Hvis den nye Gladiator-filmen var en påkostet strømmeserie, ville man sett ned i mobilen mellom slagscenene.
En storartet oppfølger tar sjanser og gir publikum noe ekstra tilbake for at de gjorde originalen til en suksess. Gjerne i form av høyere budsjett og ditto kunstnerisk ambisjonsnivå, som Terminator 2: Judgement Day (1991) og The Dark Knight (2008). De fleste toere er imidlertid repetisjonsøvelser, noen spreke (Top Gun: Maverick, Hjemme alene 2), andre bleke (Men in Black II).
Gladiator II er verken eller – snarere litt av hvert, i sitt forsøk på å gjøre alle til lags. Premisset kunne vært skrevet ned på en serviett av to tilfeldige fans som spiser lunsj: Det viser seg at Lucilla (Connie Nielsen) sendte sønnen Lucius (Paul Mescal) – tidligere spilt av Spencer Treat Clark – av gårde til fremmede etter begivenhetene i Gladiatoren, og at han har endt opp som kriger i Numidia, et berberrike ved Afrikas nordlige kyst. Etter et tapt slag blir han plukket opp av slavedriveren Macrinus (Denzel Washington) som skal omskape ham til gladiator, en skjebne identisk med Maximus sin i den første filmen.
Hevnmotivet der var som kjent av den dirrende sorten; Lucius vil på sin side hevne kona som ble drept i strid, og romernes empatiske hærfører Acacius (Pedro Pascal) blir målskiven idet han returnerer til Colosseum og sin fortrengte oppvekst i keiserpalasset et par steinkast unna. Roma er preget av politiske intriger og renkespill, og er utstyrt med ikke bare én, men to gale keisere, «tvillingene» Geta (Joseph Quinn) og Caracalla (Fred Hechinger).
Tilknytningen mellom denne filmens Lucius og den forriges Maximus, at de liksom er to sider av samme mynt på en dypt meningsbærende måte, virker som et påfunn. Og er jo nettopp bare dét. I Gladiatoren antydes det så vidt mellom linjene at det eksisterer en mulighet for at Maximus er den biologiske faren til Lucillas sønn. Nå blir det opplest og vedtatt, men ikke begrunnet. Et uheldig plassert tilbakeblikk er ment å oppklare hva som egentlig skjedde «den gangen», men på dette tidspunktet er det vanskelig å engasjere seg videre, og scenen i seg selv er distraherende amatørmessig utformet. At man her, i en ellers så effekttung film, verken har klart å bringe inn Spencer Treat Clarks opprinnelige Lucius med kunstig intelligens eller gjort Connie Nielsens Lucilla yngre, er gåtefullt.
Russell Crowe var barsk, men varm og hemmelighetsfull bak panseret som Maximus, i en ekstraordinært karismatisk rolleprestasjon han med rette vant Oscar for. Paul Mescal er ikke engang i nærheten av å matche denne. 2024-Lucius ser melankolsk ut i luften og virker lei av alt sammen, fra start til slutt. Denzel Washington forsøker å riste liv i ham med anakronistiske one linere og amerikansk glimt i øyet; det virker som om han spiller i en helt annen film. En får raskt følelsen av at alle hendelsene bare er av moderat betydning, selv om Romerriket står for fall.
Hvis Gladiator II er ment å kommentere samtidens polarisering og populistiske tendenser med sine virile tullekeisere som vil avskaffe demokratiet, er satiren i beste fall en slapp penis. Det er vanskelig å ikke tenke på amerikanernes nylig tilbakelagte presidentvalgkamp når Geta og Caracalla holder hoff og håndterer diverse lyssky forbindelser, og Scott har selv poengtert at den slu Macrinus er datidens svar på Trump. For min del vakte Joaquin Phoenix‘ forsmådde, hevngjerrige, paranoide sosiopat Commodus sterkere assosiasjoner til den straks påtroppende presidenten, da jeg nylig hadde et ferskt gjensyn med Gladiatoren (2000).
Vi får ingen innsikt i hvordan alt som skjer bak kulissene påvirker Romas befolkning. Vi hører om nød og lidelse, men ser bare ivrige publikummere langs Colosseums tribuner. En scene der det kastes opp brød under sirkuset blir hengende i løse luften. Manusforfatter David Scarpa kunne lært av Game of Thrones og endog House of the Dragon, der lekfolkets kamp for tilværelsen til enhver tid setter de adeliges posisjon på prøve.
