Kaoset i The Sweet East oppleves ikke som ren dystopi – her er Amerika fortsatt mulighetenes land.

Richard Linklaters perspektiv i Hometown Prison er stort sett som nysgjerrig, lyttende «heimstad-dokumentarist». Men det er ingen tvil om at han også ønsker å rette et kritisk blikk mot en industri som legger til rette for rasisme, psykiske belastninger og fatale feilvurderinger.

Den kinoaktuelle britiske filmen Scrapper skildrer sorg, savn og overlevelse sett fra barnets blikk, uten å bli søtladen eller sentimental.

«Fryktløsheten Ethan Coen og Tricia Cooke fascineres av, er vanskelig å replikere dersom man spør om lov. Til sammenligning har uavhengige lavbudsjetts-B-filmer innen sexploitation-sjangeren blitt håndhevet av nettopp loven.»

Liv og skuespill smelter sammen i May December, den nye filmen fra regissør Todd Haynes. På sitt beste er den såpeserievarianten av Ingmar Bergmans Persona.

Med sin godt timede fortelling om meningen med livet, blir Disney Pixars Sjel («Soul») en elegi over – og en hard, kravstor klem rundt – 2020.

Berlinalen 2024: Olivier Assayas har for vane å teste ut mye forskjellig når han lager film, så utfallet er gjerne uforutsigbart. I Hors du temps er det dessverre enklere å peke ut svakheter enn styrker.  

Andrew Haighs nye film er en hyllest til kjærlighetens muligheter og åttitallets estetikk. Den utforsker en alternativ verden der de døde vekkes til live, i bokstavelig og metaforisk forstand, idet hovedpersonen oppsøker gamle traumer.

I kinoaktuelle Dream Scenario settes kanselleringskulturen på spissen. Filmen er uforutsigbar og giftig som en skorpion.

Da Mandy hadde premiere i 2018 fikk den umiddelbart status som kultfilm. Hvordan har den holdt seg?

Cinematekene setter fokus på ny polsk film denne uken, og Damian Kocurs Bread and Salt er en av titlene som vises – en fortelling om sår, uavklart maskulinitet, ladet til fingerspissene med potensial for både poesi og vold.

TIFF 2024: Tibor Bánóczki og Sarolta Szabós dystopiske «cli fi» (climate fiction)-fabel er et møtepunkt mellom eksistensielt mismot og rike science fiction-troper.

Jonathan Glazers The Zone of Interest har en banebrytende lyddesign og vilje til spekulasjon, men ligner også en oppsummerende pensumartikkel med innlevelsesforbud. [1]

Nuri Bilge Ceylans niende spillefilm folder seg ut som en nådeløst utleverende, paradoksal personlighetspsykologisk karakterstudie som ikke står i motsetning til estetisk gåtefullhet, sanselig idérikdom og en omgang med løpende tid som er forbeholdt de aller største filmskaperne. [1]