James Cameron, verdens mest populære regissør, returnerte med Avatar: The Way of Water i 2022 etter mer enn ti år med utsettelser. Til tross for den teknologiske nyskapingen, ble filmen enda et eksempel på at nostalgi selger best. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at Avatar: Fire and Ash blir et like stort fenomen.
Nostalgi river minner ut av sammenheng og får oss til å verne om for eksempel antikvariske underholdningsfilmer fra åtti- og nittitallet, selv om vi innerst inne vet at de ikke har holdt seg. En sjelden gang avdekkes det imidlertid at båndet mellom publikum og en presumtivt datert film er sterkere enn antatt.
Oppfølgeren til Top Gun (1986) ble den store blockbusteren sommeren 2022. Top Gun: Mavericks suksess børstet støvet av den 36 år gamle originalen, og så bramfri var retro-dyrkingen at resultatet lignet en remake. Men i stedet for å motta anklager om plagiering, styrket Maverick-variasjonene Top Guns filmhistoriske status; produsentene Bruckheimer & Simpsons sjablong hadde tålt tidens tann og ble som ny igjen.
Etter det drøye tiåret frem til pandemien der blockbuster-landskapet hadde vært definert av superhelter og Marvels sketsj-, kamp- og referansebaserte multivers-dramaturgi, demonstrerte publikum sin vedvarende appetitt for heroiske epos, men også sin sans for gammeldags historiefortelling, da de i hopetall løste billetter til og omfavnet Maverick. Panseret var high tech, men motoren, historien, lo-fi. Filmen samlet generasjoner på tvers av spekulerende målgruppetenking, flesket opp de utsultede kinoene etter koronaens siste herjinger og fikk en til å tenke at noe faktisk var bedre før.
Nyskaping i form av teknologiske fremskritt og en hang til tradisjonell historiefortelling, er et paradoks som preger nettopp James Camerons kunstnerskap. Kvelden da Titanic inkasserte elleve Oscar-statuetter i 1998 kunne Cameron med et selvsikkert oppsyn peke nese og erklære seg «the king of the world» – for ingen hadde trua sånn i utgangspunktet. Produksjonen var rammet av budsjettoverskridelser, utsettelser og en generelt strabasiøs innspilling, og mange forventet at resultatet skulle bli Camerons «grand folly». Ingen lot til å huske at han tidligere hadde stått bak noen av tidenes mest kostbare filmer, uten å ha gått tapende ut av sjansespillet (med et mer enn hederlig unntak for The Abyss, som fikk rykte på seg for å være langsom).
I begynnelsen strevde drømmeskipet med å finne sin havn; anmeldelsene var gode, men ikke overveldende, og åpningshelgens billettsalg dårligere enn forventet. Men straks folk som hadde sett Titanic begynte å formidle sin opplevelse, oppstod en såkalt word of mouth-effekt man knapt har sett maken til, og filmen ble den første siden Star Wars (1977) og E.T. (1982) som toppet den amerikanske box office-en fjorten helger på rad.
Da Avatar stod for døren i 2009, ble den møtt med like mye skepsis som Titanic, for så å bli kritikerrost, prisbelønt og attpåtil historiens mest innbringende kinofilm (en rekord Titanic holdt i hevd gjennom tolv år). Never bet against James Cameron!
Som nå, var kinoene i krise mot slutten av 00-tallet, fordi ulovlig nedlastning av nye filmer hadde blitt noe «alle bare gjorde». Med Avatar skapte Cameron den første vellykkede 3D-teknologien, som sørget for årevis med ekstrainntekter til kinoene, og dessuten bidro han til at de digitaliserte utstyret i økt hastighet. Resultatet var at salene kunne vise nye filmer raskt, som ferskvare, og slik møte tiltagende konkurranse fra PirateBay et al.
At blockbusterne i årene som fulgte ble postkonvertert til 3D av rent kommersielle årsaker og gjorde publikum sjøsyke, var ikke Camerons feil. Han har aktivt kritisert at Hollywood misbrukte teknologien hans, i stedet for å legge ressurser i å videreutvikle den.
