Richard Linklaters perspektiv i Hometown Prison er stort sett som nysgjerrig, lyttende «heimstad-dokumentarist». Men det er ingen tvil om at han også ønsker å rette et kritisk blikk mot en industri som legger til rette for rasisme, psykiske belastninger og fatale feilvurderinger.
Nuri Bilge Ceylans niende spillefilm folder seg ut som en nådeløst utleverende, paradoksal personlighetspsykologisk karakterstudie som ikke står i motsetning til estetisk gåtefullhet, sanselig idérikdom og en omgang med løpende tid som er forbeholdt de aller største filmskaperne. [1]