La kontroversene leve – her er årets nominasjoner til Amandaprisen 2023

Amanda-nominerte filmer, fra venstre: «Den siste våren», «Syk pike» og «Ellos eatnu – La elva leve».

I dag ble årets nominasjoner til Amandaprisen 2023 offentliggjort, og tradisjonen tro går ikke denne hyllesten av norsk kinofilm stille i dørene. Dette sterke filmåret vil bli heftig debattert (i alle fall innad i «bransjen»), med utgangspunkt i Amanda-juryens ulike valg nedenfor. Er krigsfilmenes tid forbi? Skulle egentlig Ellos eatnu – La elva leve hatt enda flere nominasjoner? Og er ikke lenger Syk pike en chic outsider?

Årets Amanda-priser deles ut 19. august og showet blir sendt på NRK2. Som vanlig regnes filmene fra «Amanda-året» etter sin egen kalender – titlene som kan bli vurdert skal ha hatt premiere på norske kinoer i perioden 1. juli 2022 til 30. juni 2023, og «må ha hatt normal, nasjonal kinolansering (satt opp på de 10 største kinoene, og i minst 2 av de største byene),» ifølge reglementet. Amandaprisen er altså fortsatt en kinofilm-pris, noe som er verdt å merke seg i en tid der det produseres en hel del ny norsk spillefilm for TV/nettbrett/smarttelefon – rett-på-strømming – som foreløpig hverken fanges opp av Gullruten eller Amandaprisen, når heder og ære skal deles ut.

Dermed må publikum som vil heie frem TV-filmene Troll (Netflix), Gulltransporten (Viaplay), Blasted (Netflix), Royalteen 1 og 2 (Netflix), osv., lete etter andre steder for anerkjennelse av sine sofafavoritter. Amandaprisen forblir altså (inntil videre) en hyllest av filmer som er vist på kino, men det hindrer ikke strømmetjenestefinansierte produksjoner i seg selv å bli vurdert. Eks. har både Munch (sluppet på Viaplay etter ca. åtte uker på kino) og Krigsseileren (sluppet som miniserie på Netflix et halvår etter kinopremieren) mottatt nominasjoner. Men siden Roar Uthaugs blockbuster Troll ikke engang fikk én liten uke på norske kinoer av Netflix, er og blir den produksjonen en TV/nettbrett/smarttelefon-affære.

Så, til årets nominasjoner: Ole Giævers bejublede periodedrama Ellos eatnu – La elva leve leder an med hele åtte nominasjoner, men her ligger også det mest påfallende sjokket i dagens offentliggjøring: filmens senter og hjerte, skuespiller Ella Marie Hætta Isaksen, er utelatt av juryen på nominasjonslisten for beste kvinnelige hovedrolle. Vel og merke var det et knallsterkt år for kategorien, med flere gnistrende rolleprestasjoner til vurdering, men Hætta Isaksens nærvær er så overveldende for alle som har sett filmen, at det fremstår forbløffende at juryen – som ellers har latt seg imponere over Ellos eatnu – La elva leve – løfter frem filmen i de fleste mulige kategorier, men ikke den mest åpenbare.

«La elva leve» (foto/Copyright: Mer Film).

«Kampen om Narvik». (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk Film.)

Dette Amanda-året inneholdt også to gigantiske norske krigsfilmer, Krigsseileren og Kampen om Narvik, som begge fikk en rekke nominasjoner. Men ingen av disse storproduksjonene endte opp i den gjeveste kategorien for årets beste kinofilm, der juryen i stedet gikk for tre markant uthogde, kunstnerisk ambisiøse filmer: Syk pike, Ellos eatnu – La elva leve og Den siste våren.

