Øyvind Vennerøds tre komedier Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge (1961) og Sønner av Norge kjøper bil (1962) ble i 2022 restaurert av Nasjonalbiblioteket og utgitt i en samleboks. I denne utgivelsen er det inkludert to essays, og teksten «Lambertseter-komediene» – av professor i medievitenskap, Leif Ove Larsen – er republisert nedenfor, etter avtale med Nasjonalbibilioteket.
Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Øyvind Vennerøds Støv på hjernen (1959) vises fra torsdag 26. januar – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
På Cinemateket i Oslo vises alle tre filmene i trilogien på Symra kino på Lambertseter nå i januar – sjekk visningstider her.
*
Handlingen i Lambertseter-trilogien, eller Lambertseter-komediene, er lagt til det fiktive Solbråten, men utendørsscenene ble i hovedsak tatt opp på Lambertseter, øst i Oslo. Slik gir disse komediene et glimt inn i en høyst reell drabantby, et spesifikt sted, men også inn i en ny boform som satte sitt preg på Norge og norske verdier.
Lambertseter ble bygget i løpet av femtitallet, som en av Oslos første drabantbyer. Hit flyttet familier fra slitne, trangbodde og mørke bygårder i sentrum eller fra enkle kår i distriktene, inn i lyse, lettstelte treroms leiligheter med bad og vannklosett. Drabantbyen var et produkt av etterkrigsårenes sosialdemokratiske boligpolitikk, hvor etablering av boligbyggelag og borettslag var sentrale virkemidler for å løse en akutt boligmangel. Tiåret var preget av urbanisering: Folk flyttet fra distriktene og til byene for arbeid. Drabantbyens boligstandard var et stort framskritt for arbeiderklassen. Den var et eventyr, skriver historikeren Berge Furre. Her sydet det av aktivitet, store lekeområder for barn, dugnad og organiserte aktiviteter av mange slag.
I dette miljøet av innflyttere fra bygd og by i storbyens randsone foregår altså handlingen i tre av etterkrigstidens største publikumssuksesser i norsk film: Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge (1961) og Sønner av Norge kjøper bil (1962). I komediene blir vi kjent med en kjernefamilie på fire og den nye livsstilen i drabantbyen. Mor er hjemmeværende husmor, og far er underordnet funksjonær. Denne veltilpassede og vellykkede familien har trukket vinnerloddet på boligmarkedet.
Harmonien er et premiss for komikken i filmserien. Alt er imidlertid ikke rosenrødt i familien Svendsen i Støv på hjernen og familien Sørensen i de to Sønner av Norge-filmene. Tvert imot: Under overflaten syder det av frustrasjon og konfliktstoff. På lett og uanstrengt vis evner komediene å spille ut dette hverdagsstoffet. Sjangermessig kan filmene plasseres som kjønnskomedier. Det sentrale stoffet i handlingsforløpet og komikken er forholdet mellom kjønnene. I tråd med kjønnskomediens konvensjoner lager filmene moro på bekostning av begge kjønn, med treffsikre observasjoner av og harselas med tidens kvinne- og mannsidealer.
Modernisering av husmoren
Trilogiens hovedfigur og den sentrale aktøren i historiene er likevel kvinnen. Nærmere bestemt kvinnen som husmor. Selv om det på denne tiden åpenbart var morsomt å se menn stelle hjemme, er det mot husmoren disse komediene har den mest markante brodden. Ikke slik at filmene formulerer noen kritikk mot husmorrollen som sådan, men heller mot en særlig variant av den. Under alle løyene kan filmene ses som et oppgjør med det som mot slutten av femtitallet framsto som et utdatert husmorideal. Nettopp modernisering av husmorrollen og dens normer er den gjennomgående tematikken i serien.
