Resultatene fra den 95. Oscar-utdelingen har omsider begynt å synke inn. Årets priser ble dominert av en tydelig generasjonskløft og et Oscar-akademi som har fått solen i øynene. Komplekse filmer som Tár og Aftersun dro tomhendte hjem fra utdelingen, mens Everything Everywhere All at Once plukket med seg de gjeveste prisene. Hva er egentlig vurderingskriteriene som leder til en Oscar-pris i dette nye multimetaverset?
Et metavers har blitt definert som «sammenhengende, virtuelle verdener som genereres og erfares i sanntid tilgjengelig for massene» – noe som føles gjenkjennelig i vår hypermedierte tid. Et multivers har kinopublikummet allerede møtt i ulike Marvel-filmer, og i fjor så vi det også i en norsk film: Jakob Rørviks spillefilmdebut Thomas mot Thomas (2022), som høstet gode anmeldelser for sin kreative fremstilling av et ambisiøst menneske, som splitter seg selv opp for å eksistere på flere virkelighetsplan.
Og det kan føles litt som om samme plott utspiller seg i prisutdelingsuniverset, der identiteten til Hollywoods høythengende utmerkelse splintres og eksisterer i flere dimensjoner for å tekkes så mange som mulig. Etter årets prisdryss, til filmene Oscar-akademiet mente var de fremste fra 2022, sitter man igjen med en følelse av å eksistere i nettopp et meta- og multivers der mange definisjoner av kunstnerisk kvalitet er i spill: Har vi sett de samme filmene?
Den 95. Oscar-utdelingen ble i år direktesendt via strømmetjenesten Disney+, som gjorde det mye enklere for oss her i Norge å følge showet, etter mange år med uoffisielle lenker på diverse streaming-nettsteder. Stjernene på den champagnefargede løperen i Hollywood glitret, og Jimmy Kimmel ønsket velkommen fra scenen i Dolby Theatre. Til min store glede, og lettelse, var han tilbake som vert. Etter fjorårets flopp, var vitsene mot stjernene i salen tonet ned et par hakk, og sendingen gikk ryddig og fredfullt for seg. Og den store vinnerfilmen ble altså multimetaversfamiliedramakomedien Everything Everywhere All at Once, som vant syv priser, og var nominert til elleve.
Parallelle virtuelle verdener er et velkjent motiv innen science fiction, så det var kanskje kombinasjonen av hverdagslig realisme, outrerte fantasier og spreke virkemidler som gjorde at Everything Everywhere All at Once ble genierklært av Oscar-akademiet. Kanskje er det bare ulike smakspreferanser, eller trender i tiden, som ikke har transportert seg videre til mitt eget univers, for når jeg ser tilbake på de Oscar-nominerte filmene i år som gjorde dypest inntrykk, savner jeg mye større spredning av prisene.
Blant filmene som har vært i «Oscar-sirkulasjon» denne sesongen var Charlotte Wells’ spillefilmdebut Aftersun den store oppdagelsen for meg – nominert til én Oscar, for beste mannlige hovedrolle (Paul Mescal). Jeg så den for første gang under førpremieren på Oslo Pix i fjor sommer, og har tenkt på den siden. Aftersun beveget meg dypt, og uten å vise eller gi for mye; en måte å fortelle på som føles sjelden og veldig inspirerende.
Filmen handler om en ung jente, Sophie (Frankie Corio), som ser tilbake på en sommerferie i Tyrkia på 90-tallet, der hun må nøste opp i tråder om sin far hun kanskje ikke ville legge merke til som liten jente. Fortellingen er basert på Wells’ opplevelser fra egen barndom, og den rotløse faren spilt av Mescal er en rolle man sjelden ser utført med så mange nyanser. Aftersun har kapret hjertene til mange cineaster over hele verden og vært en snakkis helt siden premieren i Kritikeruken i Cannes, så det er ingen grunn til at filmen ikke skulle bli nominert i flere kategorier når det først var «på radaren» til Oscar-akademiet. Det er frustrerende mange av prisene som later til å være «forhåndsbestemte» tidlig i sesongen, slik at vinnerne til slutt ikke overrasker noen.
