Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Oslo Pix 2019: «Med sigg i kjeften leveres punkrock til fullsatt sal i Her Smell, og i front kanaliserer Elisabeth Moss sin indre Courtney Love – jo surere hun gauler, dess deiligere blir hun.»
Asif Kapadias Diego Maradona iscenesetter storslåtte, universelle temaer med klangbunn i religion, filosofi og greske myter – nesten som en spillefilm. [1]
Cannes 2019: Hvorfor er Mektoub, My Love: Intermezzo til tross for sin monotoni ikke en kjedelig film? [1]
Oslo Pix 2019: Dronningen, skrevet og regissert av May el-Toukhy, har vært vårens store filmsnakkis i Danmark, og ikke uten grunn.
BIFF 2019: Zombi Child påminner oss om en estetisk og metafysisk erfaringsverden vi har henvist til glemsel eller annethet – det opplyste fremskrittets underside.
Kosmorama 2020: Styrken ved Dardenne-brødrenes film om radikalisering er at årsaksforklaringene henvises til bakgrunnen. Ingen skyldfordeling, ingen enkle dikotomier.
TIFF 2020: Xavier Dolan er blitt historiens yngste Cannes-veteran. I Matthias & Maxime virker han mer personlig og sårbar enn noensinne, smertefullt til stede i sin egen historie, uten overblikk. [2]
Atlantique er en suggererende og uhyggelig feberdrøm som blir sittende i kroppen som en svak verking.
Edith Carlmars Ung flukt er et sommereventyr som viser at man ikke kan unnslippe samfunnets normer. En introduksjon til en filmkunstner og en avskjed med en annen.
Ousmane Sembenes spillefilmdebut Black Girl (1966) er en skildring om klasse og identitet – en film med tydelig politisk ståsted, spekket med tematiske motiver i sine visuelle ideer og kontraster.
«Gjennom et distansert, provokativt kamerablikk utforsker Holiday destruktiv maktdynamikk og tomhet i en konsumentkultur der alles verdi vurderes ut fra hvordan de kan bidra med materiell luksus eller høyere sosial status.» [1]
«Kameraet snurrer og sveiper seg høyt og lavt rundt danserne, og etter hvert som tempoet stiger, blir opplevelsen av kroppslig ubehag påtakende.»
TIFF 2019: Til å være en film tilsynelatende prega av spreke fortellergrep og estetiske sprell, er Bart Laytons sannhistoriefarse om det såkalte «Transy Book Heist» sjokkerende kjedelig.
«Menneskekroppen blir kunst idet den ødelegger eller ødelegges. Og fordi kunsten er større, sannere og viktigere enn vi er i stand til å fatte, er den verd å ofre menneskeliv for.»
TIFF 2019: «Traumene, de åpne sårene og smertene fra forferdelige erfaringer, er private og innadvendte. De er vanskelige å snakke om, artikulere og dele – og tilsvarende vanskelige å ta imot, leve seg inn i eller forstå.» [2]
TIFF 2019: When Man Returns may not sweep you away like some movie-land fairground rollercoaster, but it will take you on the kind of slow, arduous journey that is the hallmark of the North.
TIFF 2019: Talentfulle Peter Strickland har mange gode idéer, men ingen av dem er i stand til å berge hans fjerde spillefilm.
Olivier Assayas fortsetter å undersøke forholdet mellom mennesker og objekter, det forgjengelige og det evige i komedien Mellom linjene.