Sistnevnte er dagens store gladsak, for man kan ikke ta for gitt at en bitteliten produksjon – nærmest håndlaget i skauen utenfor kunstfilmskolen i Kabelvåg – skal kunne trenge gjennom støyen, men det gjorde den altså. Filmens skaper, Franciska Seifert Eliassen, er også nominert for beste regi, sammen med Ole Giæver og Leiv Igor Devold. Inklusjonen av Devold her markerer dagens nest mest overraskende Amanda-avgjørelse. Filmen hans, Norwegian Dream, ble aldri et kinofenomen da den hadde premiere i mars, men ble omtalt som «en knyttneve av en spillefilmdebut» i analysen her på Montages. Både Eliassen og Devold er debutanter, så Amanda-juryen proklamerer på mange måter et standpunkt i de sentrale kategoriene for regi og beste kinofilm: svære krigsfilmer er ut.

Ellers er det verdt å merke seg at Kristoffer Borglis skarpe satire Syk pike ikke blir stående på utsiden av det gode selskap – tvert i mot er filmen (i tillegg til for beste kinofilm) nominert for beste manus, kvinnelige hovedrolle, klipp og sminke. Det skulle naturligvis bare mangle (Montages kåret den til fjorårets beste norske film), men vi er brennmerket av at Amanda gjerne ser forbi det åpenbare og finner sine egne, merkelige favoritter. I så måte er det forstemmende at Borgli ikke er nominert for regi – det ser bare merkelig ut, og virker provinsielt. Det gjør også utelatelsen av Eivind Landsviks Cannes-nominerte Tits i kategorien for kortfilm. Hva har de tenkt her?

Videre blir det for dumt at Benjamin Loeb – som er blitt en internasjonal stjernefotograf med arbeider som Mandy og Pieces of a Woman – ikke er nominert for sitt bidrag til Syk pike. I mitt essay om filmen, påpeker jeg viktigheten av nettopp dette:

Syk pike er skutt på analog film (35mm) med masse tekstur, og fotograf Benjamin Loebs høstlige lyssettinger skaper «peiskos» i rom befolket av kynikere; en visuell dialektikk man sjelden ser utenfor Woody Allens mesterverker: Verden er mye bedre enn de aktivt projiserende, nevrotiske hovedpersonene evner å se, blendet som de er av forestillinger om seg selv. Standarden innenfor filmsatire er blitt iskalde værelser med antiseptisk produksjonsdesign, der ingen synes å leve vanlige liv, fotografert på stygg digital video for å understreke avstanden mellom det «egentlig menneskelige» og menneskeskapte. At Borgli og Loeb motarbeider denne klisjéen med en grovkornet, varm estetikk, burde kunne inspirere flere smartinger med ambisjoner om å rette skråblikk på virkeligheten.

Som så (altfor) ofte tidligere, etterlater Amanda-juryen et inntrykk av famlende faglig kompetanse. Blant annet noe så enkelt som at de ikke later til å forstå at produksjonsdesign også kan være animert (Titina burde vært nominert) eller er i stand til å vurdere kontemporære kostymer på linje med «historiske»: Jostein Wålengens designer i Syk pike var en av årets selvskrevne nominasjoner – ikke minst fordi de utsøkt ironisk-stilige plaggene som fremstilles aktivt bidrar til å fortelle historien, på en helt annen måte enn i filmene som er blitt tilgodesett av juryen. Som Ida Cathrine Holme Nielsen skriver i sin kronikk på Montages:

I Syk pike er det motekulturen i seg selv som er syk og med synlige symptomer. Signe pynter seg med perfekt tilpassede bandasjer og en «sykehusfinlandshette», som var det en heklet Balaklava fra Miu Mius FW21-kolleksjon. Utenfor sykehuset sitter hun med solbriller og røyk (glamoursymboler), som står i stil til den heldekkende hodebandasjen. Når den hudfargede hetten (som på et tidspunkt har to ører à la Cat Woman) fjernes og de sirlig plasserte sårene synliggjøres, blir de et fysisk, estetisk statement; en ny og moteriktig ham avdekkes, et ekstra lag hud med offerrollens inskripsjoner tiltrekker seg etterlengtet oppmerksomhet – til og med modelloppdrag.

Den siste våren er en annen film der kostymene både er egenartede og definerer rollefigurene. Uten disse to åpenbare vinnerkandidatene, fremstår kategorien som en skikkelig «trøstepremie».