Temaet introduseres eksplisitt i åpningen av Støv på hjernen. Første sekvens er en munter skildring av fredagsrengjøringen i oppgangen. Med stor iver og entusiasme vasker kvinnene gulv og vinduer og banker tepper, akkompagnert av munter musikk og lystig prat. Randi, som hovedpersonen heter, arbeider i det hele tatt svært hardt for å holde hjemmet rent og pent til enhver tid. Det hersker en sterk konkurransementalitet mellom kvinnene. Det ligger prestisje i å ha det reneste hjemmet. Randi kan stolt fortelle at hun vasker vinduene dobbelt så ofte som sine naboer. At grundighet er en dyd, blir komisk illustrert når Randi iherdig støvsuger bøkene i bokhyllen.
For husmoren er mann og barn et problem. De er elementer som skaper uorden og skitt, enten de glemmer å ta av seg skoene eller tenner pipen i stuen. Husmoridealet har formet Randi på gjennomgripende vis. Prisen for å være den beste husmoren er stor: Hun er trett og sliten, masete og sur; hun har ikke tid til å tenke på egen utvikling – og hun er helt uinteressert i mannens tilnærmelser. Ti år inn i ekteskapet har hun mistet både seg selv og ektemannen. Fra det øyeblikket hun innser dette, handler historien om hvordan Randi redder ekteskapet. Det gjør hun dels ved å gjøre ektemannen sjalu, dels må hun forvandle seg selv. Forvandlingen skjer i en kjede av komiske situasjoner hvor Randi får økt selvinnsikt og ny kunnskap. Blant disse er et besøk på biblioteket hvor hun skal tilegne seg kunnskap som vil gjøre henne til en interessant samtalepartner for mannen. Randi redder ekteskapet. Men samtidig gestalter hun det nye, progressive husmoridealet: kvinnen som sjonglerer rollene som hjemmets hånd og hjerte, en stimulerende samtalepartner og elsker.
I 1959 runget latterbølgene i norske kinosaler, og Støv på hjernen ble en av de største publikumssuksesser i norsk filmhistorie. Noen år senere var det imidlertid få som fant denne fortellingen verken radikal eller morsom. Da filmen ble vist på fjernsyn og på kino litt over ti år senere, ble den stemplet som kvinnefiendtlig og reaksjonær. Enkelte røster hevdet at NRK aldri burde ha vist filmen. Et tiår senere hadde altså normene denne komedien harselerte med, blitt henvist til samfunnets periferi. Husmorens storhetstid var over, og femtitallets familieideal hadde mistet sin appell.
Mannsideal for fall
Selv om Støv på hjernen fikk en meget god mottakelse både hos publikum og anmeldere i samtiden, fantes det noen kritiske røster. Både forfatter og regissør skal ha mottatt sinte brev og telefoner. Forargelsen var rettet mot harseleringen over husmoren, og spesielt over den respektløse behandlingen av husmorlagene! En nøkkelscene i Støv på hjernen er et opprivende møte i den lokale husmorforeningen. Den er etterfulgt av en heidundrende slapstick-scene, hvor fru Hansen, lederen av husmorlaget, raser rundt i drabantbyen på en scooter, en tur som slutter med en krasj og en luftetur som ender i grabben på en gravemaskin. Som representant for de konservative husmoridealene blir fru Hansen gjenstand for ubarmhjertig komisk degradering, og bokstavelig talt trykket ned i dritten.
Oppfølgeren skal ha blitt initiert av et kvinnelig krav om hevn. Slik ble i alle fall Sønner av Norge markedsført. Nå var det mannens tur å bli latterliggjort. I filmen er det særlig forestillingen om mannen som det sterke kjønn og familiens overhode som er harselasens gjenstand. Mye av komikken springer ut av mannens pompøse selvhøytidelighet. I Sønner av Norge er historien bygget opp rundt mennenes nitide organisering av Solbråtendagene, en jubileumsfest for drabantbyen.
Også denne komedien har sidespranget som motiv. Men nå er det Randi som ved hjelp av en god venn lokker ektemannen Gunnar i en erotisk felle. Filmens slapstick-høydepunkt er en klassisk forfølgelsesscene hvor en halvnaken Gunnar er på desperat flukt gjennom drabantbyen etter å ha blitt tatt på fersken hos den antatte elskerinnen.
