Juliette Binoche er til vanlig god på å gi det antatt latterlige et løft – og trekke ut det eksistensielle og universelle fra det tilsynelatende tåpelige, suppete og såpete. Men Jeg elsker også deg blir bare en skisse av et melodrama, skurrende og lett forglemmelig.

Piggy er en intens, underholdende thriller og samtidig en betimelig samfunnskommentar. [1]

Når Cinemateket nå viser Jerzy Skolimowskis EO, er det vel verdt – også for Bresson-elskerne – å se den, både for den stilistiske eksperimenteringa, og som en snarvei til nye innsikter i en annen(s) verden.

I kinoaktuelle Apolonia, Apolonia følger vi kunstneren Apolonia Sokol over 13 år, men hva er dokumentarens egentlige prosjekt? Den framstiller seg sjøl som mer enn et portrett, som en film med en politisk og særskilt feministisk agenda.

Jafar Panahis Ingen bjørner handler om sorgen over undertrykkelse av frihet. Filmen tydeliggjør behovet for å leve fritt, uavhengig av begrensninger som kommer med religiøse og tradisjonelle dogmer, politisk undertrykkelse og falske identiteter.

Scream VI er en robust slasher som vrir på latterventilen og forvalter arven til Wes Craven på en verdig måte. Det hadde bare vært så gøy om den også skapte noe nytt.

Todd Fields Tár stiller spørsmål om maktstrukturer og «sjelens arkitektur» – med en glødende, hvesende, matcha-drikkende, søvnløs og suveren Cate Blanchett i rollen som kansellert maestro. [4]

Eva Vitijas Loving Highsmith gir et innblikk i fiksjonsforfatterens liv, skrift og turbulente kjærlighet – fra ungdommelig overmot til aldrende pessimisme, tyngde og letthet. Men mest inspirerende er livsappetitten.

Marie Kreutzers Corsage er en lek med historiske fakta og ren fiksjon, med godt kuraterte anakronismer og provokasjoner.

Lukas Dhonts Close er en taktil coming of age-fortelling, tett på hud og sanselighet, men et formanende filmspråk står i veien for spontan innlevelse.

«(Nesten) alt von Trier gjorde rett i Riget, gjør han feil i Riget Exodus. Det som skuffer aller mest er at han har glemt sin egen mesteroppskrift, nemlig å la det uavklarte bli gjentatt og utvidet, men aldri forklart.» [1]

I Ruben Östlunds Triangle of Sadness gis ubehaget en bredere tematisk horisont enn i hans tidligere filmer. Framstillingene av grotesk urettferdighet og dens absurde manifestasjoner skaper ikke bare flauhet hos tilskueren, men også noe som kanskje kan kalles en global skam.