«My footprints in a dream of travelling far.» Dette er de siste ordene i den kinesiske filmen Good Cats, sunget av et band som dukker umotivert opp på en flåte over en innsjø hvor tåka driver, mens helten vår ligger utslått på stranda. Filmen er en slags Kaurismäki-versjon av korrupsjons-/mafiafilm med eiendomsspekulasjon som tema, iblandet Roy Andersson-humor.

Det rare bandet er kanskje det jeg liker best i filmen, når det stadig dukker opp i utspekulerte tablåer der du aner det minst: innerst i en sykehuskorridor hvor et forheng går til side, i ei bakgate hvor hovedpersonen kjører forbi på motorsykkelsen sin, og jeg antar de bidrar med en poetisk kommentar, selv om innholdet kan være vanskelig å tolke. Uansett er dette en deilig symfonisk rock av en type de færreste, i det minste ikke jeg, ante at ble laget i Kina, med tunge gitarer og følelsesladet, rå sang. Dette var den tredje filmen jeg så den aktuelle dagen om eiendomsproblematikk: folk som mister husene sine, blir uforskyldte ofre for omstendigheter og et manglende sosialt sikkerhetsnett, eller tvert imot, snyter omgivelsene, er grådige og sleipe, og lurer fattige stakkarer. Den kinesiske var sikkert den minst realistiske av filmene, men den mest sjarmerende, tenker jeg underveis, på tross av at mye av publikum forlot salen før den var slutt. Men vi som satt igjen var begeistra, to stykker klappet til og med under rulleteksten.

Historien begynner når hovedpersonen, Luo Liang, blir spådd ei lys framtid av en sannsiger på gata. Luo Liang er en mann på nærmere tredve som jobber som sjåfør og pengeinnkrever, for en lokal forretningsmann/spekulant/boss. Sannsigeren sier at riktignok har du ikke fått til så mye i livet, men det vil snu seg straks, livet ditt vil ta en skarp sving og du kommer tilbake til landsbyen som en helt. Luo ser forbløffa på ham og sier: Virkelig!? «Han tviler sterkt og det gjør snart vi også,» står det i Film fra Sør-programmet, og det var dette som ga meg lyst til å se filmen. Ordene bar bud om humor, overraskelser, kanskje en sjarmerende underdog, og jeg trodde tross alt at mannen kunne overraske – noe jeg nok også i etterkant vil si at han gjorde, men kanskje ikke fullt så optimistisk som forventet.

Regissør Ying Liang skal ha ros for eksperimentvilje. Virkemidlene er blandet sammen til ei vill suppe av sjarm og absurditet, og virket befriende på meg etter de mer trauste, prektige, tradisjonelt fortalte og politisk orienterte filmene fra tidligere på kvelden. Ikke at de var dårlige, verken den columbianske We Can, om fattige immigranter i Obamas USA, eller det palestinske Pomegranates and Myrrh, et familiedrama om israelsk jordannektering. Men den kan være problematisk, denne følelsen av hele tida å få nøyaktig det du forventer. Kanskje er forutsigbarhetsfølelsen også verre på en festival med lite tilgjengelig film, enn i en vanlig amerikansk action med kjapp klipping og fortellergrep som aldri blir helt mislykkede, selv når de ikke er vellykkede, fordi det går raskt, lineært, lettfordøyelig, og du går upåvirket hjem. Alle disse filmene fra «sør» som vil noe voldsomt, men som planter seg midt i arthouse-tradisjonen uten å bidra med noe annet arty enn langdryghet, slapp klipping og tekniske svakheter – det kjennes som om orginaliteten ikke bør svikte når så mye annet gjør det.

Hvorfor fortelle tradisjonelt med svake virkemidler, når det er gjort så mye bedre med mye større ressurser før? Nei, la oss heller benytte sjangeren for det den er verdt. Hvorfor ikke prøve alle eksperimenter som faller deg inn, når du uansett vet at det ikke blir noen kommersiell suksess. Det er noe slikt jeg tenker at regissør Ying Liang, beskrevet i programmet som en av Kinas mest spennende nye stemmer, har prøvd på i Good Cats. Kanskje vil jeg ikke anbefale denne filmen til alle, men hvis du ikke er redd for eksotisme på en ny og urbankaotisk måte, blandet opp med dirty surrealism, styggvakre tablåer av skitne byggeplasser, og igjen, dette røffe og rocka, ukinesisk kinesiske musikksporet – hvis du er så modig: Få med deg Good Cats. Den vises under Film fra Sør-festivalen kun en gang til, onsdag 14. oktober kl 17 på Cinemateket. Et intervju med regissøren kan du lese her.