Å se F1® The Movie er omtrent som å spise på McDonalds: Man tar seg i å nyte det syndefulle ved å konsumere et kynisk fremstilt produkt laget for alle som «ikke har peiling». [3]

Mary og Max-regissør Adam Elliots nye, kinoaktuelle stop motion-animasjon Memoir of a Snail er en mørk komedie om å unnslippe sitt eget skall.

I Sinners anvender Ryan Coogler skrekkfilmsjangeren og vampyrer for å skildre bluesens sentrale rolle i afroamerikansk kultur i Sørstatene på 1930-tallet. 

Albert Serras stiliserte dokumentar om tyrefekting, Afternoons of Solitude, henvender seg til hele sanseapparatet. [2]

«Nickel Boys er oppslukende og vakker, men alltid gjennomtenkt og intelligent i sin visuelle strategi,» skriver kritiker Abirami Logendran om RaMell Ross' Oscar-nominerte film, som her i Norge er sluppet direkte på strømmetjenesten Amazon Prime Video. [1]

The Brutalist er glitrende og grufull i sin flertydighet.

Musikken får styre i filmen om Bob Dylans vei fra ukjent raring til utskjelt legende, og resultatet er helt elektrisk.

«Spørsmålet er hva som kan vekke vår empati overfor denne altfor pene kvinnen i denne altfor pene filmen. Svaret Sorrentino tilbyr, er vakkert i sin visjon om universell skjønnhet, men krever en viss velvilje.» [1]

TIFF 2025: Halina Reijns Babygirl er ansporende, underholdende og lett forglemmelig, slik vellagd såpe kan være det. [1]

Robert Eggers sin versjon av Nosferatu fremkaller få gysninger; den appellerer vel så mye til intellektet som til nervesenteret og alarmberedskapen, uten at det trekker ned.

Sterben sine tre, tettpakka timer med eksistensiell ransakelse er en uforglemmelig opplevelse som fikk meg til å forlate kinosalen.

Oskar Matzerath nekter å vokse og alt han vil her i verden er å slå på den vesle blikktrommen sin. Trosser du ham, setter gutten i et forferdelig skrik som knuser glass. Blikktrommen er skamløst underholdende og deilig provoserende, men rommer filmen så mye som den gir seg ut for?