Til slutt må det nevnes at Henrik Martin Dahlsbakkens Munch fremstår som dagens store taper, med kun to nominasjoner (sminke og kostyme). Filmen har skapt mange gode diskusjoner og dessuten lokket publikum på kino, til tross for sin ukonvensjonelle idé og struktur. Men Dahlsbakken kunne skilte med å ha signert hele tre kinofilmer dette Amanda-året, og blant disse har grøsseren Forbannelsen mottatt fire solide nominasjoner (sminke, lyd, foto og produksjonsdesign). Dette er fortjent påskjønnelse til en film med imponerende håndverk så godt som ingen så på kino, men vi kan umulig være de eneste som regnet med at det var Munch som skulle bli Dahlsbakkens første Amanda-hit?

Nedenfor kan dere se den fullstendige oversikten over årets Amanda-nominasjoner, og kom gjerne med kommentarer og innspill til juryens valg i kommentarfeltet under.

«Forbannelsen»

Beste kostyme
Stefanie Bieker for Krigsseileren
Miriam Lien for Munch
Nell Knudsen for Ellos eatnu – La elva leve

Beste sminke
Izzi Galindo og Dimitra Drakopoulou for Syk pike
Maria Bjørnnes Hermansen for Munch
Maria Bjørnnes Hermansen for Forbannelsen

Beste scenografi/produksjonsdesign
Lise Hillkirk Olimb for Forbannelsen
Merete Bostrøm for Kampen om Narvik
Ragnhild Juliane Sletta og Cecilie de Lange for Ellos eatnu – La elva leve

Beste kortfilm
Superdupermegagigasingel (Regi: Håkon Anton Olavsen, Produsent: Louise Beyer)
Havnesjefen (Regi: Mia Ludvigsen Henriksen og Konrad Hjemli)
Komplikasjoner (Regi og prod.: Ivar Aase)

Beste foto
John-Erling Holmenes Fredriksen for Kampen om Narvik
Sturla Brandth Grøvlen for Krigsseileren
Oskar Dahlsbakken for Forbannelsen

Beste visuelle effekter
Arne Kaupang, Varg Studios, Stardust Effects, Storyline Studios, Gimpville og Storm Studios for Kampen om Narvik
Jean-Michel Boublil for Krigsseileren
Lars Erik Hansen for Vikingulven

Beste klipp
Kristoffer Borgli for Syk pike
Wibecke Rønseth, medklippere Frida Michaelsen, Odin Norum Kvistad og Sophie Hesselberg for Ellos eatnu – La elva leve
Thomas Grotmol for Thomas mot Thomas

«Thomas mot Thomas»

Beste lyddesign
Matias Frøystad for Storm
Espen Rønning og Bent Holm for Kampen om Narvik
Tormod Ringnes og Svein-Ketil Bjøntegård for Forbannelsen

Beste originalmusikk
Kåre Christoffer Vestrheim for Titina
Elina Waage Mikalsen, Evelina Petrova, Viktor Bomstad, Franciska Seifert Eliassen og Matias Frøystad for Den siste våren
Ola Fløttum og Pessi Levanto for Ellos eatnu – La elva leve

Beste mannlige birolle
Leon Tobias Slettbakk for Krigsseileren
Gard Emil for Ellos eatnu – La elva leve
Henrik Rafaelsen for Natt

Beste kvinnelige birolle
Ane Skumsvoll for Storm
Anna Filippa Hjarne for Forbannelsen
Ine Marie Wilmann for Krigsseileren

Beste dokumentarfilm
Brødrene Johansen (Regi og produsent: Trude Berge Ottersen)
Kodenavn: Nagasaki (Regi: Fredrik S. Hana, Produsent: Gunhild Oddsen, Co-prod: Elin Sander)
Den siste filmen (Regi og produsenter: Olaug Spissøy Kyvik og Karianne Førland Vennerød)

Beste manus
Kristoffer Borgli for Syk pike
Ole Giæver for Ellos eatnu – La elva leve
Justyna Bilik, Gjermund Gisvold og Radosław Paczocha for Norwegian Dream

Beste utenlandske kinofilm
The Banshees of Inisherin (Regi: Martin McDonagh, Distr.: The Walt Disney Company Nordic)
Close (Regi: Lukas Dhont, Distr.: Arthaus)
Triangle of Sadness (Regi: Ruben Östlund, Distr.: SF Norge)

«Syk pike» (foto: Oslo Pictures).

