Steven Spielbergs kinoaktuelle The Fabelmans er en feiring av regissørens egne bedrifter. Det skal ingen behøve å tvile på. [4]

I Knock at the Cabin har Shyamalan ikke bare adaptert en roman, men oversatt idéer og grunnstemninger til sitt særegne, energiske univers. En filmspråklig mesterklasse, dette. [1]

Gulløve-vinneren All the Beauty and the Bloodshed finner styrke i det respektfulle slektskapet mellom to kunstnere, Laura Poitras og Nan Goldin, som forenes av en gjensidig dedikasjon til kunst og aktivisme.

Dialektikken mellom fortolkningsnøklene og den idealistiske «til døden skiller dem ad»-romansen er ikke like fruktbar som de biopolitiske kroppsintrigene og historiske traumene i Suspiria, men Bones and All er likevel alt annet enn et hvileskjær.

Lena Dunhams nye film, Catherine Called Birdy, framstår som inkonsekvent og uforpliktende pludring om «kvinner i gamle dager». 

I Kogonadas After Yang brygges det opp til vidløftige og vakre refleksjoner om kunstig intelligens og menneskelighet, men det filmatiske kokevannet er lunkent.

Andrew Dominiks Blonde veksler mellom å være et ondskapens teater og nærgående portrett av divaens ensomhet, angstfylte virkelighetsoppfatning og hennes evne til selvdestruksjon.

Per-Olav Sørensen og Emilie Becks Royalteen serverer skamløs eskapisme til et ungt publikum på Netflix, og skaper et rom for lettkjøpt drømmestoff med såpeskum på overflaten.

Kira Muratovas lenge utilgjengelige film Brief Encounters («Korotkie vstrechi», 1967) er et dypt fascinerende, moderne og komplekst verk, som for lengst burde ha vært filmhistorisk allemannseie. Denne uken løftes den frem på cinematekene i syv norske byer.

«Regissør Izer Aliu vil noe annet og noe mer. I hans filmer finnes ømheten der man minst venter den, mennesker kan skifte karakter og identitet, og fornedrelsene kan snus til en seier.»

Med sine 141 kompakte minutter er musikalen Annette en krevende affære. Effekten av å se filmen minner om sanselammelsen man får av å scrolle gjennom en hvilken som helst nettavis.

«Elvis viser hvordan en kapitalistisk motivert populærkultur hele tiden truer med å tappe sine gallionsfigurer for penger, selvrespekt og i verste fall liv. Samtidig benytter filmen seg skamløst av en polert estetikk og standardisert fortellerretorikk.» [1]