Artikkelserien Kritikk/politikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».
*
«En ujevn, men engasjerende og usedvanlig interessant film», skrev en kritiker – presist og profetisk – om Lasse & Geir i 1976. Filmen er nå utgitt på Blu-ray og tilgjengelig for nyoppsetninger på kino. Hvilke følelser vekket Wam & Vennerød-klassikeren i sin samtid, og hva kan anmeldelsene fra den gang fortelle oss i dag?
Det finnes så mange parallelle oppfatninger om Lasse & Geir (regi: Svend Wam) at det er vanskelig å få øye på det opprinnelige prosjektet, og hvordan det ble mottatt av samtiden. Da som nå: Kritikerne var delte, både overfor budskapet og formidlingen av det. Hvordan har ulike politiske virkeligheter og ståsteder påvirket lesningen av handlingen, tematikken og virkemidlene? Og hvor politisk betont var mottakelsen av en anarkist-film i partiavisenes tid?
Lasse & Geir omhandler generasjoner og miljøer som ikke forstår eller aksepterer hverandre, og det er ikke sikkert at filmen i seg selv ønsker å bli en del av det gode selskap. Vi følger to frika drabantbytenåringer (Torgeir Schjerven og Lasse Tømte) gjennom tre døgn i et samfunn de ikke vil vite noe av og vice versa. Etter innledende scener med ufordragelig oppførsel, kommer vi tettere på guttenes bakgrunner og tankesett. Filmen var det første samarbeidet mellom regissør og manusforfatter Svend Wam (1946-2017) og den gang regiassistent Petter Vennerød (1948-2021).
I 1998 ble Lasse & Geir hyppig parodiert i NRKs humorprogram Åpen Post, der særlig replikken «Kan’ke du snurpe igjen smella litt’a, du maser jo som et lokomotiv» ble gjenstand for ironisk oppmerksomhet fra programlederne Harald Eia og Bård Tufte Johansen.
*
Grining og roping og faen ta deg
«’Wam & Vennerød’ skulle bli brukt som samlebetegnelse for det lettkarikerte gravalvoret i norsk syttitallsfilm», heter det seg i en usignert artikkel i antologien Norske klassikere fra 2012 – forfattet av Sven Ove Bakke, Inger Merete Hobbelstad, Vidar Kvalshaug og Morten Ståle Nilsen.
Lasse & Geir karakteriseres som et «grandiost bomskudd», et «håpløst forsøk på å snakke de unge og forurettedes sak», som «spytter ut sine haranger» på et utroverdig «insisterende og innbitt tenåringsaktig språk». Teksten i boka viser ingen vilje til å forstå filmen som fenomen utover de hyppige parodiene som oppstod etter harselasen med «Snurp igjen smella»-replikken. Lasse & Geir var «populær i premiereåret», innrømmes det, angivelig på grunn av det spekulative innholdet; de språklige og fysiske overskridelsene til de titulære tenåringene. Det er filmens ufrivillige kvaliteter som har gitt den plass i boka og status som «klassiker». I teksten om Adjø Solidaritet (1985) – Wam og Vennerøds eneste andre verk i antologien – er tonen mer edruelig og velvillig.
Den mest innlysende årsaken til filmens status som lattervekkende er de forseggjorte parodiene (inkludert Snurpe-replikken fremført av et kor med kapasiteter som Mia Gundersen, Herbjørn Sørebø, Espen Eckbo, Falsk&Mathisen, Vidar Theisen, Kiki Sørum, Arne Scheie og Vibeke Sæther og Robert Stoltenberg.)
Burde Lasse & Geir takke humoristene for oppmerksomheten? «Harald Eia og Bård Tufte Johansens sketsjer er kanskje mer kjent enn originalen» skrev Nasjonalbiblioteket i forbindelse med restaureringen og nylanseringen av Lasse & Geir i 2022, og spurte samtidig om det er «90-tallsironien eller 70-tallsfilmene som står seg best i dag?»
I Nasjonalbibliotekets egenproduserte videoreportasje om Lasse & Geir trekker Eia frem filmens absurditet og manglende troverdighet som de største ankepunktene. Og at «den lignet veldig lite på en kul film. Det var så forskjellig fra amerikansk film som det kunne være. Alt er med store bokstaver, med grining og roping og ‘faen ta deg’. Det var teater. Det var det vi lo av, at det var så lite subtilt.»
