Navn: Michael Giacchino
Født: 10. oktober, 1967
Hvem?: Amerikansk komponist. Har som mange andre bakgrunn fra filmmusikk-studier ved UCLA, og ble først lagt merke til på slutten av 90-tallet, da han skrev musikk til en rekke dataspill, som The Lost World: Jurassic Park (1997) og ulike versjoner av Medal of Honor (1999-) og Call of Duty (2003-). Det var gjennom dette arbeidet han ble oppdaget av J. J. Abrams, som hyret ham til sin tv-serie Alias (2001-2006) og senere den banebrytende Lost (2004-2010). Derfra har han stadig vokst i ansiennitet og assosieres nå ofte med sjangerfilmer som Mission Impossible III (2006), Star Trek (2009) og tegnefilmer fra Pixar. Lydbildet er hovedsakelig tradisjonelt symfonisk, men ikke utelukkende. Han har flere Grammy-priser i tillegg til sin Oscar-nominasjon for Rottatouille (2007) og Oscar-statuett for Se opp! (2009).
Thor Joachims vurdering: Jeg har prøvd og prøvd og prøvd, men klarer altså ikke å finne appellen i Giacchino, til tross for at han nærmest har frelserstatus i visse fanmiljøer. Jeg har spurt meg selv hva det eventuelt er jeg går glipp av og hvor dette fantastiske lydbildet måtte befinne seg, men har vel egentlig landet på at det må være en kombinasjon av to ting: Stilvalget som heller mot et tradisjonelt symfonisk formspråk og oppdragene som i stor grad har sterkt sjangerpreg. Begge momentene har en tendens til å tiltrekke seg fanskarer.
Jeg kan tydelig høre referansepunkter som John Williams i spillmusikken, Lalo Schifrin I MI:3 og John Barry i The Incredibles (2004), men jeg sliter med å finne hans egen identitet. I tillegg er det et eller annet insisterende og nesten irriterende i fraværet av markante melodier, særlig med tanke på stilvalget og tradisjonen han komponerer i. Det harmoniseres i hytt og gevær, men ender ofte opp som ren staffasje i mine ører. Orkestermusikk uten retning og sjel. Gang på gang har jeg tenkt at oppdraget burde inspirere noe minneverdig, men så ender det opp i anonyme teknikkøvelser allikevel. Kanskje er det bare slik at hans kompositoriske valg stritter i mot egne preferanser, men jeg klarer i hvert fall ikke å la meg begeistre så voldsomt. Jeg forholder meg lunken og likegyldig inntil det motsatte er bevist.
Lost er derimot unntaket som bekrefter regelen. Heller ikke denne er noe særlig å lytte til på egen hånd, men har til gjengjeld en markant tilstedeværelse i serien. Den dundrende, dissonante ulingen og de gryntende messingblåserne som dukker opp hver gang noe mystisk skjer eller vi hopper i tid og rom (og det er ofte!), det repeterende pianomotivet som signaliserer øyas vedvarende maskineri eller den varsomme orkestermusikken for interaksjonen mellom karakterene. Dette er ingen vanlig, eksotisk piratøy, men et sted proppfull av mytologi og mørke hemmeligheter. Kanskje er det her Giacchinos musikalske identitet egentlig befinner seg?
Super 8 faller dessverre i mye av de samme fellene. Anonym spenningsmusikk uten sjarme, men med et og annet kort øyeblikk av nennsom orkestering. Skulle ikke dette være en hyllest til 80-tallets sci fi/barnefilm-estetikk? Hvor er i så tilfelle referansene til John Williams, Dave Grusin, James Horner eller de andre som opererte i denne sjangeren? Hvor er de store settstykkene? Da fungerer den rocka musikken til Biler 2 noe bedre, om ikke annet på grunn av et par funky 70-tallsgrooves. Men også den ruller og går (no pun intended) uten noe særlig å hekte seg ved. Nesten som overprodusert tv-musikk. Giacchino har ennå til gode å overbevise undertegnede, men jeg vil alltid ha døra på gløtt. Det er såpass mange små snutter her og der som vitner om noe mer lovende.
Tre anbefalinger: Lost (2004), Ratatouille (2007), Up (2009)
Musikk-klipp: Enterprising Young Men fra Star Trek (2009):
Lytt til Michael Giacchino hos Spotify:
- J. J. Abrams Lost (2004)
- Brad Birds The Incredibles (2004)
- J. J. Abrams Mission Impossible III (2006)
- Brad Birds Ratatouille (2007)
- Brad Silberlings Land of the Lost (2009)
- J. J. Abrams Star Trek (2009)
- Peter Docter og Bob Petersons Up (2009)
- Matt Reeves Let Me In (2010)
- J. J. Abrams Super 8 (2011)
- John Lasseter og Brad Lewis’ Cars 2 (2011)