Mannens komiske potensial var ikke uttømt med Sønner av Norge, og motivet videreføres i Sønner av Norge kjøper bil. Som tittelen sier, står mannens nye statussymbol, bilen, sentralt i handlingen. Nå er det mennene som vasker og pusser på det de selv omtaler som «sine flotte redskaper», til alle døgnets tider. Konflikten tilspisser seg når mennene bruker sparepengene på bilene sine til fordel for den avtalte sydenturen. Etter en katastrofe av en bilferie har konene fått nok. De går til husmorstreik. Deretter tar de opp lån og drar til Mallorca uten sine menn. Mens mennene steller hjemme – et uslitelig komisk motiv i populærkulturen – svinger konene seg i dansen med solbrune spanske menn og hygger seg med fancy drinker på stranden.
En storhetstid for romantiske komedier
De enkle fortellingene i Lambertseter-komediene evnet å ta pulsen på samtidens kjønns- og familieidealer. Populariteten deres er et uttrykk for det. Populær humor kan man dele inn i to hovedtyper: fysisk humor, også kalt slapstick, og sosial humor. I de tre filmene finner vi begge typer, men atskillig mer slapstick enn det som var vanlig i norske filmkomedier på femtitallet. Sosial humor handler om brudd på eller overskridelse av sosiale normer av ymse slag. Om vi ikke kjenner normene som brytes, oppfatter vi det heller ikke som morsomt. Når dagens seer ikke vil le like hjertelig og hemningsløst som det historiske kinopublikummet, skyldes det nettopp at normene som er komikkens råstoff, ikke lenger er våre. Derfor er heller ikke aktualiteten disse filmene hadde i sin samtid, alltid like åpenbar. En nærmere studie av komediene i lys av kjønnsdiskursen på femtitallet, slik den for eksempel kom til uttrykk i ukeblader og akademisk litteratur, viser imidlertid at filmene tok opp sentrale spørsmål om kjønnsroller og familieideal i samtiden.
Lambertseter-komediene er regissert av Øyvind Vennerød (f. 1919), som også har skrevet manusene sammen med Jørn Ording (f. 1916). Støv på hjernen var Vennerøds debut som regissør, men han hadde flere filmer bak seg som produsent og andre fagfunksjoner. Vennerøds selskap, Contact Film, var en av få levedyktige kommersielle filmprodusenter i perioden og sto bak flere populære komedier, blant annet de romantiske komediene Brudebuketten (1953) og Troll i ord (1957). Ording var også en respektert skuespiller, både ved Nationaltheatret, hvor han hadde vært ansatt siden 1939, og som filmskuespiller.
Det var altså en rutinert filmduo som sto bak trilogien. Suksessen til Støv på hjernen kan likevel ikke ses uavhengig av det litterære forelegget. Som mange filmer i perioden var Støv på hjernen basert på en roman. Boken Med støv på hjernen er skrevet av den da nyutdannede barnepsykologen Eva Ramm, og ble utgitt i 1958. Den lille romanen ble en umiddelbar salgssuksess og raskt oversatt til syv språk. I løpet av to måneder ble det solgt over 40 000 eksemplarer av romanen, ikke langt unna salgstallene for Agnar Mykles kontroversielle Sangen om den røde rubin. Romanen fikk også en dansk filmversjon i 1961, med den kjente komikeren Dirch Passer i hovedrollen. Komedien fikk tre danske oppfølgere, i det som blir kalt «støv-serien».
Støv på hjernen var ikke den første filmkomedien på femtitallet som skildret ekteskap og familieliv fra et kvinnelig perspektiv. Tiåret var en stor tid for komedien i norsk filmhistorie. Hjemlige morofilmer var blant de best besøkte kinofilmene. De fleste av disse var romantiske komedier, altså humoristiske skildringer av forholdet mellom kjønnene innenfor eller utenfor ekteskapet. Syklusen begynner med Nils R. Müllers Vi gifter oss (1951). Filmens braksuksess gjorde det mulig for Müller å lage oppfølgeren Vi vil skilles (1952), og noen år senere skrev og regisserte han kjønnsrollebyttekomedien Kvinnens plass (1956). Gjennom femtitallet og fram til midten av sekstitallet er kjønnskomedier det økonomiske fundamentet for flere kommersielle filmprodusenter. Felles for disse er en heltinne som er handlekraftig og ukonvensjonell. Hun er ikke like opprørsk som trettitallets screwball-heltinner i Hollywood, men en normbryter er hun. For et kvinnelig publikum lå mye av gleden i identifikasjon med en heltinne som var aktiv og uredd, og som kunne overskride tidens allment godtatte normer for kvinnelighet generelt og husmorrollen spesielt.