Eia bruker preteritum – og mye tyder på at filmen og den kultforklarte filmskaperduoen møter et mer nyansert publikum i dag: «Både Lasse & Geir og Adjø solidaritet er veldig interessante filmer, flere av de andre filmene deres også. Den grelle, grenseoverskridende estetikken deres er nå blitt mainstream. De var pionerer», sa kritikerveteran Per Haddal til Dagsavisen i februar, i forbindelse med premieren på kinodokumentaren Den siste filmen (regi: Karianne Førland Vennerød og Olaug Spissøy Kyvik) om Petter Vennerød.
Samme måned uttrykte kritikerroste kred-regissører som Kenneth Karlstad og Joachim Trier begeistring i Rushprint, og Blu-ray-utgaven av Lasse & Geir er utstyrt med et nysgjerrig, engasjert essay av Dag Johan Haugerud.
Det var noe med 90-tallet. Mitt eget gjensyn med filmen avstedkom en diskusjon om hvilken samtid eller samfunn som var verst; dagens 2023 eller Lasse og Geirs bleke søttitallsnorge. Slike spekuleringer ville vært utenkelige i 1998, da den andre sesongen av Åpen post gjorde sine parodier.
Det er lett å tenke seg at det var 90-tallets trygge optimisme og forkastelse av fortiden som fikk Lasse & Geir til å fortone seg som et velment, men overtydelig og forstilt krampeforsøk på å nå ungdom, omtrent som skolefjernsyn. Nittitallshumoren slo filmen i hartkorn med produksjoner om å låne biblioteksbøker om undulater og opplysnings-/holdningskampanjen om kortvokste Tor Andreas – som bevisst ufiffig ble klippet inn i Thomas André-segmentene i Åpen post-forløperen Lille lørdag:
*
Anmeldelsene som siteres nedenfor stod på trykk mellom lørdag 6. og tirsdag 9. mars 1976 hvis ikke annet er angitt.
Kraftig provoserende saus
Men i egen samtid ble ikke Lasse & Geir oppfattet som tidstypisk, eller typisk i det hele tatt. Med få unntak gjennomsyres avisanmeldelsene av nysgjerrighet og forvirring: Hva er dette, liksom? Hva sier denne filmen om ungdommer i samfunnet vårt? Og hva skjer med Lasses aggressive far?
En usignert anmeldelse i Vårt land med overskriften «UARTIKULERT OPPRØR», understreker hvor personlig filmen føles. Og at den, i motsetning til andre norske filmer, formoder vi, «må sees i sammenheng med oppblomstringen av motkulturen – den alternative undergrunnskulturen».
Anmelderen finner «anarkistisk sosialisme» i en «defaitistisk» stil, en håpløshet rundt tingenes tilstand som imidlertid «ofte ender som «sjøldigging» i en utleggelse av det destruktive, en harakiri som også kutter pulsårene til muligheter for menneskelighet».
Drabantbyene har omdannet hovedpersonene til (tilsynelatende) «iskalde bøller» og filmen er en «vandring gjennom forutsetningene for deres tilstand». Sterkt språk, dårlig oppførsel og vektleggingen av håpløshet blir en innvending.
«Så kraftig provoserende saus at det nok vil oppstå fordøyelsesvansker», skriver anmelderen, men berømmer Knut Pettersens «uhyggelig( e) treffsikkerhet» i gestaltningen av Lasses «psykopat-far», en av de «voldelige forutsetningene» for hovedpersonene.
Klassefiendens propaganda
I Klassekampen 16. mars, ti dager etter premieren i 1976, er tonen mindre forsonlig. EN FILM BORGERSKAPET TRENGER er overskriften til signaturen «Ann». «Borgerskapet vil at ungdommens opprør skal bestå i å flippe vekk fra problemene og angripe foreldre, lærere, sosialarbeidere mens monopolkapitalen går fri.»
Med både 1976- og 2023-sensitivitet er det lett å gi teksten rett i at filmens kvinnesyn har litt å gå på – det skal liksom både være stilig og morsomt når Lasse blotter seg på bussen med replikken «Skarr’u se på kukken, kjerringfaen!» Det er vanskeligere å være enig i at filmens politifolk fremstilles som «snille onkler».
Men verst for Klassekampens skribent var filmens «angrep på vanlige folk fordi de ser på tv og spiser potetgull». De virkelige slagene må stå mot maktpersoner og myndigheter, mener avisen og antyder at Lasse & Geir er skapt for å sløve massene: «Stadig flere ungdommer blir klassebevisste og tar opp kampen mot undertrykkinga. Da trenger klassefienden propaganda som avleder kampen og gjør den ufarlig, som denne filmen.»
