Tingenes orden: Olivier Assayas’ Mellom linjene
Olivier Assayas fortsetter å undersøke forholdet mellom mennesker og objekter, det forgjengelige og det evige i komedien Mellom linjene.
Omtaler
Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Too Late to Die Young er en nasjonal coming-of-age-historie
TIFF 2019: Summen av alle overgangsmotivene i Too Late to Die Young danner et mikrokosmos av kolliderende tradisjoner, konstruksjoner og personer. Dette er en personlig og samtidig nasjonal coming-of-age-historie.
Lykkelige Lazarro er feelgood-estetikk i kunstfilmaktige fåreklær
Lykkelige Lazzaro er ikke bare en borgerlig ønskedrøm – filmens stil reduserer klassemotsetninger til feelgood-estetikk i kunstfilmaktige fåreklær, og øser nærmest av sin egen godhet.
Suspiria: Historien som mardrøm
I Luca Guadagninos enestående Suspiria er den virkelige skrekken nesten aldri avbildet – den kan bare erkjennes.
Visuell prakt og moralsk grums i Michael Ciminos Hjortejegeren
«At enkelte har omtalt Ciminos gjennombrudd som ren historieforfalskning, patriotisk «glansvasking», eller til og med fascistisk, framstår bare misforstått – det er ingen tvil om at helvetesrittet Hjortejegeren er en antikrigsfilm.» [1]
Angsten eter sjelen i Bergmans Vargtimmen
«En skrekkhistorie om å leve med og elske noen som mister seg selv, eller faren for å miste seg selv i kjærlighetens navn.»
The Ballad of Buster Scruggs er en pastisj i parentes
Det graves etter gull og klingende mynt i Coen-brødrenes ballader, men det lille som glimrer skylles raskt ut med støv og gråstein. [4]
En samtale om Carlos Reygadas’ Nuestro tiempo
Det er mange år siden Carlos Reygadas laget sin forrige film, den dypt personlige Post Tenebras Lux (2012). Med Nuestro tiempo («Our Time») vender han tilbake – til seg selv, sin familie og huset der de bor.
Skattejakt på meningsinnhold i Lee Chang-dongs Burning
Med Burning velger regissør Lee Chang-dong å dvele i rommet mellom konfrontasjonene, mellom linjene og mellom handlingselementene. Det flyktige og rotløse skal føles, ikke forstås. [1]
Den kinesiske regissøren Vivian Qu stiller vanskelige spørsmål med Angels Wear White
I kjølvannet av #metoo-kampanjen, har flere kunstnere kastet lys over hvordan kvinners stemmer ties ihjel i overgrepssaker. I så måte er Angels Wear White en aktuell og viktig film – som fortjener mer oppmerksomhet.
«Print the legend» – den politiske allegorien i John Fords western The Man Who Shot Liberty Valance
Westernmytologien – om det lovløse landet, der seksløperne avgjorde konflikter, og rettskafne mennesker stilte seg modig opp mot kulene, ofte bare med lovbøkene i sine hender – virker fortsatt å være relevant for vår tids Amerika.
Gabriela Pichlers Amatører er innholdsrik, men mangler hode og hale
«Gabriela Pichler legger seg tett opp mot dokumentarens granskende, avslørende modus i sin andre spillefilm.»
Blikket utenfra i Paul Greengrass’ 22 July
Venezia 2018: «Når terroristen vil drepe, vil ofrene overleve; når det ubegripelige har skjedd, vil de rammede ha svar; når demokratiet skal opprettholdes, må forbryteren også bli hørt. Hva tilfører denne filmen samtalen om 22. juli?» [1]
Demokratiet har talt – igjen: Mamma Mia: Here We Go Again!
Paukeslag ljomer utover slettene. Det blåses i basunene. Liderlig skratt og generelt tøylesløs oppførsel får bakken til å riste av skrekkblandet fryd. At det kunne skje igjen, i vår levetid. [21]
På vei mot livet: Sommer 1993
Carla Simòns Sommer 1993 skaker kanskje ikke så mye ved noen sosial orden, men den har et sjeldent skarpt blikk for barnets plass i det sosiale, og den tenker og sanser i forlengelsen av den barnlige erfaringen.
Sjarmerende om generasjonskløft i Agnès Vardas Faces Places
Oslo Pix 2018: Mest av alt er dokumentarfilmen Faces Places en søt beretning om generasjonskløft, aktualisert gjennom Agnès Varda og JRs regisserte og uregisserte gnisninger.
Stockholms kloakk: Toppen av ingenting
Oslo Pix 2018: «De motbydelige stilvalgene, den urettferdig bekmørke portretteringen av Stockholm, understreker filmens politiske slagside: Her sitter idiotene på toppen – av ingenting.» [3]
Eplet råtner på stilk i Hereditary
«Når sorgen er på sitt verste er overgangene mellom scenene seige som sirup, når skrekken har tatt sorgens plass synes natten å komme på ett blunk.» [2]