En annen vesentlig dimensjon ved Lambertseter-komediene er castingen. Vennerød fikk med seg kremen av norske film- og revyskuespillere. Inger Marie Andersen var den ubestridte stjernen i norsk populærfilm på femtitallet, sammen med Wenche Foss. Men der Foss var divaen, ble Andersen ansett som den jordnære og «ekte». Etter gjennombruddet som tyveåring i Vi gifter oss ble hun løftet fram som den nye stjernen i norsk film og fikk spalteplass i ukebladene som en Hollywood-stjerne. Hun var guttenes svermeri og jentenes ideal, skrev Filmjournalen, som sammenlignet henne med Ingrid Bergman. Andersen hadde flere hovedroller, og hun og Henki Kolstad regnes som periodens store romantiske komediepar.
Imidlertid var det Odd Borg og Per Theodor Haugen som spilte hennes ektemenn i Lambertseter-trilogien. Mens Andersen, Borg og Haugen nøt popularitet fra sine roller i film og teater, er flere av birollene besatt av kjente komikere fra revyscenen. Lalla Carlsen, Kari Diesen, Arvid Nilsen og Carsten Byhring var etablerte stjerner fra de to store revyscenene i Oslo, Chat Noir og Edderkoppen. Vennerød fikk også med den nye generasjonen komikere, som Willy Hoel, Elisabeth Grannemann og Arve Opsahl. Flere scener med disse komikerne framstår som frittstående sketsjer i handlingsforløpet. At brorparten av de nasjonale revystjernene hadde større og mindre roller i de tre filmene, var vesentlig for appellen. Før fjernsynet ble innført i 1960, var dette artister publikum kun fikk oppleve på scene eller film. I Lambertseter-komediene tilfører de komisk timing og replikkunst.
Den lange rollelisten med periodens mest populære skuespillere, revyartister og komikere gjør i seg selv Lambertseter-komediene kulturhistorisk interessante. Få vil beskrive filmene som estetisk nyskapende eller bruke ordet filmkunst om dem. Men for den som søker en bedre forståelse av norsk populærfilms historie, er filmene vel verdt et gjensyn. Også for den som interesserer seg for sentrale konflikter og motsetninger i femtitallets kjønnsrolledebatt, kan disse populære komediene gi et verdifullt innblikk.
*
Kilder:
Avdem, Anna Jorunn (2001): Husmorparadiset. Samlaget, Oslo.
Furre, Berge (1993): «Draumen om femtiåra», i Syn og Segn nr. 2. Samlaget, Oslo.
Grennes, Tone Minerva (1992): «Lambertseterkomediene. Om sønner og døtre av Norge på 50–60-tallet med støv, biler og annet på hjernen». I Hanche mfl. Om populær film og kvalitetsfilm, Levende bilder nr. 3/92, Norges allmennvitenskapelige forskningsråd.
Iversen, Gunnar (2011): Norsk filmhistorie. Universitetsforlaget, Oslo.
Larsen, Leif Ove (1999): Moderniseringsmoro. Romantiske komedier i norsk film 1950–1965. Ph.d.-avhandling, Universitetet i Bergen. Rapport nr. 42 i skriftserien ved Institutt for medievitenskap, UiB.
Neple, Anemari og Lindtner, Synnøve Skarsbø (2020): «‘Jeg er trett – trett – trett’ Alle kvinners blad og kritikken av ‘husmorparadiset’ på 1950-tallet», i Tidsskriftet Sakprosa bind 12, nr. 3. Oslo.