Artikkelserien Kritikk/politikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk».
*
I’m going down
For a while
I push the button in professional style
– Backstreet Girls – «Going Down» (Baarli/Müller, Party on Elm Street, 1989)
Vi lever i en omskiftelig tid som krever tilpasning. Moralske grenser flytter seg, ytringsfriheten debatteres, hva som er «innafor» – i trender som i ordskifte – er nokså bevegelige størrelser. Er det på grunn av denne politiseringen at rock som musikksjanger og uttrykksform har blitt marginalisert?
Den norske boogierock-gruppa Backstreet Girls har aldri vært sensitive overfor hitlister og popmusikk-evolusjon, de har kjørt mer eller mindre det samme opplegget siden dannelsen i 1984 – når det gjelder livsstil, lydbilde, opptredener og bekledning. Resultatet er mer rockeintegritet enn økonomisk suksess. Hvordan passer denne gjenstridige måten å leve livet på inn i et strømlinjeformet samfunn? Og på hvilken måte ble den rammet av koronarestriksjonene?
Problemstillingene belyses i Backstreet Girls – Tilbake til Muotathal (2015) og Backstreet Girls – En farligere variant (2021), to dokumentarfilmer som skiller seg kraftig fra sine norske sjangerfrender.
Det kan trygt hevdes at fenomenet rock hadde betydelige utfordringer før pandemien. Den tidligere så farlige og opprørske uttrykksformen har de siste tiårene blitt mer og mer av en museumsgjenstand. Den forrige rocksingelen som toppet amerikanske hitlister var Coldplays «Viva La Vida» i 2008, men verken låta eller bandet faller diskusjons- eller friksjonsfritt inn i sjangeren. Forrige gang en sang med fuzzgitar og brunstvokal ble en nummer én-hit, var i 2002. Det er noe iskaldt ironisk over at det var Nickelbacks postgrunge-sviske «How You Remind Me» som skulle bli den en gang så store sjangerens hitliste-svanesang.
Rock har riktignok alltid vært mer album- enn singelorientert, men likevel: Ingen nye rockalbum plasserte seg på fjorårets topp 200 fra Billboard, og det var kun seks klassikere blant de mestselgende hundre.
I dag spilles rock på egne nisjekanaler i radio. Det gis ut spesialbokser til en stadig mer tilårskommen målgruppe. Nostalgi – hva som skjedde i gamle dager – er rockens mest sentrale element. Lever vi i så streite og forsiktige tider at det er mest betryggende å oppleve rock gjennom denne avstanden i tid? De overskridende verstingene i Mötley Crüe har for eksempel avstedkommet en liten sjokkmimre-industri, med en bestselgende biografi som har blitt Netflix-film og med streitingblikk på trommeslager Tommy Lee i Disney-serien Pam & Tommy.
Lang vei til toppen (hvis du vil rocke)
Man kan altså ikke beskylde rockerne i Backstreet Girls (BSG) for å være medgangssupportere. «Hver gang et nytt band lover at de vil «få rocken tilbake», vil de se ut som, høres ut som og oppføre seg som Rolling Stones mellom 1968 og 1972», skriver musikkskribenten Steven Hyden i essaysamlingen Your Favourite Band is Killing Me. Stones satte standarden for hvordan rockeband skulle leve og virke: mørkt, hardt og festlig. Og selv om band som AC/DC og Rose Tattoo kanskje er mer åpenbare musikalske BSG-inspirasjonskilder, er estetikken og livsstilen tettere på Stones, da de var på sitt svarteste og mest hedonistiske. «Back Street Girl» er forøvrig tittelen på en Stones-låt, fra albumet Between the Buttons (1967).
Backstreet Girls ble etablert i 1984. Gitarist Petter Baarli hadde spilt i band siden han var tolv, først i punkgruppene Sprøyters og Slips, deretter mer festorienterte Riff Raff. Første innspilling var to låter til Oddvar Einarssons urbane lavbudsjettsproduksjon X (1986), som omtales av Baarli som «kanskje verdens dårligste film».
Fra 1986 kom vokalist Bjørn Müller med i bandet. Søtten medlemmer har vært innom siden den tid. Petter Baarli omtaler BSG som et arbeiderklasseband, som prioriterer fest og trøkk over flinkis-ambisjoner og eksperimentering. Det tok ikke lang tid før punk ble erklært som en nødvendig musikalsk revolusjon, men den harde boogie-rocken til Backstreet har aldri fått tilsvarende status. Dagens festmusikk synes interessant nok å bli tatt mer på alvor, og har til alt overmål fått en egen Spellemanns-kategori.
