Er Francis Ford Coppolas Megalopolis en fabel eller ufrivillig farse? [1]

Green Border utvider og utfordrer gleden min over å se en politisk film som lykkes, nettopp fordi den nekter å innfri ønsket om en pause fra det virkelige liv. Her er det tvert imot virkeligheten som er målet, og ubehaget middelet.

Trenque Laquen er en film å fortape seg i, og for de som liker gåtefulle fortellinger er denne essensiell. Nå er den månedens film på Cinemateket i Oslo.

Man unnslipper aldri tanken om at Zack Snyders Rebel Moon enten er et forsøksvis mesterverk som klapper fullstendig sammen, en grand folly eller en svær langfinger fra en regissør som vil røske litt i fan-forventninger. [1]

Alien: Romulus er litt som en knalldyr «fan-film» – for dette er første gang i Alien-seriens historie man belager seg mer på et referansetungt, velsmurt fortellermaskineri enn visjonære auteurkvaliteter. [12]

M. Night Shyamalan mikser inverterte Hitchcock-troper med konsertfilm-parodi i sommerens mest underholdende og stilsikre film. Trap er en lunefull, ertende thriller, som skapt for gode diskusjoner.

«For being a talk show host, you’re an awful listener» bjeffes det til Jack Delroy, antihelten i Late Night with the Devil. Noe slikt kunne også blitt sagt om selve filmen, som mangler gehør for mediekulturens nyanser.

Kaoset i The Sweet East oppleves ikke som ren dystopi – her er Amerika fortsatt mulighetenes land.

Richard Linklaters perspektiv i Hometown Prison er stort sett som nysgjerrig, lyttende «heimstad-dokumentarist». Men det er ingen tvil om at han også ønsker å rette et kritisk blikk mot en industri som legger til rette for rasisme, psykiske belastninger og fatale feilvurderinger.

Den kinoaktuelle britiske filmen Scrapper skildrer sorg, savn og overlevelse sett fra barnets blikk, uten å bli søtladen eller sentimental.

«Fryktløsheten Ethan Coen og Tricia Cooke fascineres av, er vanskelig å replikere dersom man spør om lov. Til sammenligning har uavhengige lavbudsjetts-B-filmer innen sexploitation-sjangeren blitt håndhevet av nettopp loven.»

Liv og skuespill smelter sammen i May December, den nye filmen fra regissør Todd Haynes. På sitt beste er den såpeserievarianten av Ingmar Bergmans Persona.

Med sin godt timede fortelling om meningen med livet, blir Disney Pixars Sjel («Soul») en elegi over – og en hard, kravstor klem rundt – 2020.

Berlinalen 2024: Olivier Assayas har for vane å teste ut mye forskjellig når han lager film, så utfallet er gjerne uforutsigbart. I Hors du temps er det dessverre enklere å peke ut svakheter enn styrker.