Beste regi
Ole Giæver for Ellos eatnu – La elva leve
Franciska Seifert Eliassen for Den siste våren
Leiv Igor Devold for Norwegian Dream

Beste mannlige skuespiller
Kristoffer Joner for Krigsseileren
Pål Sverre Hagen for Krigsseileren
Hubert Miłkowski for Norwegian Dream

Beste kvinnelige skuespiller
Kristine Kujath Thorp for Syk pike
Ruby Dagnall for Den siste våren
Kristine Hartgen for Kampen om Narvik

Beste barnefilm
Dancing Queen (Regi: Aurora Gossé, Produsent: Thomas Robsahm)
Titina (Regi: Kajsa Næss, Produsent: Tonje Skar Reiersen og Lise Fearnley)
Folk og røvere i Kardemomme by (Regi: Rasmus A. Sivertsen, Produsent: Heidi Palm Sandberg og Åshild Ramborg)

Beste norske kinofilm
Ellos eatnu – La elva leve (Regi: Ole Giæver, Produsent: Maria Ekerhovd)
Syk pike (Regi: Kristoffer Borgli, Produsent: Andrea Berentsen Ottmar og Dyveke Bjørkly Graver)
Den siste våren (Regi og produsent: Franciska Seifert Eliassen)

I tillegg deles Æres-Amanda, Gullklapper og Folkets Amanda ut under showet. Æres-Amanda og Gullklapperen utnevnes av Amandakomiteen og Folkets Amanda bestemmes gjennom en avstemming på NRK.no.

Her er medlemmene i årets Amanda-jury:

Sonja Evang, manusforfatter
Toni Usman, skuespiller
Lise Risom Olsen, skuespiller
Unni Straume, regissør
Bhare Amin Kesmaei, produksjonsdesigner
Ludvig Friberg, visuelle effekter
Benjamin Mosli, fotograf
Mina Nybakke, klipper
Richard Sveen, lyddesigner
Peter Baden, komponist
Charlotte Førli Neumann, kinosjef
Stig Andersen, produsent
Håkon Øveraas, produsent
Ana Oria, kostyme/sminke

I tillegg var regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen i juryen, men han trakk seg i slutten av mai.

Skriv ut artikkelen 10 kommentarer

Eivind Nordengen sier:

14. juni 2023, kl. 11:51

Angående kortfilm og utelatelsen av Tits, så tror jeg rett og slett ikke den var vurdert. Amandakomiteen får en kortliste med filmer fra forskjellige filmfestivaler i Norge fra det forrige året. Hver festival sender 1-3 filmer (avhengig av hvor mange filmer de har i konkurranse), og som regel er det filmer som har vunnet priser på festivalene som blir sendt dit.

Så den eneste festivalen som kunne ha sendt Tits var Kortfilmfestivalen, men der fikk den ingen pris, så jeg tviler på at den var en av de tre som kom derfra. I stedet ble i alle fall Komplikasjoner sendt derfra. Antar at Havnesjefen ble sendt fra Fredrikstad Animation Festival, der den fikk publikumspris, og Superdupermegagigasingel vet jeg ble sendt fra Amandus Blikfkang.

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  14. juni 2023, kl. 12:02
  
  Dette understreker bare hvor uheldig det er at den ikke mottok noen utmerkelser i Grimstad…
- Eivind Nordengen sier:
  
  14. juni 2023, kl. 12:16
  
  Det kan man si, men kanskje burde heller komiteen hatt et ekstra kvalitetssikrende ledd som kan dytte inn noen flere filmer i kortlisten, for å passe på at det ikke er noen store viktige utelatelser. Festivaljuryer er jo alltid litt uforutsigbare og preges ofte av å være i en boble der og da. Og Amanda-kortlisten er nok absolutt ikke det de tenker mest på. Man kunne sagt det samme om Venezia-nominerte Alt På En Gang (som jeg personlig mener er en langt mer spennende film).
Lars Ole Kristiansen sier:

14. juni 2023, kl. 16:32

Yes, et slikt ledd virker helt klart formålestjenelig. En slags «kontinuitetskoordinator» er sikkert også en god idé, for å gi Amanda-historien en viss følelse av sammenheng. Alltid lurt med et utenfrablikk som kan stille kritiske spørsmål som «Hvorfor er det ingen filmer med kontemporær setting som er nominert til kostyme i et år der filmene som har fått mest oppmerksomhet for kostyme er kontemporære? Det ser rart ut! Kan dere gå en runde til med den kategorien? Supert!»

Svar
Kristian Landmark sier:

14. juni 2023, kl. 17:23

Hei Lars Ole

Takk for meget interessant analyse. Både Kortfilmfestivalen og Amandajuryen kalles av Montages for «provinsielle». det reageres sterkt på at kortfilmen «Tits» er utelatt. Jeg stusser på hvorfor heller ikke kvaliteten på en film som «komplikasjoner» trekkes frem, etter at to ulike Grimstad-juryer (jeg satt i Timeglass) og nå Amandajuryen nå har trukket den frem. Hva er det som er «provinsielt» ved dette valget?

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  15. juni 2023, kl. 02:01
  
  Hei Kristian!
  
  Tusen takk for kommentar, og for at du bidrar til å skape diskusjon rundt Amanda-nominasjonene. Jeg er naturligvis klar over at jeg setter det litt på spissen ved å kalle disse prisene provinsielle, men provokasjonen springer ut av at jeg synes det ser urimelig ut at de ytterst få norske filmene som mottar tung internasjonal anerkjennelse ofte sliter med å bli tilstrekkelig anerkjent her hjemme. Det er snart ti år siden forrige norske kortfilm konkurrerte i Cannes, og det er ikke til å komme utenom at det er verdens absolutt tyngste anerkjennelse for en film, være seg lang eller kort. Uansett hva man mener om den selv, så vil det nærmest fremstå som et statement å utelate denne filmen fra både Kortfilmfestivalens prisdryss og dernest Amanda-nominasjonene for beste kortfilm.
  
  Jeg sier ikke at det _er_ jantelov som ligger bak vurderingen, men det kan fremstå sånn, og ettersom jeg ikke har hatt tilgang til samtalene juryene har hatt, er det mitt utgangspunkt – som jeg gir uttrykk for i kommentarene mine. Ikke dermed sagt at andre kortfilmer _ikke_ fortjener heder. «Tits» har en teft for korthogd historiefortelling jeg synes er sjelden i norsk kortfilm, og en vidunderlig stil (og film er jo et audiovisuelt medium). Landsviks forrige, «Sofia, en sommmer», ble heller ikke nominert til Amanda (selv om den vant Filmkritikerprisen i Grimstad, som ofte har truffet bedre enn de andre prisene – vil jeg mene, da, som kritiker), og det var også helt krise, synes jeg.
  
  Altså snakker vi om en underkjent norsk filmskaper som på en måte fikk sin «revenge» med Cannes-nominasjonen, og det tenkte jeg at faktisk kom til å åpne opp øynene til norsk filmbransje. Så, når det likevel ikke skjedde, synes jeg det er en skuffelse. Kritikken handler altså ikke om at noen foretrekker andre filmer, men om at en film som har mottatt unik internasjonal anerkjennelse ikke når opp på hjemmebane. Hvordan det fremstår utad. I fjor ble for eksempel ikke «Verdens verste menneske»-fotograf Kasper Tuxen nominert for sitt arbeid – det virker jo aldeles absurd? Olivier Bugge Couttés påfallende virtuose klipping av samme film ble i det minste nominert, men ikke belønnet. «Verdens verste menneske» var nominert i elleve kategorier, men vant «bare» fem Amanda, til tross for at den ganske utvilsomt er den mest internasjonalt anerkjente norske filmen noensinne.
  
