Kalak er regissør Isabella Eklöfs andre spillefilm, og som debuten Holiday (2017) kaster den et utfordrende blikk på moralske og menneskelige konflikter.
Kalak er basert på den dansknorske forfatteren Kim Leines sjølbiografiske debutroman med samme tittel fra 2007. Her forteller Leine om en oppvekst i Seljord, som medlem av Jehovas vitner, før sekten kasta faren ut etter rapporter om seksuelle overgrep mot unge gutter. Den danske faren flykta til København, og Kim Leine fulgte etter. Men faren forgrep seg også på sønnen – et traume Leine ikke tok ordentlig innover seg før mange år hadde passert.
Filmen begynner her, i en liten leilighet i København, med en av de mest konfronterende åpningsscenene jeg har sett. Hovedpersonen Jan (Emil Johnsen) ligger og sover på sofaen i stua. Det er antakelig sommer, det er varmt, og Jan ligger oppå teppet. Kameraet står oppstilt som om vi sitter på den andre sida av stuebordet. En eldre mann, som vi raskt aner er hans far, trer inn i bildet med ruvende kropp, hvit skjeggvekst og en buldrende, men rolig stemme, setter seg ned ved sin fortsatt sovende sønn, og vekker han ved å konstatere, mens han trekker ned pysjamasbuksa for å avsløre en erigert penis, at sønnen må ha hatt en våt drøm.
Han beføler lemmet som han beundrer («tenk at noe så hardt, kan samtidig være så mykt»), før han tar det i sin munn. Sønnens ansikt reagerer som om han ikke rekker å tenke, fra et glimt av skam idet han vekkes, til nytelsens overgivelse. Scenen varer i bare noen få minutter, men har alt å si for filmens resterende to timer.
Åpningsscenen kuttes brått og erstattes av en helt annen stemning. Mange år har gått, og Jan jobber som sjukepleier på Grønland, ledsaget av sin kone og to unge barn. Fra København-leilighetens innestengte og oppstilte tablå, veksles det i filmen videre mellom åpne, snødekte landskap med vinterkledde mennesker og levende hverdagsøyeblikk fra jobb og familieliv. Emil Johnsens skuespillerprestasjon er glimrende og helt essensiell for den sammensatte medfølelsen filmen vekker hos publikum.
Jan framstår både som et «godt» menneske – omsorgsfull og med en gutteaktig uskyld over det lure smilet og litt triste blikket – og som en forvirra fyr. En kveld når kona har sovna på sofaen, går han på bar og oppsøker ei ung dame han blir med hjem og ligger med. Sjøl om scenen har en ungdommelig sjenanse ved seg, er det flere ting som framstår overskridende her. Familien hennes sitter like utenfor rommet, og like ved madrassen der de har sex, ser vi en sprinkelseng der det åpenbart ligger et lite barn.
Når Jan kommer hjem til familien sin, svarer han med en gang ærlig på konas spørsmål om hvor han har vært. Nesten som et barn, sier han at han følger et behov han har, og ber verken om tillatelse eller tilgivelse. Og som en «del to» av opplysninga forteller Jan at han har fått vite at faren hans har kreft.
Den korte scenen er et høydepunkt i filmen, med skuespillernes naturlige replikkveksling og kroppsspråk. Kona, Lærke (Asta August), bryter ut i latter som smitter over på Jan – i en troverdig respons på information overload.
Jan har fått vite om farens sjukdom i et brev som leses opp av den samme mannen vi har sett i filmens åpningsscene. Skuespiller Søren Hellerup henvender seg direkte til kameraet mens han muntert forteller sønnen at han vil at de skal nærme hverandre i åpenhet om alt – følelser, sex og deres relasjon. Den direkte talen satt opp mot farens smilende fjes er rett og slett nifs å se på, og jeg skjønner hvorfor Jan gjemmer unna brevet og får et behov for å bryte ut eller opp. Det er dette som gjør medfølelsen med rollefiguren så ambivalent, all den tid han oppfører seg, ja, dårlig mot menneskene rundt seg.
Elskerinna hans, spilt av Berda Larsen, slår ned forsøket hans på å høste sympati når han forteller (for første gang til noen) om farens overgrep. Hun og Jans kone er utfordrere, på hver sin måte, og tilfører en kompleksitet til filmens menneskesyn. Lærke framstår mykere, men ikke svak – hun har åpenbart blitt med til Grønland først og fremst av hensyn til Jan, samtidig som at det antydes at hun også flykter fra noe, inn i familielivets hverdag, eller i hvert fall av ukjente årsaker sliter med å se andre alternativer enn å la Jan få utløp for hva det nå er han bærer på.
Uten disse korrektivene til Jans opptreden, som blir stadig mer destruktiv og liksom vilkårlig idet han oppsøker andre sidesprang og til slutt knytter til seg ei mindre sterk dame, kunne portrettet fort blitt i overkant enkelt. I sin flukt til Grønland og inn i seksuell eskapisme – og etter hvert rus – begår han en form for maktmisbruk. Han utnytter konas tillit, ensomme kvinners sårbarhet, og den tidligere danske kolonien og dets innbyggere som et frigjørende asyl. Han anstrenger seg for å lære seg språket og spiser innmaten de serverer og som avstøter de forbipasserende turistene, alt for å være en «kalak», en vaskeekte grønlender.
Samtidig tildeles han en tveegga veldedighetsrolle idet han stiller som sjukepleier i utkantsbygda hvor sånne som han har kommet og gått etter egen lyst. Her misbruker han tilgangen på medisiner når han begynner å flykte lengre inn i rusen.
Filmen speiler den moralske ambivalensen med sine tidvis ufokuserte nærbilder av ansikter. Skjønt, «ambivalent» er ikke filmens blikk. Kritikken av Jan inneholder snarere en forståelse som gjør sympatien kompleks. Jans mørkeste spiral går fort nedover etter at dattera blir angrepet av en hund og familien blir nødt til å reise tilbake til Danmark mens han er igjen og jobber. Når han er på sitt nedbrutte og må sendes tilbake til København, ender han igjen opp i sin fars leilighet. En tvetydighet hjemsøker også disse sluttscenene i filmen: Har han endt opp her fordi han ikke har et annet sted å være? Hvorfor oppsøker han sin overgriper når han er på sitt mest sårbare?
Faren er svekka av sin kreftsjukdom, men opptrer stadig med en ekkel makt og avfeiende, munter tone som hyller overskridelse i alle former. Den siste delen avviker fra boka ved å inkludere et endelig oppgjør, som er en noe lettvint måte å sette punktum på, men samtidig tilfredsstillende på en, i lys av filmens gjennomgående tone, passe konfronterende måte.
Slutten løser ingenting, egentlig, og lar kompleksiteten spille videre når Jan går sin vei og ut av bildet.