry? You see what happens when you fuck a stranger in the ass?
– Walter Sobchak i Den Store Lebowski

41 av 42 av bachelorstudentene ved Den norske filmskolen streiker. Vi streiker av kjærlighet til Filmskolen. En skole jeg ikke ser at dekanen vår jobber for. En dekan jeg derfor har mistet tilliten til. 

En dekan (Eli Bø) som anbefalte sammenslåing mellom DNF og AMEK (som inneholder TV-skolen og Spillskolen), i en ensformig, naiv rapport, bestilt av Høgskolen i Innlandets rektor, Peer Jacob Svenkerud. Svenkerud vil effektivisere fakultetene, spare penger, oppnå universitetsstatus for HINN, og dermed blidgjøre de over ham igjen: Styret. (Hvem som er over styret, og hvem som er over dem igjen orker jeg ikke tenke på; systemet bak Svenkerud virker endeløst, Kafka-aktig.)

Høringsrapporten gjenspeiler ikke studentenes syn på saken. Heller ikke lærernes, ifølge faglærerne selv. I denne kommentaren vil jeg gjøre rede for mitt eget synspunkt, for å eksemplifisere en av mange perspektiver rapporten er blind for. Studentmassen har ikke et identisk syn på sammenslåingen, og vi streiker heller ikke som en «sammenslåingsprotest». Men vi ønsker å bli hørt, og nå skal jeg forklare hvorfor.

Filmskolestudenter vet hva det vil si å være filmskolestudent. Under vår konsentrerte studenttilværelse i Lillehammer har vi gjort oss opp flerfoldige refleksjoner om hva slags filmskapere og håndverkere vi burde utdannes til å bli, og hvilken kurs skolen burde stake ut for å få dette til.

Hvorfor har ikke ledelsen vært interessert i å lytte til oss? Hvorfor er ikke våre perspektiver inkludert i rapporten? Er noen bekymret for at studentenes innspill ikke passer som hånd i hanske med deres forhåndsbestemte konklusjon?

*

I rapporten står følgende om oppdraget til DNF og AMEKs dekaner: «Mandatet har vært å utrede hvordan DNF og AMEK kan organiseres best mulig, for å møte forventningen om et tettere samarbeid». Det forelå altså en uttalt forventning om tettere samarbeid fra rektor Svenkerud. Dekanene begrunner så forslaget om sammenslåing, med at det er den beste løsningen for å få til mer samarbeid. Som at det er en etablert, udiskutabel sannhet at samarbeid på tvers av skolene er noe både Film, TV og Spill-skolen behøver. Rektor Svenkerud bruker vår dekan som en sammenslåingsmarionett, og hun aksepterer selv å fungere som en. Men Filmskolens dekan burde arbeide for Filmskolen. Og lytte til den.

Studentene blir også brukt som marionetter. For eksempel når vi inviteres til møter om sammenslåingen, men bare får komme med positive samarbeidsforslag. I ettertid nevnes disse møtene i påstander om at våre innspill ble lyttet til i utredningen. Slik jeg ser det, er streiken vårt forsøk på å klippe over trådene, for å kunne delta i debatten som frie stemmer. Vi aksepterer ikke lenger tilværelsen som maktesløse studenter i en maktesløs institusjon, låst inne i HINN sitt fengsel. Dette har også relevans for resten av filmfeltet, som vil utvikles i farlige retninger om det formes av forutinntatte avgjørelser, tatt av mennesker uten filmkompetanse. Til slutt kan vi miste grepet på vår egen kunstform.

Rapportens faglige begrunnelse for sammenslåing er at mediebransjen er på vei inn i et paradigmeskifte, som vil gjøre skillene mellom film, TV-produksjon og -spill mindre synlige. Filmskolens dekan har i denne sammenheng vært så vennlig å forklare oss at verden forandrer seg, og at vi burde forandre oss i takt med endringene, enten vi liker dem eller ikke.

Innenfor dette fascinerende tilpasningsdyktige livssynet passer sammenslåing godt. En sammenslåing mellom en filmskole (med fokus på kunstfaglig fiksjon), en TV-skole (med fokus på blant annet TV-dokumentar, reality, nyhetssendinger og gameshow) og en spillskole. Ifølge rapporten vil sammenslåingen gi muligheten til å skape: «Det sterkeste og mest spennende audiovisuelle fagmiljøet i Norden.» Tøft. Men denne påstanden er basert på et premiss som aldri har vært oppe til diskusjon. Nemlig om DNF kommer til å utdanne modigere, mer samtidsdefinerende filmkunstnere, ved å bli en del av et stort «audiovisuelt fagmiljø». Dette må diskuteres før man leter etter mulighetene for samarbeid.

Studentstyrt evaluering av DNF sine «midtveisfilmer» på Vega Scene.

For, er det virkelig slik at man automatisk burde forandre seg om verden rundt seg forandres? Om kompisene mine brått begynner å slåss på byen hver helg, burde jeg også̊ slåss på byen hver helg? Eller burde jeg utrede mitt etiske syn på slåssing først, og potensielt stille meg utenfor slåssingen? Hvis jeg oppdager at kurbadet hele byens befolkning bader i er forgiftet, burde jeg stupe oppi? Eller aktivt kjempe mot driften av dette kurbadet?