Bandet har aldri vunnet norske viktigste musikkpris, men har vært nominert i klassen for rock tre ganger, i 1989, 1990 og 2019. De to første gangene tapte de til fordel for DumDum Boys, gammelpunkere som på den tiden var i ferd med å bli stadionrockere. I tillegg til X har bandet bidratt med musikk til to filmer. I Izzat (Ulrik Imtiaz Rolfsen, 2005) figurerer de på soundtracket sammen med andre Oslo-rockere som Gluecifer, Raga Rockers, We, Kjøtt, Jokke og Kung Fu Girls, samt nasjonale storheter som Madrugada og nettopp DumDum Boys. I Kunsten å tenke negativt (Bård Breien, 2007) er selskapet enda gjevere: Johnny Cash, Bob Dylan, Steppenwolf, Nina Simone – og igjen Jokke. Der Jokke, DumDum Boys og Raga Rockers for lengst (2011, 2012 og 2017) er innlemmet i Rockheim Hall of Fame, har ikke BSG engang vært nominert. Breien og Imtiaz Rolfsen er for øvrig jevngamle (født i 1971 og 1972) og har vokst opp i Oslo.
«Rocken ga rom for alternative verdier og motstand overfor dominerende ideologier og væremåter», heter det i Store norske leksikon. «Den kunne brukes til å framføre direkte protest overfor krig, politiske systemer, økende fattigdom, brudd på menneskerettigheter og i den senere tid manglende håndtering av klimaendringer. De mange subkulturene kunne tilby alternative former for opplevd «ekthet» eller autentisitet, opplevelser av individualitet, det å være forskjellig fra alle andre.»
Backstreet Girls er ikke et ideologisk band – med mindre man regner rock som en ideologi i seg selv. «Det var som å digge … Willoch», sier Petter Baarli med et skuldertrekk i dokumentarserien Punx, om Ramones’ Chateu Neuf-konsert i 1980 som ble sabotert på grunn av gitarist Johnny Ramones’ uttalte støtte til Ronald Reagan. Underforstått: Ukult av Johnny, men kjipere av sabotørene. Er det ikke musikken som er viktigst?
Ektheten – riktignok et omdiskutert ideal i rocken – er det imidlertid lite å si på. Autentisiteten, likheten mellom liv og lære, viljen til å være rockere er det sentrale poenget i de to dokumentarene som er skapt om bandet: Backstreet Girls – Tilbake til Muotathal (2015) og Backstreet Girls: En farligere variant (2021)
Munnspill og springkniv
Hvis det finnes en generell tendens i nyere norske musikkdokumentarer, er det kanskje tematiseringen av iscenesettelse, brytningen mellom image/scenepersonlighet og nettopp det «ekte»; det hverdagslige og usminkede: Den tilfeldige rockestjernen (Leiv Igor Devold, 2015) skildrer hovedpersonens rollebytter mellom kristen familiemann hjemme og rocka scenepersonlighet på turne med Kaizers Orchestra. Burn the Place You Hide (Richard Knights, 2016) – riktignok en britisk produksjon – skildrer sammensmeltningen av liv og kunst i musikken til St. Thomas. I Når knoklene blir til gelé (Tommy Gulliksen, 2017) problematiserer og estetiserer filmskaperen hvordan rockestjerne og Raga Rockers-frontmann Michael Krohn selv ønsker å fremstå. En gang Aurora (Stian Servoss og Benjamin Langeland, 2018) tar for seg hvordan suksessjag ble for mye for en fersk poptenåring. aha – The Movie (Thomas Robsahm og Aslaug Holm, 2021) vektlegger trioens internasjonale storhet på tross av interne stridigheter – i veksling mellom enorme arenaeopptredener og fortrolige intervjuer.
Selv salige Heftig og begeistret (Knut Erik Jensen, 2001) kontrasterer fremføringer med intimitet. Vii er blant annet med en tilårskommen berlevåging ned i badekaret – er det for å varme seg etter en korkonsert i bitende sno? Unntakene fra denne tradisjonen er produksjoner som tar for sjangre snarere enn enkeltartister, som de episodeinndelte tv-dokumentarene Punx (2015), Takin Ova (2017) og Helvete – historien om norsk black metal (2020).