  Uansett hva man mener om filmen, etterlater dette en smak av å markere at det å bli «verdenskjendis» ikke er ensbetydende med å bli anerkjent på samme nivå i eget hjemland. «Verdens verste menneske» er historisk, ikke bare fordi den vant pris i Cannes og ble Oscar-nominert i hele to kategorier, men fordi filmen – som en kunstnerisk ambisiøs, ukonvensjonell fortelling – trakk flere hundre tusen til norske kinoer. Med sine fem utmerkelser ble «Verdens verste menneske» vel og merke Triers hittil største Amanda-triumf («Oslo, 31. august» vant bare to!), men til sammenligning tok Dag Johan Haugeruds (vel og merke utsøkte) «Barn» (2019) imot ni statuetter og Erik Poppes «Kongens nei» (2016) åtte. Så den stadig mer utbredte oppfatningen om at Joachim Trier er Norges mest lovpriste filmskaper, handler åpenbart mest om hans internasjonale status («Verdens verste menneske» fikk stort sett femmere i norske aviser, slik så (altfor) mange norske filmer gjør, men utenfor landets grenser ble den kjent som en av 2021 sine aller fremste, uansett nasjon).
  
  Så, det er vel dette jeg vil til livs, og som jeg mener er en provinsiell og stusselig tendens. «Men vil du ikke at filmer som har gått under radaren skal få litt etterlengtet oppmerksomhet?» Jo, så absolutt, og det er for eksempel tilfellet med «Den siste våren» i år, som jeg ble veldig glad for å se at ble tilstrekkelig anerkjent. Men ikke desto mindre ser det veldig rart ut at Kristoffer Borgli ikke er nominert for regien på «Syk pike», og at den fremragende fotografen Benjamin Loeb («Mandy», «Pieces of a Woman») ikke ble anerkjent for et arbeid de fleste filmfotonerder umiddelbart vil løfte frem. Og så videre.
Kristian Landmark sier:

15. juni 2023, kl. 14:51

Hei igjen Lars Ole

Og takk for et kjempeflott og utfyllende svar. Dette er en interessant diskusjon, og jeg er enig i store deler av ditt svarinnlegg. Full honnør til filmskaperne bak Tits for å bli valgt ut til, som du sier, det mest prestisjetunge programmet i verden. Det er en film med slående audiovisuelle kvaliteter. For min del, som jurymedlem for Timeglass-prisen, så vi jo særskilt på manus – Og da vurderte vi andre filmer som sterkere. Personlig synes jeg «Tits» tidvis er nokså tradisjonell, hvis man da holder seg til å vurdere manus. Den har imidlertid en flott utvikling, når vi innser at vi følger to outsidere, ikke en, men der veiene mot å bli en outsider fremstår svært ulike. Historien har også en nydelig varme. Alt dette være sagt, så er det jo en styrke at norske juryer opererer helt uavhengig. Filmen vil jo også befinne seg i konkurranse med bidrag den kanskje bare gjør f.eks i Grimstad. Det som ville vært falitt ville være om norske juryer lot seg farge av internasjonal suksess før gitt konkurranse. Jeg kan også garantere at elementer som jantelov og «provinsialitet» var avgjørende. Som Kristiansander er jeg vant til å bli omtalt som provinsiell, men at vår avgjørelse i Grimstad hadde noe med det å gjøre, vil jeg sterkt bestride. Så kan man selvsagt mene at vår kunstneriske vurdering burde vært likere internasjonale juryer og utvelgelseskomiteer, men i dette tilfellet var vår avgjørelse snarere på linje med både Gullstol-juryen og Amanda-juryen med tanke på «Komplikasjoner». Det må også nevnes at det er godt mulig kritikken overhodet ikke engang var rettet mot en fagspesifikk jury som Timeglass. Når det gjelder Amanda-nominasjonene i år, er jeg personlig mest overrasket over at den glimrende From. Beyond. av Fredrik S. Hana er utelatt.

Svar
- Kristian Landmark sier:
  
  15. juni 2023, kl. 14:58
  
  Hehe.
  
  Jeg kan også garantere at elementer som jantelov og «provinsialitet» var avgjørende.
  