Ikke desto mindre var markedsføringen av Avatar en interessant og muligens intendert fiasko – for sjelden har avstanden mellom trailere og kinoopplevelse vært større. Det som lignet godterifigurer vektløst hoppende omkring i dataspillandskaper, så sjokkerende organisk ut på lerretet, i full oppløsning, gjennom 3D-briller, og ryktene om wow-effekten sørget for at Avatar fortsatte å sope inn penger i månedsvis.
Det hører til historien at Avatar var en reddende engel som ble til en fallende engel. På video og strømming var det aldri mulig å gjenskape magien, selv om filmen fortsatte å bli konsumert av millioner også i disse formatene (jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har observert passasjerer avnyte filmen som in flight entertainment på langdistansefly). Selv i nedskalerte, nærmest ugjenkjennelige versjoner, har Avatar fortsatt å underholde massene.
Det var som populær- og nerdekultur at Avatar slet med å få fotfeste – mangelen på dedikerte fanmiljøer tynget filmens ettermæle i årene etter premieren. Den hyppigste innvendingen mot Avatar-filmene har vært at de ligner fortellinger vi har sett før. Mange nevner Disneys Pocahontas (1995), FernGully: The Last Rainforest (1992) og Danser med ulver (1990). Vil man være vennligere, kan man bytte ut disse med Malicks The New World (2005), Prinsesse Mononoke (1997) og Den siste samurai (2003). Andre referanser er Trollmannen fra Oz (1939), Jungelboken (1967), Apokalypse nå! (1979) og The Emerald Forest (1985).
Det er standard å gjenbruke troper knyttet til sjangere, være seg westerns eller superheltepos, og få er de som klager på forutsigbare historier og arketyper i møte med Marvels «vidundere» eller Star Wars-franchisen (for ikke å snakke om Top Gun: Maverick). Hos Cameron er imidlertid kontrasten mellom det oppfinnsomme og trauste så stor at den står ut.
Etter Avatar brukte Cameron flere år på å reise jorden rundt for å bli kjent med urfolk, engasjere seg i bevaringen av verdenshavene og dykke på dypt vann. Han flyttet fra Los Angeles og etablerte en vegansk gård på New Zealand, og etter at familien anklaget ham for diktatorisk fremferd på hjemmebane, endret han personlighet og livsstil. (Noe av en hippie og naturbarn har vel kanadieren alltid vært, men nå ble han bedt om å leve slik han forkynte – og disse erfaringene har satt sitt preg på familietematikken i Avatar: The Way of Water og Fire and Ash.)
Og kanskje ventet Cameron akkurat lenge nok. I de tretten årene som gikk mellom Avatar og den første oppfølgeren, fikk både Marvel og Star Wars kjenne på en viss slitasje blant de man pleier å omtale som «vanlige kinogjengere»; Top Gun: Maverick demonstrerte at det fortsatt var et marked for gammeldags «pappafilm». The Way of Water inkasserte mer enn to milliarder dollar på verdensbasis, og med dramatisk endrede seervaner etter strømmetjenestenes inntog og pandemien in mente, var dette mildt sagt imponerende. James Cameron har i skrivende stund signert tre av historiens fire mest innbringende filmer (ikke justert for inflasjon).
Camerons indre kamp, mellom teknisk nyvinning og en konvensjonell fortellerstil, henger sammen med en annen motsetning i filmografien – nemlig kombinasjonen av en på utsiden gutteromsaktig, macho tilnærming til maskiner, våpen og destruktive oppfinnelser, og entydige advarsler om konsekvensene av slikt.
Mest åpenbart i The Terminator (1984) og Terminator 2: Judgement Day (1991), der fascinasjonen for kunstig intelligens virker like inderlig som skildringen av hvordan robotene vil føre til utslettelse av menneskeheten, men vi ser det også i Aliens (1986) og The Abyss (1989).
Og ikke minst i Titanic, der menns hybris forvandler «the ship of dreams» til et mareritt. I et intervju med HBO Max’ Who’s Talking to Chris Wallace? satt Cameron Titanic i metaforisk forbindelse med klimakrisen: «The captain died with a pocket full of radio telegram warnings about ice ahead but they still steamed full tilt because they thought they could get away with it and the unthinkable wouldn’t happen – and it happened. We live in the 90 seconds between the time they saw the iceberg and when they were unable to turn.»