I filmene om Backstreet Girls er ikke skillet mellom iscenesettelse og privatliv like avklart – vi blir fortalt historier om mennesker som frister en rocka tilværelse, året og døgnet rundt. Stian Andersen og Morten Kjølbergs Backstreet Girls – Tilbake til Muotathal innledes med en kamerakjøring over sneiper, hodeskalleaskebeger, ledninger, nesespray, piller, en springkniv og et munnspill på natt- eller stuebordet til Petter Baarli. Lyden av sirener utenfor blander seg med alarmen på klokkeradioen, som viser 15:00. En nyvåknet hovedperson tenner en Marlboro, styrter en Ringnes, hiver gitarbagen over høyre skulder og møter resten av bandet i turnébilen for å spille konsert i Skien.
Filmens hovedprosjekt synes å være å fortelle verden hvor fete og undervurderte bakgatejentene og musikken deres er. Gjennom arkivklipp presenteres bandet som lovende underdogs; talking heads fra platebransje, musikkpresse og andre rockegrupper skaper et inntrykk av misforståtte bohem-musikere. Stian Andersen – en erfaren og prisbelønt fotograf og musikkvideoregissør – estetiserer liveopptredenene i svarthvitt og slo-mo.
Samtidig anes en både sosial- og kulturpolitisk undertone: Vokalist Bjørn Müller forteller om ADHD, rus- og psykiatridiagnoser, og vi blir med ham på et forvirrende NAV-besøk. Det sveipes innom tragedier i familien til Petter Baarli, og en sekvens fra barndomshjemmet til trommeslager Martin H-Son går langt i å vise avhengighet av alkohol, på en bitter-munter måte. Det nære og personlige presenteres aldri som en kontrast til rockelivet, men som en del av det, kanskje til og med som prisen som må betales for å leve et liv som rockestjerne. Filmen viser et band med integritet, som viser til alderen og forventer mer respekt av omgivelsene enn den de blir tilmålt. Bransjepanelets uttalelser gir inntrykk av at BSG er et misforstått band som kunne blitt en internasjonal størrelse. Det skar seg bare litt med den CBS-platekontrakt-gigen i USA som skulle foregå klokken ti om morgenen. «Da har du ikke forstått Backstreet».
På Filmoteket omtales Tilbake til Muotathal presist som «historien om et unikt kameratskap der ønsket om å leve et annerledes liv i pakt med rockeklisjeene overskygger alt annet, og har penset dem inn på et så obskurt sidespor at de lever helt på siden av samfunnet». Dokumentaren viser bandet i – for dem – normale omstendigheter. Men hva skjer når yrkeslivet og livsstilen «helt på siden av samfunnet» rammes av koronarestriksjonene?
Vilje til rock
Backstreet Girls: En farligere variant (Ole Magnus Storberget, 2021) begynner med gitarrock fra en uglamorøs Torshov-bygård og bannende naboklaging. «Fuck off, jeg jobber. Jævla drittsekk». Vi skal hjem til Petter Baarli igjen. Gitaristen har hjemmekontor, som han alltid har hatt. Det spesielle er at det er lockdown, så nå arbeider også beboeren i leiligheten under fra egen adresse, formodentlig med noe streitere og mer «samfunnsnyttig» enn rock. Slik blir det gnisninger av.
En ruskete, håndholdt kamerakjøring tar oss opp trappene og inn til askebegre, gitarer, Keith Richards-biografien Life og musikeren, som nybarbert og morgenfrisk spiller en ny låt – den er fem minutter gammel og full av rocka optimisme. Sånn begynner alle dager. Dessverre kommer det protester og forstyrrelser fra naboen. Det ødelegger musikken, forteller Baarli og viser frem et håndskrevet klagebrev. «Han flytter vel snart», trøster han seg med, og tar en slurk vodka.
Et tilbakeblikk i form av NRK-arkivmateriale setter rockestjernen i kontekst. Backstreet har en stor og omfattende karriere bak seg. «Vi er som en tegneserie», sier Bjørn Müller i et kornete klipp, og supplerer i nåtid, som 61-åring: «Alle kjente oss igjen på gata. I motsetning til Raga Rockers og DumDum Boys.» «Vi skal underholde folk», sier 80-tallsarkiv-Petter. «Vi lager verdens beste musikk», sier han i dag, hjemme på Torshov.
En montasje med liveopptredener – bandet har gjort ca 3500 av dem – viser rockere som verken har blitt mindre energiske eller mindre tro mot eget boogiekonsept med tiårene. De siste årene har de vært i oppdrift, kanskje med en viss hjelp fra Stian Andersen og Morten Kjølbergs film. Men det som skulle vært den beste festival- og gigsesongen i bandets historie bråbremses av koronaen. «Vi fikk ikke bevist at vi er suverene», sier Müller.