Å tilpasse seg verden rundt seg, uansett konsekvenser, er en veik, dumdristig føyelighet. Vi kan ikke la medievirkeligheten skremme oss til forhastede valg, i frykt for å ikke henge med i tiden – en frykt som er sterkest hos gråhårede byråkrater, ikke unge kunstnere vokst opp i denne tiden!

Jeg betviler ikke kvaliteten på AMEK, jeg vet det finnes svært dyktige studenter der. Men det er ikke nødvendigvis sånn at kvalitetene vi ønsker å utvikle på våre respektive skoler, vokser ved en sammenslåing. Da må fagområdene være tilstrekkelig beslektet (innenfor hva vi vil definere våre fag som), slik at kompetanseutveksling mellom skolene er fruktbart begge veier.

At DNF og TV-skolen begge bruker kameraer, nevnes ofte for å understreke slektskapet vårt (i rapporten heter det at: «Det er i stor grad sammenfall i grunnleggende teknologi»). Dette er en kortslutning og et eksempel på en simpel retorikk. REMA 1000 bruker også kameraer, for å overvåke om kunder stjeler varer, alle som lager TikTok-videoer bruker mobilkameraer, visuell kultur er overalt – uten at det nødvendigvis har noe med filmkunst å gjøre.

De streikende DNF-studentene møter bransjen på Frogner Kino.

Når det i rapporten skal trekkes frem likheter mellom fakultetenes disipliner, skrives det at: «en fellesnevner er fortelling». Men de aller fleste fagmiljøer holder da på med en form for «fortelling» i 2023? Vi må heller se på hva slags fortellinger det er snakk om. Går man inn på TV-skolen sin nettside står det at: «Utvikling av originalt innhold kjennetegner studiene ved TV-skolen». Stilig, det. Her er problemet: Filmene vi utdannes til å skape på DNF burde ikke sees på som innhold. Det er den grunnleggende forskjellen som gjør at sammenslåing kan slå feil ut for norsk film. DNF burde forstå film på lik linje med andre kunstarter. En skulptur er ikke innhold. Et teaterstykke er ikke innhold. Ikke en film heller. Skolen kan ikke la en unik kunstutdanning drukne i en audiovisuell suppe, der ingrediensene består av markedskrav. Det vil være synonymt med å si at man ikke lenger ser på film som kunst.

For en ung filmskaper kan den kapitalistisk drevne innholdsfloraen være balje med gift man ikke burde dyppe tåa i. Dette fordi en kunstners personlige stemme ikke burde formes etter algoritmene, tilbudene og etterspørselen. I hvert fall ikke under utdanningen! Hvis DNF må slås sammen med en skole, burde det være en skole med kunstfaglig hovedfokus, noe som kunne skapt refleksjon på tvers av kunstformer. F.eks. scenekunst eller fotokunst. Dette er lite realistisk, så lenge DNF er plassert i Lillehammer. Hvis film som særegen kunstform faktisk er i ferd med å miste sin posisjon i samfunnet, burde DNF ta et standpunkt, og dyrke filmen enda mer, spisse den, løfte den, og gjennom det holde filmen i live i Norge.

Dette gjør vi best som autonom filmskole. Ikke som den minste delen av en stor medieskole.

Streikemøte utenfor Høgskolen i Innlandet.

Vi har et ansvar i å la vår filmskole være et flaggskip, som gjennom å insistere på autonomitet og uteksaminere sterke, reflekterte filmskapere, beviser at film er en kunstart av betydning, som skal bevares her i landet. Det er tross alt snakk om én liten skole, som uteksaminerer 6 studenter innenfor hvert sitt fagområde annethvert år. Hvis ikke disse studentene får en utdanning som tydelig fokuserer på den filmkunstfaglige kompetansen og refleksjonen, hvem vil da få den? Hvem vil da holde filmen i live? De private skolene vil (av mer forståelig grunnlag enn DNF) ønske å matche sin medie-«tidsånd». Dessuten koster disse skjorta for et ungt menneske, for mye for mange. Nye, viktige filmstemmer vil forsvinne.

Betraktninger som dette – om DNF faktisk oppfyller sitt mandat om å utdanne fremtidens filmskapere og holde norsk films vitalitet i live, ved å bli en del av et såkalt «audiovisuelt fagmiljø» – finner man ikke et ord om i rapporten.

Men så kom jeg på nå: Dekanene har jo ikke dette mandatet. De har kun et mandat ut fra en ønsket sammenslåing fra rektor Svenkerud og styret. Og de opererer tankeløst basert på denne bestillingen, uten ekte nysgjerrighet for hva sammenslåingen vil si for fremtidens studenter og fremtidens film. Som to algoritmisk programmerte marionetter.

Det er derfor blitt studentenes ansvar å handle i Gritts ånd:

«Det handler liksom om å prøve å bryte løs.
For å synliggjøre den betennelsen som ligger over oss.»
Gritt av Itonje Søimer Guttormsen (tidligere student ved Den Norske Filmskolen, regilinjen, kull 5)