Men hvor spektakulært er ikke skipet før det kræsjer med isfjellet og alle drukner? Og hvor tøff er ikke mordermaskinen T-1000? Harde, emaljerte overflater/myke verdier, hardware/software. Sjelden har dikotomien vært tydeligere oppstilt enn i Avatar: The Way of Water og Fire and Ash, der skurkenes spektakulære utrustning og høyteknologiske virkemidler blir en attraksjon i seg selv.
Jake Sully (Sam Worthington) og navi-en Neytiri (Zoe Saldana) bekjempet menneskenes brutale utvinning av naturressursene på planeten Pandora i den første filmen, og har siden prioritert familieforøkelse, med tre biologiske avkom, ett adoptivbarn og en slags bonussønn.
Sistnevnte, Spider (Jack Champion), er etterkommeren til originalfilmens antagonist, Colonel Quaritch (Stephen Lang), og får merke at blod er tykkere enn vann når faren returnerer som avatar for å drepe Sully. En hevnaksjon for sin tidligere underordnedes svik mot egen kultur og rase, frontet av «the sky people» sin nye satsing på Pandora. For nå skal ikke bare ressursene utnyttes, men hele planeten omskapes til en koloni for menneskeheten, ettersom jordkloden snart er ubeboelig på grunn av klimakatastrofer.
I The Way of Water blir Sully og familien nødt til å emigrere til metkayina-folket, en rase som lever i pakt med havet og korallrevene på andre siden av Pandora. De ber om asyl og blir godkjent, etter å ha kjempet seg gjennom misbilligende blikk. Høvdingen anslår at de fra naturens side (med haler i stedet for finner) kun vil bidra til fellesskapet hvis de læres opp til å leve i pakt med havet. Jake og Neytiris to sønner, Lo’ak (Britain Dalton) og Neteyam (Jamie Flatters), strever med å leve opp til foreldrenes forventninger, og den yngste, Lo’ak, er rebellsk av natur. Han er fremmedgjort, og følelsen vokser idet han må finne seg til rette i nye omgivelser.
Ut av det blå skaper han et sterkt bånd til en utstøtt tulkun, et hval- og havskilpadde-lignende vesen menneskene jakter på for å utvinne saften fra en kjertel, amrita, som destilleres til livsforlengende medisin (det påstås endog at stoffet kan gi evig liv, lik en hellig gral). Adoptivdatteren Kiri (Sigourney Weaver) strever også med å skape seg en identitet. Eksistensen hennes er et mysterium: Forskeren Dr. Grace Augutsine (også Weaver), som ble drept i den første filmen, har som avatar født en datter, ut av intet.
Motion capture-teknologi ble først anvendt i stor skala av George Lucas, i Star Wars Episode I: The Phantom Menace (1999), og som så mange pionerer snublet han i forsøket (med latterliggjorte Jar Jar Binks). Langt bedre gikk det for Peter Jackson og Wētā Workshop da han skulle levendegjøre figuren Gollum (Andy Serkis) i Ringenes herre: To tårn (2002), som overbeviste Cameron om at Avatar – der brorparten av hovedpersonene er utstyrt med digital hud – kunne bli virkelighet.
The Way of Water førte kameraene tett på de virtuelle skuespillernes ansikter, og resultatet var merkbart mer avansert enn tidligere forsøk på å fjerne avstanden mellom organiske og digitale overflater – og vellykket, fordi navi-enes design, med Pixar-store øyne, forsterker emosjonelle reaksjoner. Mer subtile rykninger i hake og kinnbein-regionene er fortsatt preget av en viss «botox-effekt», også i Fire and Ash, men for alle som er interessert i CGI er det et eventyr i seg selv å følge utviklingen.
For å gi liv til det å være en tenåring med voksesmerter som føler seg som en gammel sjel i en ung kropp, har Cameron latt nå 76 år gamle Sigourney Weaver gestalte Kiri. Et radikalt eksperiment, som demonstrerer motion capture-teknikkens muligheter, og sender et stikk til måten Hollywood begrenser aldrende, kvinnelige skuespillere på.
