Mange lar seg fascinere av den tablåaktige, messende formen og de megalomane tematiske valgene Mona Fastvold deler med Brady Corbet. Andre blir provosert. Antakeligvis er det et kvalitetstegn.

Mascha Schilinskis kinoaktuelle prisvinner fra Cannes er en av årets vakreste filmer, men i de drømmeaktige overgangene mellom fire tidsplan ligger også en risiko for at de menneskelige enkeltskjebnene viskes ut. [1]

The Secret Agent («O Agente Secreto») er et mesterverk, også på grunn av sine feil og mangler. 

«Alpha minner meg på at der overskridelsen for noen kan ses på som en slags livets lek, en måte å filosofivaske egen umoral på, er den for andre helt avgjørende for å i det hele tatt kunne puste.» [1]

Det er sjelden jeg blir så usikker på hvordan jeg skal sammenfatte en film som er tilfellet med Balconettes – som jeg vil at folk skal se, om enn bare for å kunne diskutere den med noen.  

Paul Thomas Anderson er blant de beste regissørene i sin generasjon, men i hvilken grad har han definert filmkulturen? [4]

I A House of Dynamite kanaliserer regissør Kathryn Bigelow sin særegne kraft – en intens, nesten musikalsk energi – inn i et fortettet drama om usynlige, men stadig nærværende trusler.

28 Years Later er et vanvittig overflødighetshorn av en film som på nydelig vis kombinerer gammel og ny Boyle, ungdommelighet med modenhet, rå villskap med eterisk skjønnhet. [14]

Hard Truths er et relasjonsdrama som følger i sporet fra regissør Mike Leighs tidligere utforskninger av familieliv, sosial klasse, kjønn og rase. Det er en fortelling om to hjem – et lykkelig og et ulykkelig.