Torsdagsfilmen har skiftet navn til Cinematekene, men fortsetter ellers som før (les mer i vår nyhetssak). Cinematekene samarbeider om felles digitale visninger med en film hver uke, og Montages setter fokus på alle filmene som vises med artikler. The Wild Bunch vises fra og med torsdag 12. februar i Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og mer informasjon finnes her eller på nettsiden til det enkelte cinemateket.
*
Det var ikke før tredje gangen jeg så The Wild Bunch (1969) at jeg la merke til det: hver sekvens innledes med bilder av barn. De figurerer også ellers i filmen, som betraktere av en voksen verden og volden som finnes i den. Reaksjonsbildene av de to små barna som holder beskyttende rundt hverandre i åpningssekvensens shoot-out kommer jeg aldri til å glemme, der de er fanget midt i den skrikende smørja av kuleregn, hester som faller og menneskekropper som rives ut av verden.
Barna, som oss, er fascinert like mye som skrekkslagne av voldens kaos – tilskitnet og nesten forblindet av støvskyene. I saktefilm ser vi menneskekropper falle inn i døden, i den hektiske montasjen ser vi hestenes skrik som om vi var i Guernica. Og vi forstår at dette er en skyldig verden, der barn aldri er uskyldsrene vitner (barn er aldri uskyldige i regissør Sam Peckinpahs univers). De er implisert i volden, og konsekvenser av en brutalisert verden.
Derfor er det gripende og samtidig komisk når Don Jose – en aldrende, revolusjonær mexicaner – sitter i ro og mak ved et bål, i en av filmens få virkelig fredelige pauser, og sier at vi alle drømmer om å være barn igjen: «Til og med de verste av oss. Kanskje aller mest de verste.» Vi kan tenke at han har et poeng, men vi vet samtidig at han snakker ut i fra en idealisert forestilling om barndommen. Denne verdenen er i konstant og voldelig forandring, og har ikke tid til uskyldige barn.
The Wild Bunch er selv et verk som brutaliserte den amerikanske filmen og westernsjangeren den inngår i. Den er banebrytende i lys av voldsrepresentasjon og sjangerhistorie, og et av de store mesterverkene i filmhistorien. Sammen med Bonnie & Clyde (Penn, 1967) var Peckinpahs film med på å drastisk endre voldsavbildninger på film, og viste samtidig hvordan europeisk montasjelyrikk kunne integreres i amerikansk forteller-pragmatisme på en virtuos, fruktbar og moderne måte. Dessuten var The Wild Bunch med på å sette westernfilmen i kontakt med en aktuell politisk virkelighet, og bane vei for en rekke «Vietnam-westerns», som kritisk revurderte sjangerens mytologi og voldsrepresentasjon i lys av moderne masseslakt (verdenskrigene og Vietnam).
Sam Peckinpah var en av den amerikanske filmens største sjangerrevisjonister, som klarte å være direkte og samtidig kompleks, som en god whisky. Verk som Straw Dogs (1971), Bring Me the Head of Alfredo Garcia (1974) og Cross of Iron (1977) bør sees av enhver som har sans for film, og er de røffe utsagnene til en whiskydrikkende stilist. Orson Welles sa i sin tid om sistnevnte at han syntes det var en av de beste antikrigsfilmer han hadde sett.
Innenfor westernsjangeren gjorde Peckinpah sitt første forsøk med den relativt konvensjonelle The Deadly Companions (1961), men fortsatte med prosjekter som kom til å utfordre sjangertradisjonene. Man kan nevne filmer som Ride the High Country (1962), Major Dundee (1965) og Junior Bonner (1971). Men ikke minst må man trekke fram originale og følsomme verk som The Ballad of Cable Hogue (1970) og Pat Garrett & Billy the Kid (1973). Førstnevnte er en farseaktig, melankolsk kjærlighetskomedie, der den andre er en dypsindig elegi hvor menn først og fremst ser ut til å skyte på hverandre fordi det er det eneste de kan noe om.