Det er nitrist, nedstengt senvinter. Vokalisten «holder det halvsosialt», tar imot besøk hjemme. Han innrømmer samtidig at isolasjonen tar på, at man ikke kan møte gutta på puben eller dratt på konserter, verken som publikum eller utøvere. Det var kulturtilbudet som fikk ham til å flytte til Oslo i utgangspunktet. Koronaen går ut over kondisen og musikerdisplinen, og han savner konserter, reising, prat, tilfeldige møter, hele kretsløpet. Som så mange andre blir Müller selvkritisk og grublende under nedstengningen. Under et intervju gjort i tatoveringsstolen – som også er et åsted i Tilbake til Muothatal – snakker han om det han føler er begrensede vokalegenskaper og at han kanskje hadde hatt mer suksess som ingeniør eller i en annen «vanlig» jobb. Men: «Det er mye viktigere å gjøre det du VIL enn det noen andre sier. Det var rock’n roll jeg ville.»
Heldigvis lyser det i tunnelen. Besetningen er ny, trommis og bassist er skiftet ut siden forrigefilmen, og det planlegges for et turnéliv etter nedstengningen. Dessuten har Baarli, bandets mest disiplinerte, skrevet 1500 (!) nye låter. Det skal øves. «Hvis vaksina ikke funker på de nye variantene, da ligger vi dårlig an», sier Müller i en røykepause under et Røyking forbudt-skilt utenfor Røverstaden.
Bandet har dessuten mer nedpå-øvinger hver tirsdag i et lokale de leier, hvor de kan være seg selv – røyke uten å få «nei» og regler. En av plakatene på veggen viser Mick Jagger og Keith Richards i et broderlig øyeblikk – er det en speiling av vennskapet til veteranene Müller og Baarli? På en annen poster poserer Fleksnes i hvit dress og med rockegitar.
Og endelig kan det spilles konserter igjen, i mer korona-heldige Nord-Norge. «Kjør på, kos dere», sier bandleder Baarli idet han leder bandet ut på scenen i Mo i Rana. Foran kamera har han fortalt om angst for å være rusten, at kondisen preges av at det ikke lenger er ukentlige konserter. På tross av spise- og sitteplikt, lyser det av glede i øynene til band og publikum. En trøndersk kontingent har kjørt bil i 40 mil. En ivrig nordlending mener BSG er Norges ypperste innen rock’nroll. Filmskaperen velger å ikke gjøre et nummer ut av at hun er Ida Maria, en av svært få norske rockere med internasjonal suksess og listeplasseringer.
Lite tyder imidlertid på at det skal bli like god stemning i Bodø, der bandet blir nektet sprit og røyk på scenen. Baarli har dessuten et anstrengt forhold til publikummet i byen, han fremstiller dem som bedrevitende snobber som heller vil ha «engelsk kunstrock. Litt som Bergen».
Konsertmarerittet i Bodø og andre virkemidler
Backstreet Girls – en farligere variant er debutfilmen til Ole Magnus Storberget, som står for regi, foto og klipp. Han har produsert sammen med Sven Arild Storberget, og ifølge oppføringen på IMDb, har crewet bestått av i alt bare seks filmarbeidere.
Storberget, som har bakgrunn som sportsreporter, holder seg bak kamera. Av og til inkluderes intervjuspørsmålene, sannsynligvis for å gi en redelig kontekst rundt svarene. Virkemidlene er nøkterne og effektive, som når vi opplever en streng Raymond Johansen-pressekonferanse på tv-en i Müllers leilighet. Andre grep er tilsvarende minimalistiske: En statisk kamerainnstilling viser en gustendyster og seig koronahverdag ved Nationaltheatret stasjon akkompagnert av Nakstad-spådommer om hvor mange som må være vaksinert før samfunnet kan normaliseres. «332 DAGER SIDEN FORRIGE KONSERT» står det på skjermen, i Backstreet-fonter.
På en måte de selv mener er unaturlig og stivt, presenterer Storberget apparatet rundt bandet i en gå-sekvens over Birkelunden. I motsetning til Andersens og Kjølbergs film er sangene tekstet, vi får med oss hva gruppa faktisk synger om. Ytterligere perspektiv gis i en scene hjemme hos en blodfan og Backstreet-komplettist. Det gjøres ikke noe poeng av at leiligheten er filmens desidert ryddigste, men tablået avslører paradoksene rundt bandet: Det er vanskelig å se for seg noe tilsvarende i en annen rockestjerne/fan-sammenheng; i motsetning til de feterte artistene de er inspirert av, holder ikke Backstreet Girls seg med vaskehjelper eller annet tjenerskap. Men ellers er ikke livsstilen nødvendigvis så ulik.