Og i år var det altså regissørduoen The Daniels – Daniel Kwan og Daniel Scheinert (Swiss Army Man) – sitt masete multimetavers som trollbandt Hollywood. Gjengen bak Everything Everywhere All at Once tok ikke bare hjem prisen for beste film, men også statuetter for beste kvinnelige hovedrolle og birolle, mannlige birolle, originalmanus, klipp og regi. Indiestudioet A24, som første gang markerte seg i Oscar-sammenheng med Moonlight i 2016, er nå på toppen av næringskjeden – understreket av at det også ble pris til Brendan Frasers rolleprestasjon i The Whale, om en sykelig overvektig engelsklærer som forsøker å forsone seg med sin tenåringsdatter.
Everything Everywhere All at Once er en film jeg opprinnelig hadde store forventninger til. Konseptet har potensial til å bli noe grensesprengende og kult, men fortellingen blir så kaotisk og forelsket i egne grep at jeg sliter med å koble meg på den, særlig emosjonelt. For meg prøver og vil den for mye på en gang, hence the title. Det forsøksvis rørende portrettet av familierelasjoner blir overdøvet av effekter, gaping og skriking, og jeg sitter igjen med en følelse av å ønske en formmessig enklere, mer fokusert fortelling.
Under selve Oscar-showet var det likevel umulig å ikke bli rørt av birolleprisvinner Ke Huy Quan sin rørende takketale – som i seg selv fortjente en pris! – om livsreisen og bragden han selv omtaler som The American Dream. Da Michelle Yeoh vant utmerkelsen for beste kvinnelige hovedrolle, som første asiat i kategorien, hyllet hun kvinner i alle aldre i sin Oscar-tale. I utgangspunktet gleder jeg meg over at en film som løfter frem og utforsker en minoritetskultur, blir sett og anerkjent, men at f.eks. Aftersun og Tár blir stående tomhendte, fremstår pinlig – og kanskje litt avslørende? Det er som om akademiet fikk solen i øynene da duoen Daniels’ film kom i fjor, og fortsatt er blendet.
Tár og Aftersun er vidt forskjellige, men har det til felles at de spiller på en ladet stemning som langsomt omslutter tilskueren, og kretser rundt ekstremt sterke rolleprestasjoner. Tár har nok lidenskap og drama til å holde tilskueren på tå hev helt til siste strofe – såpass at du har lyst til å reise deg fra stolen og klappe før filmen er ferdig. Dirigenten og komponisten Lydia Tár (Cate Blanchett) blir tvunget til å sette spørsmålstegn ved figuren hun selv har skapt – en maktsyk, manipulerende maestro – og må ta konsekvensene av at hun blir kansellert. Todd Field skrev manuset på tolv uker, med Blanchett i tankene, og det er virkelig en oppsiktsvekkende tekst – som burde vært en selvskreven Oscar-vinner.
Hva var det Oscar-akademiet ikke fikk øye på? Hvor glapp konsentrasjonen? Handler det om at filmer med en modernistisk, elliptisk fortellerstil i langsomt tempo ikke lenger anses for å være nyskapende og interessante blant yngre medlemmer? Man kan gå så langt som å sammenligne Everything Everywhere All at Once med TikTok; korte, raske klipp i symbiose med musikk og masete effekter. Et symptom på en generasjon preget av overstimuli og korte oppmerksomhetsspenn; et fokus på stil, på bekostning av historiefortelling og karakterutvikling.
At akademiet fortsatt har eldre medlemmer, ble imidlertid også tydelig, for filmen som tok med seg nest flest priser var det tyske krigsdramaet All Quiet on the Western Front (beste foto, musikk, produksjonsdesign, internasjonale film). Trolig den mest tradisjonelle preferansen blant alle de nominerte titlene – i skarp kontrast til Everything Everywhere All at Once. Filmene som kan sies å ligge midt i mellom det gammeldagse og «siste skrik» lot til å ramle ned i generasjonskløften.
Hva sier alle Oscar-prisene til Everything Everywhere All at Once om filmkulturen? Hvordan leser vi tebladene, og fra hvilket perspektiv? Det er diskusjoner som er verdt å ta. Hva som blir verdsatt i 2023 måles naturligvis ikke bare av Oscar-akademiets valg, men ikke desto mindre indikerer de noe om tidsånden – for eksempel at eksperimenter som vil for mye, alltid og hele tiden overskygger modnere, mer komplekse filmfortellinger.
Når multimetaverset vil at vi skal se Everything Everywhere All at Once igjen og igjen, begynner jeg å lete etter en parallell dimensjon der filmen ikke er allestedsnærværende, og hvor Oscar-akademiet evner å fordele prisene bedre i en spesielt viktig årgang.