Noen vil også regne Bring Me the Head of Alfredo Garcia som en av Peckinpahs westernfilmer. Sammen med The Wild Bunch er det en film som særlig viser hvordan Peckinpah hadde en unik evne til å drøfte vanskelige temaer og eksistensielle kvaler, og å lage hard poesi, i et voldsomt, nesten pulp-aktig modus for action-filmskaping. Her minner han om en filmskaper som Samuel Fuller; se for eksempel de stormfulle Forty Guns og Run of the Arrow (begge 1957) for å se hva han gjorde innenfor westernsjangeren, eller den selvbiografiske krigsfilmen The Big Red One (1980), som har visse likheter med Cross of Iron i sin dynamiske koreografi av action, blanda med en sans for moralske dilemmaer og en nøktern form for absurditet. Disse filmskaperne representerer en sårets poesi som brenner.
Filmkritiker Roderick Heath skriver i denne artikkelen om hvordan regissører som Fuller og Delmer Daves (kjent for 3:10 to Yuma, men sjekk også ut filmer som Jubal og Cowboy) evner å destillere «complex themes down to dynamic examples, and say, in this unrestrained quality, things rather deeper and darker than a more prestigious, sober film could manage.» Denne treffende beskrivelsen passer også til Peckinpah, en ofte berusa og B-filmaktig regissør med en likefullt kontrollert og virtuos formsans. Peckinpah, som Fuller, er en som filmer ting på samme kontante måte som granatsjokk beskriver lidelsen vi nå mer abstrakt kaller ‘posttraumatisk stresslidelse’.
Bildene i The Wild Bunch framstår selvsikkert emblematiske samtidig som de har en støvete råhet. Fotograf Lucien Ballard, som også samarbeidet med Peckinpah på filmer som Ride the High Country, The Getaway og The Ballad of Cable Hogue, filmet to andre (relativt gode) westernfilmer det samme året som han gjorde The Wild Bunch: Henry Hathaways komiske True Grit og Budd Boettichers underlige A Time for Dying. Det er ikke tvil om hvor han var best; komposisjonene og fargepaletten i Peckinpahs film er så levende og mesterlige, at man kan glemme å legge merke til den tekniske overlegenheten.
The Wild Bunch anses av mange som kronjuvelen i Peckinpahs filmografi. I tillegg til selve regissørarbeidet og den enestående kinematografien og klippingen, er det en film med et imponerende rollegalleri: William Holden, Ernest Borgnine, Warren Oates, Emilio Fernández og ikke minst Robert Ryan (etter mitt syn en av de aller beste, og ofte grovt undervurdert). Det er en maskulin film, som ikke bare hadde strøket Bechdel-testen, men skutt den i filler.
Likevel, som Geoffrey MacNab i Time Out har skrevet, i en sammenligning mellom Peckinpah og hovedpersonen i Bring Me the Head of Alfredo Garcia: «There is a sense that beneath the drunken, macho bluster, Bennie, like Sam Peckinpah, is a sentimental idealist.»
Det er rom for å kritisere The Wild Bunch, som med sine henrivende voldsscener, og problematiske og begrensede framstilling av kvinner, kan gi en en emmen smak i munnen. Men dette er paradoksalt, og i all sin kritikkverdighet en uløselig del av filmens kvalitet: at Peckinpahs sinnelag (ikke upåvirket av alkohol) føles så direkte etset inn i filmens uttrykk.
Filmen er også så rik på stilistiske og tematiske elementer at den kan sees igjen og igjen, og fremdeles føles frisk som for første gang. Innenfor sjangeren er det få som kan matche den i kompleksitet og uttrykksfullhet. Jeg kommer for øyeblikket bare på Altmans McCabe & Mrs. Miller (1971) – også en film om verdier og verdiers død i møte med en nihilistisk modernitet. Og tror du ikke den har samme klipper (Lou Lombardo)!
La meg avrunde med noen ord Dutch (Borgnine) gir til sin gode venn Pike (Holden) i filmens sluttdel. De er talende for filmens harde, ekspressive uttrykk og alvorsstemte diskusjon av verdier, og mer generelt for Peckinpahs kontante, uttrykksfulle stil og filosofi.
I et nærbilde av Borgnines ansikt, som plasserer hans intense og tvilløse øyne i sentrum, irettesetter han Pike, som forsvarer sin gamle venn Deke (Ryan), som nå jakter på dem. Pike sier at Deke i det minste «gave his word» (til loven og styresmakten). Dutch svarer resolutt: «That ain’t what counts! It’s who you give it to!»