Cameron sin posisjon i filmhistorien er sikret av flere årsaker enn spesialeffekter og budsjettoverskridelser: Ved å skape Ellen Ripley (Weaver) og Sarah Connor (Linda Hamilton) i henholdsvis Alien– og Terminator-seriene, har han snudd opp ned på troper knyttet til actionhelter – det var tross alt ikke Ridley Scotts Alien (1979), men Cameron Aliens som gjorde Ripley til en overskridende rollefigur og et ikon (til alt overmål ble Weaver Oscar-nominert for rolleprestasjonen.) Den filmvitenskaplige kjønnsforskningens oppheng i såkalte «muskuline» heltinner gjennom 90- og 00-tallet (frontet av forskere som Yvonne Tasker og Rikke Schubart) tar nær sagt utgangspunkt i Camerons kvinneskikkelser, som utallige etterfølgere står på skuldrene til, fra den siste Star Wars-trilogiens Rey til Wonder Woman.
Det er Neytiri som lærer opp Jake Sully til å bli navi-kriger i Avatar, og i The Way of Water og Fire and Ash returnerer hun på slagmarken, sammen med gravide Ronal (Kate Winslet). Når Quaritch og hans kumpaner lykkes med å identifisere hvor Sully oppholder seg, angriper de målrettet og brutalt. Metkayina-folket blir nødt til å stille opp; konflikten er ikke deres, men de forstår omfanget av en eskalerende konflikt med menneskene, og hvordan denne på sikt også vil involvere deres del av Pandora.
Avatar: The Way of Water er tydelig inndelt i tre akter. Den første er en reboot av originalen, på en måte som minner om Terminator 2: Judgement Day. Ødeleggerne vender tilbake i ny og oppgradert drakt – som avatarer, altså – for å infiltrere seg, men avsløres raskt. I neste del blir vi introdusert for metkayina-folkets hverdag, som delvis foregår under vannskorpa. Den avsluttende timen kretser rundt krigshandlinger, og disse actionsekvensene er utført med så stor bravur at det fremstår nonchalant, for ikke å si inkompetent, å ikke hefte seg ved detaljene.
Cameron er en kløpper på å klippe på de riktige stedene i kamerainnstillingene, slik at bevegelsesenergi overføres med maksimal styrke til neste bilde. Actionkoreografien i The Way of Water er utført med så stor musikalitet at tilskueren aldri mister oversikten over hvem som er hvem, plassert hvor, hvilke posisjoner det skytes fra og mot. Parallell historiefortelling og kryssklipping er Camerons store force – det kan ikke engang de største Avatar-skeptikerne ta fra ham. Selve materialet er kanskje ikke all verden, men filmen har driv.
Desto mer overraskende er det at disse kvalitetene så å si er fraværende i kinoaktuelle Avatar: Fire and Ash. Historien fortsetter der den slapp i The Way of Water, men blir stående å svaie i stedet for å utvikle seg. Filmen er klumsete lagt frem, og i mangel på en ordentlig struktur blir de følelsesladde scenene sentimentale og påståelige i stedet for inderlige.
Camerons primitive dialog med i overkant mye eksposisjon er enkel å tøyse med, men har tidligere bidratt til filmenes retning og konsistens; lang spilletid har vært et resultat av detaljorienterte sekvenser der fiksjonsuniverset bretter seg ut, ikke platte karakterøyeblikk og hakkete fortellerstil.
Det som har vært sjarmerende svakheter i et ellers velsmurt maskineri, utgjør direkte pinlige øyeblikk i Fire and Ash, der Cameron sliter med å skape en sjargong som fungerer. Svulstige onelinere og direkte bisarre ideer (f.eks. en slags rettssak med de såkalte tulkunene) virker bare feilkalibrerte.
Om man ser bort fra introduksjonen av Pandoras til nå ukjente ildfolk, ledet av heksen Varang (Oona Chaplin), ligner Fire and Ash en utvannet remake av The Way of Water.
