Navn: Alan Silvestri
Født: 26. mars, 1950
Aktuell med: Captain America: The First Avenger
Hvem?: Amerikansk komponist. Begynte gitarstudier på Berklee College of Music før han droppet ut for å turnere med Wayne Cochran and the C. C. Riders på 70-tallet. Debuterte allerede i 1972 med Lorimar-produksjonen The Doberman Gang, men slo først gjennom med Robert Zemeckis’ Romancing the Stone (1984). Zemeckis skulle bli en av Silvestris faste samarbeidspartnere gjennom årene med slagere som Back to the Future (1985) og Forrest Gump (1994). På 80-tallet var han vel så kjent for funky synthmusikk som han var for storslått orkestermusikk, men i dag assosieres han først og fremst med sistnevnte, i tillegg til hangen mot sjangermateriale. Han har to Oscar-nominasjoner for henholdsvis Forrest Gump og sangen Believe fra The Polar Express (2004), i tillegg til anerkjennelser fra både Golden Globe og Grammy. Silvestri driver også en etter hvert anerkjent vingård i Carmel Valley, California.
Thor Joachims vurdering: Silvestri er en av mine aller tidligste komponistyndlinger. Jeg husker fremdeles at jeg ble liggende på gulvet – av alle steder – og lytte til The Abyss (1989) gjennom hele rulleteksten en gang på begynnelsen av 90-tallet. Ja, så skjellsettende var det at den kanskje er en av de viktigste bidragsyterne til min filmmusikkinteresse overhodet. En ting var den synth- og perkusjonsbaserte spennings/undringsmusikken i første del av filmen som for så vidt er appellerende nok i seg selv, men så går den fullstending bananas i det Bud flyter inn i undervannsbyen mot slutten. Makan til majestetisk, kvasi-religiøs gåsehudmusikk har jeg knapt hørt før eller siden. Himmel og hav – bokstavelig talt!
Etter hvert har jeg også fått en spesiell forkjærlighet for den synthbaserte 80-tallsmusikken til filmer som Flight of the Navigator (1986), American Anthem (1986), The Delta Force (1986) og Outrageous Fortune (1987). Utrolig funky saker, hovedsakelig fremført på Synclavier II (en av tiårets mest revolusjonerende FM Synthesis-samplere), med ekstremt fengende temaer. Datert på en gøyal måte, om du vil. Men det er selvsagt for orkestermusikken han er mest kjent. Lydbildet karakteriseres av et neoklassisk tonespråk, med tydelige referanser som John Williams og Bernard Herrmann – særlig gjennom de mange korte, intense tonegruppene i actionmusikken. Og på den andre siden lange, veldefinerte, nynnbare temaer. Hvem kan vel glemme den berømte klokketårn-sekvensen i Back to the Future, hvor Silvestris pulserende musikk nærmest fungerer som musikalsk tegnsetting? Eller det primale, perkusjonsdrevne temaet til Predator (1987)?
Det kan imidlertid bli for mye av det gode. Det kan virke som om Silvestri de senere årene er blitt en blek kopi av seg selv når han dundrer avgårde med overveldende messingangrep i filmer som Van Helsing (2004), Night at the Musem (2006) , G.I. Joe: The Rise of Cobra (2009) og The A-Team (2010). Det er voldsomt massivt, men uten den raffinerte dynamikken som preget hans tidligere sjangerfilmer. Mon tro om ikke Silvestri også er blant dem som har blitt ofret på lydeffektenes alter? Nei, da tar jeg meg selv i å returnere til hans mer lavmælte arbeider, som Forrest Gump og Contact (1997). Pianotonene flyter avgårde like grasiøst som den hvite fjæra i Tom Hanks-klassikeren og skaper en merkverdig blanding av sommerfølelse og Americana. Jeg hadde ikke protestert om den hadde tatt hjem Oscar-statuetten i 1994, selv om det var en utrolig sterk kategori det året (The Lion King vant).
Captain America: The First Avenger faller dessverre i kategorien ‘bombast uten sjel’, den også. Det eneste unntaket er den fengende temamarsjen, men heller ikke den makter å materialisere potensialet sitt. I hvert fall ikke i filmen. Da anbefaler jeg heller en egen innspilling som ble gjort i forbindelse med soundtrack-utgivelsen, hvor den kommer mye mer til sin rett. Denne er tilgjengelig som et bonusspor hos iTunes. Det kan virke som om det som en gang gjorde Silvestri en av de hotteste komponistene i Hollywood nå jobber mot ham, slik at han er blitt degradert til tanketomt sjangermateriale der han må konkurrere med høylytte lydeffekter for å nå gjennom. Samt at Zemeckis ikke klarer å riste seg løs fra de grusomme motion capture-greiene sine. Jeg håper han snart får anledning til å skrive noe litt mer lavmælt for litt mer vektige filmer. Det hadde passet ham bedre, som den vinelskeren han tross alt er.
Tre anbefalinger: The Abyss (1989), Forrest Gump (1994) , The Mummy Returns (2001)
Musikk-klipp: Bud on the Ledge fra The Abyss (1989):
Lytt til Alan Silvestri hos Spotify:
- James Camerons The Abyss (1989)
- Stephen Hopkins’ Predator 2 (1990)
- Robert Zemeckis’ Forrest Gump (1994)
- Stephen Sommers’ The Mummy Returns (2001)
- Jan de Bonts Lara Croft Tomb Raider: The Cradle of Life (2003)
- Shawn Levys Night at the Museum (2006)
- Stephen Sommers’ G.I. Joe: The Rise of the Cobra (2009)
- Joe Johnstons Captain America: The First Avenger (2010)
- Joe Carnahans The A-Team (2010)
- Cast Away – The Films of Robert Zemeckis (samlealbum)