Sterben sine tre, tettpakka timer med eksistensiell ransakelse er en uforglemmelig opplevelse som fikk meg til å forlate kinosalen.
Jeg veit ikke om det er noe å være stolt av, men det har faktisk aldri hendt før, at jeg har måttet reise meg og gå, midt i filmen og midt i kinosalen – verken av fysiske eller psykiske årsaker. Uansett følte jeg meg ikke særlig kry der jeg smøg meg forbi rekken med knær og føtter på vei mot døra som aldri før hadde framstått så til de grader som en nødutgang. Innlederen til filmen hadde allerede rost oss for å sette av tre timer av den lyse dagen til å se en tysk film med en tittel som kan oversettes til «å dø».
Min sterke følelsesmessige reaksjon kan ha skyldtes personlige forhold: frynsete nerver den dagen, en privat assosiasjon til ei låt av Elliot Smith som spilles av tidlig i filmen og, ja, generell sarthet. Til mitt forsvar er det imidlertid gode grunner til at Matthias Glasners nye film bør komme med en rekke trigger warnings: nådeløse alderdomsframstillinger med avføring gnidd utover golvet, en nærscene fra en fødsel, tanntrekking i fylla og et mer eller mindre assistert sjølmord i et badekar av blod.
Jeg hadde lest beskrivelsen «mørk komedie» brukt om filmen, men etter å ha gjennomført en ny visning er jeg fortsatt i tvil. Visuelt sett har Sterben i store partier et slags flatt uttrykk, ansiktene er (stereo)typisk nordeuropeiske med lite mimikk og et drag av livstrøtthet, og et naturlig lys fjerner ethvert estetiserende slør over tilværelsen. I kontrasten mellom hverdag og eksistensiell ransakelse kan det likevel sies å være et belegg for svart humor, om ikke lattervekkende, så nærmest slapstick-aktig sjokkerende i filmens vilje til å presse alvoret til sitt ytterpunkt.
Denne kontrasten vekker assosiasjoner til finske Aki Kaurismäkis filmografi, hvor det depressive, ensomme og fattige spilles opp mot en menneskelig varme, godtroende kjærlighet og den iboende sjarmen i samfunnets utstøtte. Det er imidlertid en annen skandinavisk regissør som kremter mer høylytt i Glasners kulisser, sjølve kongen av eksistensiell ransakelse, Ingmar Bergman. I intervjuer har Glasner trukket fram Bergman som en direkte inspirasjon – inkludert Fanny og Alexander (1982), som hovedpersonen i Sterben sitter og ser på julaften. I Sterben, som i Bergmans klassiker, står familieforhold i sentrum, på godt og vondt.
Filmen er delt inn i kapitler hvor vi først følger de pleietrengende foreldrene til hovedpersonen Tom (Lars Eidinger). Her framstår Tom i periferien, en bortkommen sønn som den desperate mora forsøker å nå på telefon. Når vi i det følgende inntar Toms perspektiv, ser vi hvordan han sliter med å forene arbeidet sitt som dirigent og pliktene overfor foreldrene sine. Dagliglivet til Tom er ytterligere komplisert idet han blir bonusfar for ekspartnerens nyfødte barn, og attpåtil strever med å få i havn oppsetninga av bestevennens stykke som har gitt tittelen til filmen.
Sjøl om Tom på utsida framstår kald og kontrollert, i Eidingers glimrende skuespill, er han en kompleks skikkelse som forsøker å få brikkene i livet til å harmonere lik orkesteret han har framfor seg. I dette spennet finnes det flere eksempler på den nevnte humoren, som når Tom står ved et jorde med den elektriske leiebilen tom for strøm, og ringer til mora som tar telefonen midt i begravelsen av Toms far.
I en intens scene mellom Tom og mora blir det tydelig at det trøblete forholdet til familien ikke bare skyldes Toms kunstnerliv, men også en livslang manglende kjærlighet fra mora. Den brutale ærligheten i dialogen er utprega bergmansk, særlig tenker jeg på Høstsonaten (1978) der mor- og datterrelasjonen er i fokus, også med tilleggsdimensjonen av moras altoppslukende tilværelse som verdensberømt pianist.
Toms mor i filmen er spilt av en fremragende Corinna Harfouch. Ansiktenes trøtthet speiler hverandre, slik at rollefigurene begynner å fysisk ligne hverandre, og det blir simpelthen umulig å ikke leve seg inn i relasjonen.
I et annet kapittel av filmen følger vi Ellen (Lilith Stangenberg), Toms yngre søster, og tonen går – bokstavelig talt – fra det klassiske, stramme og forsøksvis dirigerte, til det pønkete, berusede og destruktive. Her finner den nevnte tanntrekkingsscenen sted, når Ellens kollega og elsker faller fra barkrakken og knekker tanna. Hun jobber som assistent på tannlegekontoret hans, og har vært borti sånt før. Filmens tempo skrus opp, og med Ellen eksemplifiseres en annen konsekvens av en dysfunksjonell familie – hun har mista all kontroll.
Utover å bygge opp en psykologisk kompleksitet, bidrar kapittelvekslingene og de atmosfæriske kontrastene også positivt til å bryte opp filmens tre, tunge timer.
Sterben har i tillegg til familieportrettet et annet hovedspor, nemlig musikken. Komponisten av stykket og bestevennen Bernhard lider for kunsten, er djupt deprimert og suicidal. En uforglemmelig scene skapes når Bernhard ber Tom om å holde vakt på stua mens Bernhard tar livet sitt inne på badet, slik at kjæresten ikke vil måtte finne ham død. Det er så sjokkerende, og samtidig så likefremt at det ikke er til å oppsummere med ord.
Ambisjonsnivået i Sterben er svært beundringsverdig. Glasner evner å løfte en rekke kompliserte temaer og samtidig binde dem sammen med et konsentrert rollegalleri. Tyngden i innholdet går dessuten ikke på bekostning av filmens formmessige kvaliteter, og til og med de drøyeste scenene er på uromantiserende vis vakkert oppstilt. Grunntonen synes å være et empatisk blikk på mennesker som virkelig prøver å gjøre så godt de kan, om det så er med en storslagen symfoni, med mennesker i nød eller med egne indre strider.
Resultatet er et originalt og rystende mesterverk som vil bli stående som en av årets beste filmer.