Arbeidssky slappfisker, bråkmakere og hasjrøykere
Men det var ikke nødvendigvis slik at «borgerpressa» og filmen omfavnet hverandre. «Tenk hvis VGs landsting* hadde fått bestemme», sier Lasse i en monolog om verdens galskap, «De hadde stilt oss opp mot veggen og skutt oss». [*Spalte hvor folk fra ulike deler av landet skulle si sin mening om ulike spørsmål. Her fikk den vanlige borger uttale seg, og VG kunne dermed gi ”et mulig uttrykk for folkemeningen”.]
Norges største avis gjorde muligens gjengjeld i anmeldelsen TO TREFFENDE TYPER I KARIKATUR-MILJØ, en tekst med lite velvilje for opprør og utenforskap. Der øvrige kritikere understreker håpløsheten og de manglende forklaringene på dem, skriver VGs Liv Herstad Røed at Svend Wams prosjekt er å vise hvorfor hovedpersonene «er blitt arbeidssky slappfisker, bråkmakere og hasjrøykere. Det har han lykkes dårlig med.»
Som Harald Eia reagerer Herstad Røed på «skrikende mennesker», og den kvinnelige busspassasjeren «er offer for et gyselig overspill». Middagsscenen og innsatsen til Knut Pettersen er enda verre: «Hvorfor i all verden har ikke Wam dempet ham?»
Jorunn Kjellsby og Thomas Robsahm som Lasses mor og lillebror får imidlertid laud og vel så det. Sistnevnte er en «naturlig liten hjerteknuser». Herstad Røed berømmer dessuten naturalismen til hovedrolleinnehaverne Lasse Tømte og Torgeir Schjerven og presisjonen i sjargongen deres. «I holdning og manerer, i rampespråk og provokatorisk oppførsel er de to akkurat så ufordragelige at «alminnelige mennesker» kommer i harnisk».
Men – som i et ekko av Klassekampens kritikk – er aktivismen i filmen for svevende: «særlig mot slutten blir deres politiske argumentasjon omkring det håpløse ‘skittsamfunnet’ de lever i, postulater under tyngde». Men joda, de skal ha for å prøve: «At undertegnede lar den seile opp på en 3’er her i VG, kommer av at Wam tross alt har forsøkt å lage en film om viktige samfunnsproblemer.»
Snylter på proletariatet
Borgerpressas hofforgan Aftenposten viste seg som alt annet enn en pertentlig tante i møtet med Lasse & Geir. Under overskriften EN VERDIFULL FILM innrømmer riktignok en inspirert Øyvind Thorsen at filmen har visse ujevnheter: «Den tragiske nerve som skuespillerne Knut Pettersen, Jorunn Kjellsby, Torgeir Schjerven og Thomas Robsahm skaper rundt ferdiglapskausen i et ødelagt blokkhjem, har så voldsom gjennomslagskraft at det ville vært en sensasjon om hele filmen hadde ligget på det høye kunstneriske nivå.»
Thorsens anskuelser om ofrene for hovedpersonenes aggresjon foregriper Klassekampens: «Mange vil nok mene at skytset rettes ufortjent hardt mot folk fra busser, trikker, t-baner og blokkleiligheter. For en tenkende radikaler er det vel ikke her fienden sitter.»
Thorsen beveges av menneskene og livsvilkårene i filmen, og forsvarer og problematiserer virkemidlene i samme vending, hele tiden med politisk bevissthet: Det dypt alvorlige innholdet – samfunnets tapere – «kan ikke avskrives med at man ikke liker den krasse formen». Det grove språket – med «undermåls replikker» virker «dessverre som røde kluter på oksene som har makt og evne til å hjelpe». I Wams «utfordrende form kan han stundevis få mange til å føle hat mot de to, at ungguttene er snyltere på et proletariat som selv har hatt det ille nok».
Thorsen opplever samtidig at innlevelsen bremses av «stundevis meget slett personinstruksjon», i «store- og lillebrors vennlige prat på gutterommet, så uttrykker de seg som om de intervjuer hverandre for skoleradioen». Mens Jorunn Kjellsby og Knut Pettersens spill omtales som «livsnært drama».