Tydeligst blir det i det avsluttende slaget: Alt er kjent stoff, men Cameron har mistet oversikten. Saksingen frem og tilbake mellom de forskjellige situasjonene er kaotisk, så den euforiske følelsen som inntreffer når alle elementene i en komposisjon går opp i en høyere enhet, uteblir. For en svoren tilhenger er det sørgelig å se den notoriske kontrollfreaken ratte rundt uten mål og mening. Følelsen av at noe viktig står på spill er erstattet av mekaniske gjentagelser, av typen man forbinder med fan fiction.
Apropos, så begynner det også å bli for mange logiske brister og magiske løsninger på Pandora. Kiris kontakt med kosmiske krefter er ikke lenger innhyllet i mystikk, men litt som å skru på internett hver gang det trengs. Uansett hvor hun befinner seg, er det bare å koble seg til naturens stikkontakter, og problemene løser seg selv. Slike øyeblikk blir mytologiødeleggende på samme måte som den avsluttende delen av The Matrix-trilogien, Revolutions (2003), der new age-impulsene og halleluja-stemningen tok fullstendig overhånd.
Effektene er naturligvis like imponerende som før, og glimtvis suger filmen tak – som i den Beyond Thunderdome-messige sekvensen der Quaritch oppsøker Varang og lar seg tiltrekke av den seksuelle utstrålingen hennes. Noen flere som ble nysgjerrige på PornHub-versjonen av hva som foregikk inne i teltet etter at aldersgrensen satte strek?
En akutt fødsel under strid gjør også inntrykk, fordi den visker ut grensen mellom det oppdiktede og virkelige situasjoner i vår egen verden. Raseriet over menneskers destruktivitet virker oppriktig, og sørger alene for å gjøre Fire and Ash mer potent enn kyniske cashgrabs.
Godt hjulpet av Top Gun: Maverick i forveien, satte The Way of Water en stopper for det tilsynelatende evigvarende Marvel-hegemoniet i 2022. Selv om Fire and Ash er en slapp fortsettelse uten risikofaktoren vi forbinder med James Cameron – og en advarsel om viktigheten av å gi seg imens leken er god – springer filmen ut av en kompromissløs visjon og et genuint ønske om å skape unike, sanselige kinoopplevelser.
I Avatar-filmene henviser Cameron til sin egen filmografi med motiver som kunstig intelligens, patriarkalske strukturer, muskuløse actionheltinner, vann og fargen blå. Og ikke uten glimt i øyet: Quaritch-gjengens tribal-tatoveringer, bandanaer og Oakley-briller utgjør en markant datert look bare blodfans av Vasquez & gjengen i Aliens kan sette skikkelig pris på! Kritikerne glemmer at Cameron vel må anses som filmhistoriens mest populære regissør, og følgelig har horder av gamle fans som gledelig plukker opp disse påskeeggene (på samme måte som tegneserienerder i møte med Marvel-multiverset).
Den inspirerte referanseleken i The Way of Water (høydepunktet var de gripende Titanic– og The Abyss-nikkene i siste akt) er dessverre repetisjonsøvelser i Fire and Ash, noe som kan minne om ren latskap – et ord som burde være det siste man forbinder med en så original håndverker, oppfinner og verdensbygger som James Cameron.
I diverse intervjuer er han åpen om at seriens grad av popularitet vil diktere videre karrierevalg, så helt irrasjonell er han ikke, men sirkelbevegelsene i Fire and Ash indikerer at han omsider er rammet av hovmod og ute av stand til å vurdere eget materiale, både på skrivepulten og i klipperommet.
I samme stil som Terminator 2, remaket James Cameron mer eller mindre den første Avatar-filmen med The Way of Water – det vil si med enda mer imponerende virkemidler, større intensitet og skarpere auteuravtrykk. Fire and Ash beviser at det ikke er mulig å gjenta denne bragden uten sterkere materiale som utgangspunkt, så nå er det bare å krysse fingrene for at billettinntektene blir mindre enn forrige gang, og at en av Hollywoods siste gjenlevende pionerer prioriterer andre prosjekter før det er for sent.