Historisk korrekthet har aldri vært Ridley Scotts sterkeste side, eller intensjon for den saks skyld. Til journalistene som stilte spørsmålstegn ved detaljer i Napoleon (2023), var responsen «get a life!». I et intervju med The Sunday Times utdyper han: «When I have issues with historians, I ask: ‘Excuse me, mate, were you there? No? Well, shut the fuck up then.’» Likevel må det være lov å irritere seg over filmens mange unødvendige add-ons, f.eks. sjenerende digitale, blodtørstige bavianer som ligner refuserte skisser fra en Planet of the Apes-film, eller Colosseum utkledd som Akvarium med turkise haier.
Det er parodisk hvor ivrig Scott er etter å overgå sin egen bragd – autentiske beist var tydeligvis ikke skremmende nok i denne omgang! Marvelifiseringen av kinofilm har for lengst sørget for å gjøre oss immune mot generiske CGI-kreasjoner, så pluss og pluss blir minus. Det medfører riktighet at man i en periode fylte den gigantiske arenaen med vann for å gjenskape mektige sjøslag, så hvis datahaiene her var anvendt på en artig måte, kunne jeg slukt det rått. Men Scott kjeder seg på jobb og fører oss gjennom sammenstøtene som om de var prosedyrer. I grell kontrast til de intense nærkampene i originalfilmen, der publikum holdt pusten mens blodet sprutet. Røde geysirer er det fortsatt mange av, men de er animerte, uten vekt, som om noen bare har trykket på en museknapp.
Scott varslet tidlig at fagfolkene fra originalen ville bli spurt om å returnere for å ivareta originalens look, inkl. fotograf John Mathieson, som ikke har jobbet med Scott siden Robin Hood (2010). Det viste seg å være bortkastet møye, for den nye filmen (som er skutt på digital video) har lite av Gladiatoren sine kontrasterende farger, tjukke teksturer og virvlende partikler. Skuffelsen var for øvrig stor da komponist Hans Zimmer glimret med sitt fravær på listen over bidragsytere; han takket nok pent nei etter å ha lest manus. Uten hans musikk forsvinner noe av særpreget til fiksjonsuniverset. Erstatningen Harry Gregson-Williams har ikke engang forsøkt seg på noe tilsvarende – det er som om han på forhånd har erkjent at sandalene er for store å fylle, og resultatet er deretter.
Ridley Scott er i utgangspunktet ingen auteur, men det man gjerne omtaler som en «oppdragsregissør». Hans evne til å kombinere uttrykksfullt foto og suggererende musikk, i tillegg til en enestående teft for mise èn scene, har imidlertid gitt ham en tydelig signatur og dedikert fanskare. Han inspirerte Vangelis til å levere sine beste arbeider, i Blade Runner (1982) og 1492 – Erobringen av Paradis (1992), og var blant de første til å dyrke det unike ved sounden til nevnte Zimmer, i Black Rain (1988) og Thelma & Louise (1991). Og uansett hvilken fotograf han samarbeidet med i sine glansdager, hentet han ut det beste i dem og skapte en cinéma du look de luxe. I Gladiator II er det, som i flere av Scotts senere filmer, bare produksjonsdesignet som imponerer nevneverdig.
Når Scott sakser inn ikoniske bilder fra originalen for å klemme ut følelser fra publikum, som et billig triks, gjør det vanære på Maximus’ credo «strength and honor». De mest inspirerte sekvensene utspiller seg i limbo, bokstavelig talt, i kullstiftaktig svarthvitt. Kitschmaleren Scott er alltid på sitt beste når han gjør for mye ut av hvert enkelt bilde; Gladiator II er stort sett under-regissert. Til tross for sitt massive budsjett bærer filmen preg av hastverksarbeid og for få innspillingsdager.
Scott Den Eldre gjør ofte et poeng ut av sin maskulint betonte håndverkseffektivitet og virker kry over å ha blitt en slags «one take auteur». Av og til funker det, som i Napoleon, men i Gladiator II blir det litt for tydelig at han, med sin imponerende alder (87), ikke lenger har noe å tape og derfor har sluttet å bry seg. Ikke dermed sagt at Gladiator II er bortkastet tid. Det er verdt å vente på små glimt av fordums storhet, og underholdningsverdien er solid, simpelthen fordi filmen gaper over mye på en gang og fråtser i eksotiske locations.
Det er likevel vanskelig å argumentere for at Gladiator II har livets rett, utover å selge billetter. Verken i dette eller det neste, som Maximus ville sagt. At vi lever i en tid der cinefile ser seg nødt til å bejuble enhver suksess i håp om å redde kinofilmens fremtid, er jo bare trist.