På sitt krasseste gjør Thorsen en observasjon om klasse: «Lasse og Geir er ikke samfunnsengasjerte mennesker under givende utdannelse og med fritidsinteresser innen kulturlivet. Det er derimot hovedrolleinnehaverne og det skinner gjennom.»
Uhyre primitivt amatørnivå
I forretningsavisen Norges Handels og Sjøfartstidende, i dag kjent som Dagens Næringsliv, lar kritiker Sjur Fen seg provosere av språket, men mener filmen og i noen grad formen er nødvendig, den er verdifull fordi den viser annerledeshet, livene til de som faller utenfor. Anmelderen virker nesten forvirret, han omtaler hovedpersonene som «de verste av gate-bohemen, også kalt pøbel og ramp» med en viss aggresjon, og åpner senere så vidt for at han var ironisk eller overdrivende.
Fen problematiserer ikke at filmens kvaliteter er motstridende, i teksten er den «nødvendig», «usminket» og «verdifull» i det ene øyeblikket og «stereotyp» og «middelmådig» i det neste.
Og hva mener han med at «det er bare å håpe at publikum tar fornuften fangen, skjønt vi tviler på at den vil ha noen særlig preventiv virkning»? At de som identifiserer seg med Lasse og Geir skal klippe seg og få seg jobb?
Fen trekker frem scenene fra hovedpersonenes familier som filmens beste, men mener «en hel del scener faller sørglig gjennom og trekker det hele ned til et uhyre primitivt amatørnivå hvor vi hele tiden neddynges i rennestensprat».
Samtidig: «Tross sin ufullkommenhet vil det være galt og dømme (sic) den nord og ned, som tilfellet i store trekk er i samfunnets holdning til dette asosiale klientell.»
Intens, rå, forstemmende, underholdende
I 1976 var Morgenbladet en konservativ avis, under ledelse av Høyre-mannen Christian Christensen. Filmanmelder Hans Gudmund Tvedt omtaler hovedpersonene som intelligente, som «bevisste i forkastelse av det sosialdemokratiske gullalder-samfunn».
«Dette er fedrenes samfunn og for det har Lasse og Geir bare forakt til overs. Hvilket er urettferdig, fordi de også nedvurderer hva fedrene har slitt – mens de selv aldri har gjort et arbeidsslag i hele sitt liv. Men samtidig også rettferdig, fordi fraværet av en forpliktelse til å arbeide avslører det uholdbare i selve fundamentet for foreldregenerasjonens livsidé.»
Lasse og Geir har ikke arvet noe holdepunkt – de mangler vokabular for et egentlig opprør: «De kommer fra et åndelig sett utfattig miljø, det har et sprog så forarmet at storparten av begrepene hentes fra områdene rus og underliv». Lasses far beskrives som en «adrenalinberuset galning».
«Intet under at guttene i sitt opprør er utelukkende negative», skriver Tvedt og viser til hvordan de flykter fra forpliktelser og rettferdiggjør det med at samfunnet er grusomt. Tvedt ser menneskene under den bøllete fernissen, «tilskueren aner at det bor muligheter til noe annet i dem», men innvender at de «virker litt for intellektuelle til T-baneterrorister å være».
Filmen er full av «bizarre kontraster», også på det «kvalitative plan», og på et tidspunkt forlater den «det meningsfylte plan». Samtidig øynes noe verdifullt i kaoset: «Det som står igjen er en intens, rå, forstemmende og samtidig underholdende studie av to representanter fra en gruppe medmennesker som blir større og større for hver dag. En ujevn, men engasjerende og usedvanlig interessant film.»
Vår egen selvopptatte fortreffelighet
«Det er en protestfilm», skriver Jo Bech-Karlsen i Senterparti-avisen Nationen. «T-banegjengene og pøblene som beskrives i middagsavisene skildres her med varme og kjærlighet. Lasse og Geir fremstilles som de eneste friske i en syk verden».
Den 24-årige Bech-Karlsen forstår persongalleriet som bevisst karikerte: «Wam har ikke forsøkt å favne hele verdens elendighet, men stykket virkeligheten opp som en billedhogger må gjøre det: Vi presenteres for små grupper av samtidstyper, alle forblir skulpturer som kontraster til de egentlig levende mennesker – Lasse og Geir. Derfor gjør det ikke noe at en tenåringsfar er nesten utrolig pågående irritabel og oppfarende, at en forfyllet mor er for miserabel i sin desperate bakrus og kjærlighetshunger».
