Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Lee Tamahoris En gang var vi krigere (1994) vises fra torsdag 19. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. 

I spalten «Tilbakeblikk» presenterer vi en eldre film gjennom en kort introduksjon, samt utvalgte sitater til øvrig lesestoff om filmen. 

*

Lee Tamahoris familiedrama En gang var vi krigere («Once Were Warriors», 1994) har ved flere anledninger blitt kåret til New Zealands beste film noen sinne, og snart 30 år etter premieren gir den tragiske fortellingen om en māori-familie på randen av sammenbrudd fortsatt gjenklang. Fra og med denne uken vises filmen på Cinematekene rundt om i landet.

Da filmskaper Barry Barclay debuterte med Ngati i 1987 ble han den første māori-regissøren til å lage en spillefilm, og siden 1980-tallet har urfolksfortellinger fått en stadig mer sentral plass i New Zealands filmhistorie. En gang var vi krigere er kanskje den aller mest kjente i denne gruppen av filmer, ved siden av nyere titler som Niki Caros Whale Rider (2002) og Taika Waititis Boy (2010).

Lee Tamahori, som selv er fra māori-slekt på farssiden, fikk mye erfaring tidlig i karrieren som regiassistent for Geoff Murphy (Utu, The Quiet Earth) og som tv-regissør, før han altså spillefilmdebuterte med en adaptasjon av Alan Duffs roman Once Were Warriors (1990). Fortellingen om det turbulente og tragiske livet i familien Heke, der far Jake (Temuera Morrison) hersker som enerådende høvding med hard hånd, og hans kone Beth (Rena Owen) gjør alt hun kan for å gi omsorg til sine fem barn. Dessverre eskalerer uro, misbruk og konflikter til forferdelige dimensjoner, og En gang var vi krigere huskes nok for mange særlig for sine opprivende skildringer av vold i hjemmet.

«Who the bloody hell is going to watch this?» husker Morrison at han spurte seg selv før innspillingen, når han reflekterer over arven fra En gang var vi krigere i anledning tyvårsjubileet i 2014, da rollebesetningen ble intervjuet av The New Zealand Herald. Og det er et godt spørsmål – filmens hudløst ærlige skildringer av ødelagt barndom og brutte relasjoner ser kanskje ikke på papiret ut som en sikker tematikk for høyt billettsalg, men En gang var vi krigere ble et fenomen i sin tid. Filmen var lenge den mest sette lokale produksjonen på New Zealand (frem til Ringenes herre-trilogien kom), og i tillegg til at Lee Tamahori gjorde karriere i Hollywood ble flere av skuespillerne internasjonale stjerner: Morrison var senest å se som tittelfiguren i The Book of Boba Fett, som kom på Disney+ i fjor, og Cliff Curtis gestalter Metkayina-folkets leder Tonowari i Avatar: The Way of Water.

Og nå blir det altså anledning til et gjensyn med En gang var vi krigere på Cinematekene rundt om i landet, og for yngre tilskuere er det en gyllen anledning til å bli bedre kjent med denne banebrytende urfolksfilmen fra New Zealand.

*

Sitater om En gang var vi krigere

[Once Were Warriors] exposed some of the deepest social problems existing inNew Zealand, and any remnant hope of a ‘Just City’ as a paradise of egalitarianism and racial harmony was defeated. The depiction of a dispossessed Maori family as urban and nuclear dealt a further blow to the myth of Maori being contained on rural marae. Like Ngati, in sum greater than its parts, the film provoked widespread discussion and analysis of the position of Maori in late twentieth-century New Zealand. Also like Ngati, [Once Were Warriors] was written and directed by Maori. Pakeha references in Alan Duff’s eponymous novel (1990) were deleted in the adaptation to film, except for the sequence where Boogie appears in the magistrate’scourt. Although court officials are the only Pakeha in the film, Lee Tamahori draws attention to the postcolonial condition of the family from the outset. The opening billboard shot of a paradise of green fields is a lie. The land is fertile and full of promise but empty of people, harking back to colonial pastoral depictions. It is also a trick, for below the vista – and this is emphasized by one sweeping shot connecting them – are the ruins of an urban Maori family. This is the dystopic outcome of white settlement in New Zealand.

– Hester Joyce, i essayet Out from nowhere.

The director’s key achievement is creating a convincing sense of daily life in the household and neighborhood. This is not a narrow drama that focuses on a few themes; it paints a whole style of life, the good times with the bad, and perhaps no scene is more sad than the one in which the family rents a car and sets off on a picnic, happy and in good spirits, only to have everything go wrong when Jake decides to stop for just one drink.

Mamaengaroa Kerr-Bell, as Grace, the pretty teenager, is also important to the film; she reflects a hope and optimism that somehow shines even on the family’s cloudiest days, and although her runaway boyfriend’s hideout under an expressway seems grim, they are able to make it into a refuge where laughter and dreams are possible. Then everything goes bad for them, too.

– Roger Ebert, Chicago Sun Times.

New Zealand’s Maori community has traditionally been better treated than minorities in other countries, notably Australia’s Aborigines, so it comes as a shock for viewers to be exposed to this desperately sick environment.

“Once Were Warriors” (the title is a sad reminder of a noble past) would be unrelentingly downbeat if not for the magnetic performances of the lead players and for the fact that, despite the drinking and violence, the relationship between Beth and Jake is, against the odds, a warm one. Scenes in which husband and wife spontaneously sing together are wrenchingly touching when placed alongside the ever-present violence.

– David Stratton, Variety

*

Bilder fra En gang var vi krigere

NB: Hos New Zealands nasjonalbibliotek er en rekke fotografier fra innspillingen av En gang var vi krigere samlet, og man kan se dem alle her.

*