Skillet mellom bandet og «vanlige folk» er potent illustrert: Gjentatte sekvenser viser hvordan lyden av det øvende bandet høres ut for forbipasserende utenfor. Lurer hverdagsmenneskene på hva som foregår i disse lokalene, der de haster forbi med pc-ryggsekk og barnevogn? Ute er det vinter og blekt, innenfra buldrer det varmt av gitar, vokal, bass og trommer.
Mest kribling i magen gir gjengivelsen av konserten i Bodø. Der Mo i Rana-vertskapet jovialt bød på øl i bilen fra flyplassen, advarer de munnbindkledde Bodø-arrangørene mot røyking og drikking på scenen. Showet skildres i en marerittaktig sekvens, med forvrengte lyder og slo-mo, nærbilder av spritoverskridelser, skeptiske publikummere og truende stemning, før bander bryter ut i signaturnummeret «Awright Awright Awright».
Baarli med en Marlboro i munnviken. «Hjelp», tvinger filmskaperen oss til å tenke. «De brøt reglene. Hva blir konsekvensene?» Dokumentarens lengste musikkscene er fullt av rocka uvilje, med ubekvemme sitteplikt-publikummere og rådville funksjonærer bak scenen. Opprøret får lykkeligvis ingen sanksjoner, ingen fjerner strømforsyningen, det blir ikke skjenn backstage. Applausen er avmålt, men et par desibel mer entusiastisk enn fryktet.
«Hvis det er en mening med at jeg er sendt hit til jorda, er det at jeg er sendt hit for å rocke», sier Müller etter konserten, som han avsluttet med å sparke en bærepose LETTØL ned fra scenen.
Frihet?
Og så blir det heldigvis en slags festivalsommer likevel. I en montasje til tonene av nesten-balladen «It Ain’t Easy», møter vi bandet i lyse netter, i kjærlig omfavnelse med et publikum som gir dem uforbeholden kjærlighet. Bedre enn Stones, hevder en av dem.
Tilbake til Muotathal og En farligere variant kan trygt leses som tradisjonelle musikkdokumentarer, som presentasjoner av musikken og stilen til et band som alltid har hatt vilje til å skille seg ut. Vi kommer tett på, virkemidlene står i gjeld til direct cinema-tradisjonen, der vi som fluer på veggen-publikummere må gjøre våre egne vurderinger av det vi ser.
Nåtidige diskusjoner av eldre kulturuttrykk er gjerne mettet med kritikk og strukturell analyse. Pam & Tommy sidestiller det seksuelt betonte true crime-dramaet med en problematisering av kvinnesynet til både Tommy Lee og samfunnet for øvrig. Førstnevnte er i det minste ikke dobbeltmoralsk, synes serien å mene.
BSG-filmene handler om en livsstil på siden av samfunnet og forteller at det er få skillevegger mellom rockerne og privatpersonene i bandet. De er en påminnelse om verdien av annerledeshet og kunstnerisk integritet i en tid hvor meninger og formuleringer stadig må justeres og «kanselleringskultur» er en del av ordskiftet. Men kommer friheten og integriteten med en pris? Hva koster det å leve på denne måten? Filmskaperne lar det være opp til seerne å vurdere.
Den nysgjerrige, akkurat passe nærgående stilen gir både Tilbake til Muotathal og En farligere variant dermed sosialpolitiske kvaliteter snarere enn å assimilere bandets iboende ønske om provokasjon. Eventuelle ideologiske skyggesider hos bandet berøres ikke i det hele tatt.
Det er umulig å ikke si seg enig i at Backstreet Girls fortjener mer anseelse, at stayerevnen og -viljen fint kunne kvalifisert til en form for fortjenestemedalje. Livsstilen beskrives mer enn den problematiseres, men presentasjonen av den tvinger samtidig frem noen spørsmål: Hva er egentlig kriteriene for suksess? Gjør samfunnet nok for rockere og andre som er på siden av det? Lever bandet på en 100% fri måte? Og hva skulle de gjort, og hva ville de vært uten rocken?
«Nå skal vi breake worldwide», sier Bjørn Müller mot slutten av En farligere variant, før Baarli rusler inn i solnedgangen. Tenk om de hadde fått det til.