I likhet med andre filmer som kretser rundt menneske-mot-systemet, er det noe dypt frustrerende med Ìlker Çataks intense skoledrama.
Samme dag som jeg så Oscar-nominerte Lærerværelset, hadde jeg vært på loppis på den lokale barneskolen. Da jeg gikk opp de nedslitte trappene til gymsalen, kjente jeg energien av barn som løper, subber og knuffer oppover og nedover trinnene hver dag, og innså at det er virkelig ingenting jeg savner ved å være skoleelev. Erkjennelsen blei bare forsterka av å se Ìlker Çataks nye film som fikk premiere i Tyskland i fjor. Samtidig følte jeg en forsterket takknemlighet for mine gode lærere.
I hundre minutter befinner vi oss inne på skolen. Kameraet følger hovedpersonen Carla Nowak (Leonie Benesch), en ung lærer i matte og gym for en klasse tolvåringer. Med det anspente ansiktet og kroppsspråket, slank figur og kort pannelugg, utstråler Carla en viss usikkerhet som får henne til å virke yngre enn hun antakelig er. Men foran elevene og kollegaene sine har hun en autoritet som rommer både tålmodighet og mot.
Det har vært flere tilfeller av tjuveri inne på lærerværelset, og en dag avbryter noen kollegaer Carlas time, ber alle jentene reise seg og gå ut på gangen, og de resterende guttene om å legge fram lommeboka si for inspeksjon. Carlas ansikt dirrer – hun er revet mellom omtanke for barna og lojalitet til kollegaene, men lar dem fullføre ransakelsene.
En av guttene har en mistenksom mengde kontanter, og sammen med foreldrene kalles han inn på teppet i et eget møte. Gutten ved navn Ali reinvaskes raskt når det viser seg at pengene ble gitt til ham av moren for å kjøpe en bursdagsgave. De fremmedfiendtlige implikasjonene henger i rommet. Carla er brydd og beklager gjentatte ganger.
Hvem er egentlig Carla? Til tross for at vi følger henne tett, får vi ikke vite stort om henne. Det antydes at hun føler utenforskap på grunn av sitt polske opphav; når en kollega snakker polsk til henne på tomannshånd, ber hun ham om holde seg til tysk av hensyn til de andre ansatte. Ellers ser vi henne rette oppgaver på lærerværelset etter stengetid, og kan gjette oss til at hun ikke har noen som venter hjemme.
Kammerspillet på skolen er et effektivt grep for å tydeliggjøre boblen hun lever i. Likevel føles portrettet av Carla litt ufullstendig og enkelte tråder i filmen løse. Det er usikkert for meg om skolens prinsipper om å forsvare barns autonomi og læreres sikkerhet, framstilles som et gode eller et onde. Etter uthenginga av Ali skrur Carla på laptopens webkamera mens hun trekker seg ut av lærerværelset og lar jakka henge med ei lommebok full av kontanter. Tidligere har Carla nemlig sett en kollega naske til seg mynter fra krukken ved kaffemaskina, og hun har lyst til å stilne bølgen av mistanke mot elevene.
I ytterkanten av opptaket ser vi en arm som fisker etter lommeboka; på blusen er det et mønster som hun gjenkjenner på Frau Kuhn fra skoleadministrasjonen. Kuhn er også mora til en av elevene i klassen hennes – Oliver, en reservert gutt med talent for matematikk. Carla går direkte til Kuhn for å konfrontere henne på en så avvæpnende måte det er mulig å benytte seg av når man først anklager en voksen person for nasking. Kuhn reagerer med forskrekkelse og vil vite hvordan Carla kan være så sikker på at det var henne.
Idet Carla må forklare rektoren hva hun har fanget på film begynner det å vikle seg ordentlig til. Da dette må regnes som uautorisert overvåkning, blir det komplisert å gå videre med saken, og Carla møtes med kritikk av lærerkollegiene sine. Det Carla hadde håpet skulle holdes under radaren, skaper stadig større konflikt både innenfor og utenfor lærerværelsets dører. Kuhn suspenderes (eller «tar ut ferie») inntil videre, og det blir umulig å skjule hendelsene for barna på skolen.
Det håndholdte kameraets urolige bevegelser speiler Carlas angst, som hun må bale med samtidig som hun skal være en autoritet for elevene. Gitt forholdene oppfører hun seg forbilledlig; hun snakker tydelig og beherska. Tolvåringene er urokkelige i forsøket på å vippe henne av pinnen. Skuespiller Leonie Benesch er troverdig i rollen som idealistisk lærer fanga i en ond spiral av gode intensjoner. Der kollegene hennes er mer kyniske ovenfor elevmassen, er Carla alltid på deres side.
Når alt koker som verst, kommer to stillfarne elever og minner om at Carla har lovt å stille i portrettintervju i skoleavisa. Hun svarer kort og kontant på spørsmålene, før de eldre barna og aspirerende gravejournalistene begynner å konfrontere henne med anklagen mot Kuhn. Til tross for Carlas diplomatiske, politikeraktige svar, spinner saken ut av kontroll når barna «glemmer» å sende teksten til sitatsjekk, og attpåtil utvider intervjuet til å bli en reportasje om det de anser som et justismord av Frau Kuhn.
Spørsmålet er: Hvem skal vi heie på her? Barna er både geniale og irriterende i sin rettskaffenhet; lærerne er både berettiga og snusfornuftige i sin prinsippfasthet. Carla skiller seg ut som helten, tross hennes feiltrinn, men filmens blikk på verden rundt henne forblir noe uklart. Dette forsterkes av slutten som verken tilbyr oppklaring eller indikasjoner på veien videre.
I likhet med andre filmer som kretser rundt menneske-mot-systemet, er det noe dypt frustrerende med seeropplevelsen fra start til slutt. Heldigvis kommer et herlig forløsende øyeblikk midt i konflikten idet Carla får klassen til å reise seg og brøle sammen med henne. Så mange ganger vil jeg at hun skal smelle dørene bak seg og stikke derfra, men hver gang vender Carla tilbake til kateteret og skjøtter ansvaret sitt.
Tagningene av Benesch som marsjerer ned gangene på vei til klasserommet har en kroppslig energi som er like tilfredsstillende som en innspurt på løpebanen. Så mye smerte og så mye vilje! Hennes skuespillerprestasjon, barnas naturlige tilstedeværelse og den vedvarende uroen gjør Lærerværelset til en frustrerende god film.