Gabriela Pichlers Amatører er innholdsrik, men mangler hode og hale
«Gabriela Pichler legger seg tett opp mot dokumentarens granskende, avslørende modus i sin andre spillefilm.»
Omtaler
Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Blikket utenfra i Paul Greengrass’ 22 July
Venezia 2018: «Når terroristen vil drepe, vil ofrene overleve; når det ubegripelige har skjedd, vil de rammede ha svar; når demokratiet skal opprettholdes, må forbryteren også bli hørt. Hva tilfører denne filmen samtalen om 22. juli?» [1]
Demokratiet har talt – igjen: Mamma Mia: Here We Go Again!
Paukeslag ljomer utover slettene. Det blåses i basunene. Liderlig skratt og generelt tøylesløs oppførsel får bakken til å riste av skrekkblandet fryd. At det kunne skje igjen, i vår levetid. [21]
På vei mot livet: Sommer 1993
Carla Simòns Sommer 1993 skaker kanskje ikke så mye ved noen sosial orden, men den har et sjeldent skarpt blikk for barnets plass i det sosiale, og den tenker og sanser i forlengelsen av den barnlige erfaringen.
Sjarmerende om generasjonskløft i Agnès Vardas Faces Places
Oslo Pix 2018: Mest av alt er dokumentarfilmen Faces Places en søt beretning om generasjonskløft, aktualisert gjennom Agnès Varda og JRs regisserte og uregisserte gnisninger.
Stockholms kloakk: Toppen av ingenting
Oslo Pix 2018: «De motbydelige stilvalgene, den urettferdig bekmørke portretteringen av Stockholm, understreker filmens politiske slagside: Her sitter idiotene på toppen – av ingenting.» [3]
Eplet råtner på stilk i Hereditary
«Når sorgen er på sitt verste er overgangene mellom scenene seige som sirup, når skrekken har tatt sorgens plass synes natten å komme på ett blunk.» [2]
Stillferdig tristesse: Nuri Bilge Ceylans Det ville pæretreet
Film fra Sør 2018: Gullpalme-vinneren Vintersøvn følges opp av en like kunstferdig og hypnotisk serie samtaler.
Resignert aksept: Paweł Pawlikowskis Cold War
Cold War skildrer den resignerte aksepten for å leve i et samfunn der den historiske bevisstheten og forestillinger om nasjonalstatens historie vekselvis holdes på en armlengdes avstand og utnyttes i propagandaøyemed.
Moral på autopilot i Farhadis Everybody Knows
Cannes 2018: Regissør Asghar Farhadi anvender de samme ingrediensene som tidligere, men har aldri laget en mer oppskriftsmessig film enn Everybody Knows.
Venus i lin: Phantom Thread
«Den misofonilidende er uten tvil en smertens beføler, men omfattes aldri av sympatien – ingen grøtomslag er noensinne lagt om hodet til den som eksploderer over sin nestes potetgulltygging.» [2]
Motsetningsforhold og doblinger i John Krasinskis A Quiet Place
Med A Quiet Place demonstrerer John Krasinski at han er langt mer enn en sitcom-stjerne. I sin lek med sjangerkonvensjoner fremstiller han et visjonært, sanselig horror-konsept.
Robin Campillos 120 slag i minuttet forener det politiske og det personlige
120 slag i minuttet er en energisk og eksepsjonelt bevegende film som forener det personlige og politiske, det informative og det lyriske, på et uvanlig bredt lerret. [1]
Alex Garlands Annihilation er et mektig byggverk av en andrefilm
Med Netflix-aktuelle Annihilation bygger regissør Alex Garland videre på de audiovisuelle ideene han etablerte i Ex Machina. Resultatet er ujevnt, men alltid fascinerende. [3]
Dreams by the Sea er like unnselig som sin hovedperson
TIFF 2018: Den færøyske ungdomsfilmen Dreams by the Sea er en sjarmerende regidebut, men like unnselig og tilbaketrukket som sin hovedperson.
Mediekrig og motstandskraft i den rystende dokumentaren City of Ghosts
TIFF 2018: City of Ghosts er en rystende film som kaster lys over det å leve under og kjempe mot terror.
Utesking av ulykke: Fatih Akins Ut av intet
TIFF 2018: Regissør Fatih Akin seg fore å utforske en sorgprosess i skyggen av et fortvilende byråkratisk forløp. [1]
Hverdagens små sprekker: Letters av Marte Vold & Jero Yun
TIFF 2018: I 2015 deltok regissør Marte Vold på en workshop i København. Der ble hun introdusert for sørkoreanske Jero Yun, og sammen fikk de i oppgave å lage en film – om hva som helst. Resultatet er dokumentaren Letters.