  Det mangler visst et IKKE i setningen. … IKKE var avgjørende.
  
  Kristian
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  15. juni 2023, kl. 17:37
  
  Hei igjen, Kristian, og takk for utfyllende svar tilbake! :)
  
  Dette var absolutt ingen kritikk av Timeglasset-juryen aka «manusprisen» i Grimstad – for dere ville det jo uansett ikke vært aktuelt å belønne «Tits», av årsakene du skriver. Jeg bemerket at det så veldig stusselig ut at ingen av juryene hadde klart å hente frem så mye som en hederlig omtale til «Tits», jamfør at den deltok i Cannes’ ekstremt prestisjetunge konkurranse for kortfilm. Og at den ikke er blant de tre kortfilmene som er nominert til Amanda. For øvrig helt enig i at det også er merkelig at ikke Fredrik S. Hanas dødsfete «From.Beyond» er Amanda-nominert (for øvrig også en film som har gjort det skarpt internasjonalt). Jeg blåser i hvordan ordningen fungerer, linken mellom Amandaprisen for kortfilm og Kortfilmfestivalen – jeg bryr meg bare om resultatet. Jeg synes det er et dårlig valg at «Tits» ikke er nominert, enkelt og greit.
  
  Det er naturligvis en styrke at norske juryer er uavhengige, men når noen ytterst få norske filmer får internasjonal oppmerksomhet er det sjelden tilfeldig – og blir det ikke litt ignorant å ikke kjenne på en _viss_ ærefrykt når en norsk film er valgt ut til Cannes? Av typen: «Men hallo dere, skulle vi tatt en runde til på den filmen? Er det noe vi ikke har catchet? Den ble tross alt valgt ut til Cannes’ hovedkonkurranse for kortfilm.» Kanskje noen i juryen ikke har notert seg at den er skutt på analog film og ikke er bevisst på hva dette gjør med det visuelle uttrykket? Osv. Vi blir jo alle påvirket av ting vi leser og hører, valgene og preferansene våre er informert av et utall faktorer. Når jeg skriver «provinsielt» mener jeg ikke at medlemmene i juryene er provinsielle mennesker, men at selve valget i mine øyne fremstår litt provinsielt («bestemors kjøttkaker er bedre enn Michelin!» for å sette det veldig på spissen, haha).
  
  Og så vet jeg naturligvis at det å sitte i jury handler om å inngå kompromisser, med mindre alle er enige om en eller to filmer. Og det er alltid synd når man merker at vinneren i en kategori er resultatet av at man har måttet møte hverandre på midten. Ofte får jeg inntrykk av at juryene (for eksempel Amanda) består av for få ekte cinefile med opptrent smak – noe galt må det jo være, når helt åpenbare kandidater blir oversett. Cannes’ sine offisielle forhåndjuryer sliter neppe med det problemet (selv om også de gjør dårlige valg).
Kristian Landmark sier:

17. juni 2023, kl. 14:31

Hei Lars Ole

Igjen takk for svar. Denne debatten er virkelig interessant. Opplever den jo også som en gjenopplivning av en tidligere debatt, da gjeldende en film som Jens Liens Naturlige Briller (https://www.dagbladet.no/nyheter/ikke-gode-nok-for-kortfilmfestivalen/65707600). Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg håper og tror internasjonal suksess ikke på noen måte fører til hjemlig «straff». Det finnes nok en skokk av eksempler fra også andre bransjer på at dette faktisk har vært tilfelle, men jeg tror ikke det er tilfelle i den norske filmbransjen. Snarere opplever jeg en bransjestolthet over norske filmskapere som gjør det skarpt i utlandet. Hva grunnen er til at noen bragder, slik som Anne Sewitskys strålende karriere, omtales lite, synes jeg er underlig. Så jeg synes vi burde bli enda stoltere av disse imponerende filmskaperne – Og trekke dem enda mer frem. Jeg leser jo at det er nettopp dette du også peker på med «Tits», men for vår del i manusjuryen fant vi det altså riktig å velge en annen vinner. Svært gledelig var nivået på programmet i Grimstad i år.

Svar