De overdrevne typetegningene og skarpe kontrastene forklarer guttenes virkelighet: «Brutal og meningsløs».
Hva med politikken? «Svend Wam har ikke falt for fristelsen å gjøre guttene for bevisste», skriver Bech-Karlsen og viser samtidig forståelse for sparkene mot «vanlige folk». Han spør leserne: «Kan det ikke være noe ved vår egen selvopptatte fortreffelighet som er skyld i denne kløften mellom to virkeligheter?»
Ti halve pils under forestillingen
Det er helt seriøst en sann fryd å lese disse velskrevne, godt begrunnede og ikke minst tallrike kritikkene fra 1976, en tid da både små og store utgivelser prioriterte vurderinger av film.
I Nordlys skriver kritikeren «hall» entusiastisk om den golde hovedstadsskildringen og realismen i språkføringen. Kritikeren ser en «imponerende skildring av taperne produsert av vårt materialistiske karrieresamfunn. Så får de andre skrike opp om «venstrevridd» og «moralsk forstemmende»».
I Sarpsborg Arbeiderblad, under overskriften NY NORSK FILM SOM ENGASJERER roser anmelderen H.H. at filmen ikke kommer med løsninger: «Heller ikke i virkeligheten finnes det patentmedisin på dette området.»
«Joss» i Fredrikstad-avisa Demokraten (26. mars) savner flere nyanser og etterlyser et budskap utover holdninger om at «Samfunnet er bare ræva – drit i menneskene som lever i systemet». Kanskje kritikeren lot seg farge av at livet imiterte kunsten, at noen lot seg inspirere av hovedpersonene? Anmeldelsen slutter med et P.S: «De to som drakk opp til sammen ti halve pils under forestillingen, skal ha takk for å at de gjorde forestillingen lite hyggelig for de som satt rundt. Det er jo ingen grunn til å vise hensyn overfor andre???»
Dagbladet Rogaland fant filmen tankevekkende og troverdig, mens Eivind Eikenes i Rogalands avis bruker ord som «invektiver» og «gouterbar» i sin skepsis: «… bannord og dårlig oppførsel er det som publikum kommer for å bli underholdt av, mens det som antagelig skulle være dens egentlige tema, nemlig problemene omkring ungdom i dagens samfunn, kommer fullstendig i bakgrunnen.» Lasse & Geir er skrikende og sensasjonsdrevet, skriver Eikenes.
Leif M. Nilsens analyse i Avisa Tromsø er et frempek om hvordan filmen skulle bli oppfattet på 1990-tallet: «Overdrivelser fører til ufrivillig komikk; det blir bare kjekt og barskt når tusseladdene Lasse og Geir tar seg friheter, som andre må avstå av naturlige hensyn.»
Skuespillet er klisjémessig, vi kommer ikke tilstrekkelig tett på: «Det blir aldri snakk om noe mer enn å svirre rundt og være bitter; personlighetene forblir bak masken.»
Science fiction-aktig uforklarlighet
I danske Politiken var heller ikke begeistringen stor. SELVMEDLIDENHET, lyder overskriften, kritiker Anders Bodelsen synes filmen «taler sig i hjel», portretterer samfunnet som «savet krydsfiner» og er full av «mennesker der med science fiction-aktig uforklarlighet går amok».
Mens Hanserik Hjerten i svenske Ny Dag så en film med varme og humor, uløselige generasjonskonflikter og kamp for frihet. Hjerten observerer en «…ofördärvad ömsinthet bakom slängigheten och provokationerna».
Knytter nevene og hater de to kumpanene
Den tidligere nevnte reaksjonen fra Klassekampen, viser hvordan Lasse & Geir ble tatt imot av venstresidens dogmatikere. Men hvordan reagerte Arbeiderparti-eide Arbeiderbladet?
PROVOSERENDE – JODA, lyder den svakt overbærende overskriften. Kritiker Bjørn Granum trekker frem et troverdig hovedstadsportrett: «…språkføring og situasjonene er egnet til å vekke gjenkjennelse hos mange, skulle en tro. Hvordan filmen for eksempel skulle bli mottatt i Indre Sogn, er en annen sak.»
Granum ser en klar bedring fra Svend Wams regidebut fra 1973, «den temmelig svake 5 døgn i august», og liker at filmen «jobber rent emosjonelt, den kommer ikke med lange forklaringer». I skildringene av hovedpersonenes familier «møter vi en utrolig goldhet og kulde»: «Wam klasker hele veien tjukt på, men det er en ekte indignasjon i regissørens holdning.»
