Å se F1® The Movie er omtrent som å spise på McDonalds: Man tar seg i å nyte det syndefulle ved å konsumere et kynisk fremstilt produkt laget for alle som «ikke har peiling».
Da Barbie (2023) ble kinosommerens svære hit for et par år siden, skjulte den sitt iskalde, Mattel-skapte indre med rosablinkende nyfeminisme. Det som en gang var «woke Twitter» kokte over av raseri da Greta Gerwig ikke ble Oscar-nominert for å ha regissert det som i praksis var en reklame «med glimt i øyet» for verdens verste forbilde. Sprøtt!
Nå er det merkevaren Formel 1 som får en påkostet promokampanje på kino. F1® setter trolig verdensrekord i produktplassering, men kan slå seg på panseret med autentisitet: Publikum på slike arrangement er omringet av billboards og bannere for Rolex, Ferrari, Pirelli, Qatar Airways et. al. Filmen er med andre ord toppfinansiert. I motsetning til team Barbie, har produsent Jerry Bruckheimer valgt å inkludere merkevare-merkingen ® i selve tittelen, som skaper et litt ærlig inntrykk; ingen kan påstå at man føler seg lurt.
Sonny Hayes (Brad Pitt) hankes inn igjen til racerbanen etter mange år langs utkanten av sporten. Ruben Cervantes (Javier Bardem) leder laget APXGP, som nærmer seg bunnen og konkurs. Han må satse alt for å unngå å miste alt, og av årsaker ingen helt forstår velger han å gøtse på sin gamle lagkompis Sonny, som må samarbeide med det unge og arrogante talentet Joshua Pearce (Damson Idris).
Sonny er en blodstrupmoensk rakkertype som uten å mukke tar i bruk dirty tricks for å sette sine motstandere ut av spill på banen. Han refses for å leke med eget og andres liv, men er god på bunnen og verner om sin makker – ofte på usynlige måter, som en ekte wingman.
Javier Bardem har tatt på seg nok en utakknemlig rolle og gir lite eller ingenting ekstra til en figur som enten burde blitt tildelt flere personlighetstrekk eller redusert til ren eksposisjon. Manusforfatter Ehren Kruger har gått for en mellomting som funker dårlig. Han er ikke noe geni akkurat, med en track record som inkluderer Skrik 3, Brødrene Grimm og Transformers-oppfølgerne, men ble faktisk Oscar-nominert for Top Gun: Maverick, hans forrige samarbeid med regissør Joseph Kosinski.
Scenene utenfor racingbanen etterlater bremsespor i asfalten hver gang filmen er i siget og speedometeret øker. Det er særlig intrigen mellom Sonny og Joshua som mangler noe utover klisjéfull kjekling – den er sytete og pubertal snarere enn barsk og macho. Damson Idris sliter med karismaen og kompenserer med å vise hvor skulpturell og kjekk han er i hver eneste kamerainnstilling. Faktene er kanskje ment som en kontrast til selvsikre Brad Pitt – den gamle løven stortrives i manesjen. Pitt er ingen stor karakterskuespiller og derfor alltid best når han kan flyte på sjarmen, som her.
Kerry Condon gjør mye ut av Sonnys «love interest», Kate, som er ingeniør og vanskelig å målbinde med utslitte sjekkereplikker. Her har noen tenkt at F1® trenger en «moderne kvinnekarakter», men kommet i skade for å tro at dette er ensbetydende med festbrems. Til tross for Condons iherdige innsats, ender øyeblikkene mellom de to opp som trøttsomme pliktløp.
Heldigvis sørger Joseph Kosinski for å utstyre filmen med andre egenskaper. Selv om strammere historiefortelling og bedre kjemi mellom skuespillerne kunne løftet F1® opp på Top Gun: Maverick-nivå, er det vanskelig å ikke la seg rive med av håndverket og drivet i de montasjebaserte racingscenene.
Filmens blankhvite mac book-look er milevis unna Ron Howards suverene Formel 1-biopic Rush (2013), fotografert av Danny Boyles faste makker Anthony Dod Mantle. Rush var svett og fargerik; F1® er nettopp pakket ut av plasten.
Men Claudio Mirandas skarpe, realistiske bilder matcher Kosinskis forsøk på å etterligne en simulator. Det er imponerende hvordan de to har plassert kameraene inne i og rundt kjøretøyene, og klippingen mellom de forskjellige vinklene følger taktene i Hans Zimmers musikk så tett at resultatet tidvis ligner en suggererende musikkvideo. Og etter mange år med buldring og perkusjon, er Zimmer tilbake i komfortsonen som en gang gjorde ham til hitliste-materiale.
Produsent Jerry Bruckheimer og Kosinski bidro til at Marvel-æraen tok slutt i 2022, da Top Gun: Maverick ble årets ubestridte sommer-blockbuster. Lengselen etter gammeldagse pappafilmer viste seg å være stor, etter årevis med for mange marvels med stadig mer innfløkte fiksjonsunivers.
Mange har løftet frem nettopp Bruckheimer-blockbusterne fra åtti- og nittitallet som eksempler på bedre kommersiell film. Bruckheimerne var postmoderne bastarder fra New Hollywood-familien, smidd i en kryssild av kunst og kommers. Markante regissører av typen Tony Scott og Michael Bay fikk boltre seg på store budsjetter, men inntjeningspotensialet var sikret av manus med minneverdige rollefigurer og kvikke onelinere, gestaltet av hovedrolleinnehavere som fenget på tvers av aldersgrupper.
Saturerte farger, svisjsvosjete klipping med tilhørende lydeffekter og euforisk Zimmer-musikk (eller tilsvarende) ble vel også en litt trettende standard på et tidspunkt, men den gulnede oppskriften er nå forbundet med nostalgi, en bedre tid for alt.
Den enkle fortellerstilen og de tydelige karaktertegningene i F1® byr på en tidsreise som ligner den publikum fikk smaken på i Maverick. Ideologien også: Ta kontroll over din egen skjebne, for den som intet våger, intet vinner. Fremføringen vekker ikke særlig mange følelser i denne runden, men filmen er fengende likevel.
Innvendingene knyttet til produktplassering og merkevarebygging kan virke tungtveiende, men skal jeg være helt ærlig er det vanskelig å bry seg. Etter noen år der amerikansk populærkultur har higet etter betydning og nærmest følt et ansvar for å gjøre verden til et bedre sted, etterfulgt av at USA har blitt den verste versjonen av seg selv, er vi slynget tilbake i en absurd postmoderne tilstand. Auschwitz blir vurdert som en turistattraksjon med fortrinn og ulemper på TripAdvisor, A.I.-genererte pornofilmer plasserer historiske skikkelser i de mest besynderlige posisjoner, algoritmene på TikTok hjernevasker oss med feilinformasjon og Meta-eide medier gjør alt de kan for å få oss til å tenke på andre ting enn de viktige tingene.
En liten stemme bakerst i hodet mitt minner meg om at det fantes en tid før anbefalingstyranniet og Letterboxd-æraen, hvor filmer som F1® ikke var gjenstand for særlig mye diskusjon, men kjøpt og spist på kino for det de var: Underholdningsmaskiner.
Skal man først unne seg en ren atspredelse på stort lerret og med høy lyd i sommer, er F1® en ærlig business og et bra valg for de fleste kinogjengere.