For Granum er Knut Pettersen «fullstendig misplassert» som Lasses far: «Pettersen er en vital og intelligent «bohem-skuespiller», den stumpe aggresjonen og intoleransen til denne mannen er ikke hans sak.»
Språkbruken møter forståelse: «Wam har latt sine to hovedpersoner virkelig få slippe til med uforfalsket, bred ungdoms-sjargong, sterkt krydret med såkalte tabu-ord, men helt nødvendig i en slik film.»
Granum virker ambivalent, han ser at filmskaperen «…stiller sine to helter lagelig til for hogg fra allerede fordomsbelastede mennesker, men han forsvarer dem uten å bli sentimental.» Samtidig vekkes følelser. Granum har sympati med filmen, men «…knytter nevene og hater de to kumpanene når de er på det verste.»
Og det er nettopp denne emosjonelle energien som er filmens styrke: Den er «båret oppe av et engasjement og en indignasjon som bør vedkomme alle.»
Kjører vel sterkt ut
«Vi hører stadig om problemet med pøbelaktig ungdom som terroriserer sine medpassasjerer på T-bane og buss, driver hærverk, røyker hasj og begår innbrudd», skriver Tor Aksnes i Friheten, en ukeavis eid av Norges kommunistiske parti. Aksnes berømmer filmens vilje til å vise hvem disse «pøblene» er: «Hvordan opplever de samfunnet? Hvordan ser de sin egen situasjon og hvorfor ender de opp i et opprør uten mål og mening?»
Aksnes setter pris på filmens «flytende stil og humoristisk tone», og akkurat som Bech-Karlsen i Nationen liker han de karikerte mennesketypene, men synes Knut Pettersen «kjørte vel sterkt ut og det er vanskelig å godta helt og fullt hans framstilling av den hardt arbeidende og forurettede faren.»
Men scenen er av mindre betydning. Lasse & Geir er en «bra film, bra fordi den virker ærlig og gir et ekte bilde av de to uten moraliserende holdninger.»
En hel generasjons avvisning av sosialdemokratiet
Det var kritiker Sylvi Kalmar som først brukte uttrykket «en knyttneve av en film» om Lasse & Geir, og i sin anmeldelse i SV-organet Ny tid utdyper hun: «Den er mere enn det; den skjærer til beinet, inntil selve systemets skjelett – kapitalismen – og den gjør det på tilsynelatende selvmotsigende vis: Lasse og Geir er to rampete og verbalt uformuende representanter for drabantbyungdommen. De er levende symptomer på et samfunn i krise, speilbildet av vår egen åndelige utarming.»
I suverene formuleringer peker Kalmar på hvordan hovedpersonenes språklige maktesløshet «nettopp artikulerer en hel generasjons avvisning av sosialdemokratiet. Lasse og Geir er blitt ungdommens film; her kjenner de seg igjen, møter sin egen form, sin egen lojalitet og sin egen forakt for en arbeiderklasse som har latt seg lure (slik de uttrykker det) av utbyttersamfunnets forbruksideologi.»
Virkemidlene er imidlertid «ikke noe for folk med fine fornemmelser»: «Verst for meg var den mildest talt respektløse omtale av vårt akk så hellige kjønnsliv. Men også jeg begriper jo at denne mangel på aktelse bare er refleksen av vårt eget bigotteri, slik vi uten motstand har latt seksualiteten gå i privateiendendommens og profittens tjeneste.
Kalmar hyller skuespillet og at filmen «ikke oppviser noe alternativ for ungdommen»: «Nettopp fordi den ikke moraliserer – men avstår fra hykleri – artikulerer den avmakten. Som dermed oppheves og slår over i vilje til forandring. I all sin destruktivitet er disse unge et sunnhetstegn i et til sykdom grensende avmektig samfunn.»
Her blir det reaksjoner
«Den viktigste delen av forarbeidet var å finne to skuespillere som skulle inkarnere filmens hovedkarakterer», skriver Dag Johan Haugerud i essayet som følger med Blu-ray-utgaven Nasjonalbiblioteket ga ut før jul 2022, og viser til en annonse i Dagbladet 18. januar 1975, under overskriften AMATØRER SØKES TIL NY NORSK FILM: «Ikke nødvendig med teatererfaring, men ett krav er absolutt: De må være i opposisjon til det samfunn vi lever i.»
I jakten på Lasse og Geir ble det brukt tre annonser og ett intervju i Dagbladet, samt et oppslag da de to skuespillerne – Lasse Tømte og Torgeir Schjerven – var funnet. De presenterte seg som motstandere av Det sosialdemokratiske helvete, skriver Haugerud.
Dagbladet hadde altså bistått i unnfangelsen av filmen – så hvordan tok avisa mot dette rampete barnet, året før den formelle løsrivelsen fra partiet Venstre? «Filmen byr på en dialog som kan skremme fanden på flat mark og den byr på holdninger og situasjoner som skaper gufs av uhygge, maktesløshet og – forundring» skriver Arild Andersen og trekker frem følelsen av ekthet: Slike ungdommer finnes, og foreldregenerasjonen skjønner ingenting. Men den kan kanskje skylde seg selv: «Kampglød og reformiver ble stående i bakgrunnen for småborgerlig statusjakt».
Andersen trekker også frem «primitivt ordforråd» hos hovedpersonene: «Men framfor alt er de politisk indifferente og her må en med beven tenke tilbake på de organisasjoner som nettopp spekulerte i ungdommelig trass, uvitenhet og pøbelmentalitet.»
Også her fremstår anmelderen rådvill: Filmen kan «for makelighetenes skyld oppfattes som en skisse av to rampegutters perspektivløse og negative dagdriveri, for de ‘gidder ikke’ søke jobb heller». Den «innskrenker seg til å være rystende titteskap; regissørens klare mening må liksom være forbeholdt utenforliggende intervjuer».
Andersen kan vanskelig se noen «psykologisk avklaring eller noen solidaritetserklæring», her brukes «storslegga og knyttneven i kritikken av småborgerligheten». Forfjamselsen rundes av med en oppfordring: «Men se den omgående. For her blir det reaksjoner».
*
Motvilje mot forståelse
Reaksjoner, ja. Alle kulturuttrykk vil oppleves på nye måter med årene – og det er viktig å ikke glemme at nittitallsparodiene på Lasse & Geir både var veldig morsomme og at de har bidratt til å gi filmen oppmerksomhet. Harald Eia skal dessuten gis rett i at den ikke er en kul film – her er verken stilig musikk eller kule holdninger – det nærmeste vi kommer er vel filmplakaten for Andy Warhol/Paul Morrisseys Flesh (1968) på Geirs rom. Og det er i tråd med filmens prosjekt at «grining og roping og faen ta deg» skaper …reaksjoner.
Lasse & Geir fortsetter å fremkalle forvirret engasjement, «bizarre kontraster på det kvalitative plan» er tett forbundet med en motvilje mot å bli forstått. Som når hovedpersonene selv avviser kvinnen fra uteseksjonen, eller har denne passiaren med en eldre, langhåra kis som prøver å snakke «deres eget språk»:
– Kan’ke dere kule’n litt ned ‘a. Det blir bare faenskap, det veit dere sjøl, ikke sant?
– Err’u libberal, din jævel?
For å få utbytte av filmen må man nettopp være liberal, og ikke la helheten bremses for mye av enkeltøyeblikkene, men heller anerkjenne energien historien fortelles med. Og å huske at det kanskje ikke er meningen at vi skal forstå Lasse og Geir.
Lasse & Geir fortsetter å fascinere nye generasjoner ungdommer, og i dagens strømlinjeformede samfunn er ikke de to bråkebøttene mindre relevante enn i 1976. At filmen fremstår som mer treffsikker i dag enn i 1998, avdekker de største utilstrekkelighetene ved vår egen nåtid. Den åpner i det hele tatt for et vell av 2023-vennlige diskusjoner og betraktninger, om samfunn, individ og utenforskap.
Det går an å si enormt mye forskjellig om Lasse & Geir, men et «grandiost bomskudd» er filmen så visst ikke.
*
Til minne om Jo Bech-Karlsen (1952 – 2016)
*
NB: Ingen av Lasse & Geir-anmeldelsene nevner Petter Vennerød, men dette førstesamarbeidet skulle bli – som vi nå vet – opptakten til et betydelig større, samlet filmprosjekt. Dette første møtet mellom duoen og norske filmanmeldere skulle bli det mest velvillige. Da Åpen framtid hadde premiere i 1983 var stemningen (og nivået) i norsk filmkritikk en ganske annen… fortsettelse følger!
