Navn: Clint Mansell
Født: 7. januar, 1963
Aktuell med: Black Swan
Hvem?: Britisk musiker, låtskriver og komponist. Har bakgrunn fra det alternative industrial-bandet Pop Will Eat Itself på 80-tallet, kanskje best kjent for den politiske låta Ich Bin Ein Ausländer. Etter å ha oppløst bandet i 1996, debuterte han som filmkomponist for kamerat Darren Aronofskys π, og har siden skrevet musikken til alle hans filmer. Soundtracket til Requiem for a Dream har blitt et av de mest innflytelsesrike det siste tiåret, særlig sporet Lux Aeterna som har dukket opp i en endeløs rekke av reklamer, vignetter og trailere. Han har imidlertid brutt opp det ru elektronika-soundet med jevne mellomrom og eksperimentert med mer tradisjonelle orkestrale partiturer, som Sahara og nå nylig Black Swan.
Thor Joachims vurdering: Clint Mansell er en av de såkalte importartistene som allerede tidlig i karrieren hadde i seg de nødvendige grunnelementene for å lykkes som filmkomponist. Mye av Pop Will Eat Itself bestod av samplede riff, energiske beats og dramatiske sangoppbygninger med klare filmatiske kvaliteter. Requiem for a Dream, som var min – og mange andres – innfallsport til Mansell som ren instrumentalkomponist, er på mange måter en videreføring av dette; skitten, grumsete elektronika med krystallklare akustiske elementer som øker i intensitet gjennom repetisjon og variasjon. Det er nok ikke tilfeldig at Lux Aeterna ble det referansepunktet det ble, og et yndet akkompagnement til minutt-lange trailere. Til og med Ringenes Herre: To Tårn, som tilhører et av 2000-tallets mest betydningsfulle filmbidrag, benyttet en nyarrangert versjon av Mansells spor i sin markedsføring. Det markante strykermotivet som alternerer kontinuerlig mellom to toner, harmonisert med diskret akkordvariasjoner, er på mange måter symptomatisk for mye av filmmusikken på 2000-tallet (først i alternative uttrykk, siden i mainstream) – minimalistisk, nedstrippet, diskret, teksturorientert.
Det er lett å forelske seg i dette lydbildet; en slags samtidens syremusikk som holder deg i åndelig sjakk mens du bedriver en eller annen form for kreativ aktivitet, eventuelt ingen aktivitet overhodet. The Fountain og Moon er andre eksempler i Mansells filmografi. Men det er fort gjort å bli stereotyp. Derfor er det forfriskende at Mansell av og til har beveget seg utenfor sin komfortsone og skrevet overraskende sofistikert orkestermusikk. Jeg sier ’overraskende’ fordi det er ingenting i hans bakgrunn som skulle tilsi at han kan det; han er, i likhet med Danny Elfman, selvlært. Vel har han fått hjelp av anerkjente orkestratorer som Nicholas Dodd, men det vitner i alle tilfelle om en imponerende bredde i stilarter. Mansell er per dags dato mye mer enn den pensjonerte indierockeren eller den alternative elektronika-minimalisten som tilfeldigvis endte opp som filmkomponist. Han er etter min mening en av de aller mest spennende stemmene i filmmusikk-land.
Black Swan virket i utgangspunktet som en utakknemlig oppgave i den forstand at man hele tiden må forholde seg til Tchaikovskys originalkomposisjoner, men Mansell presterer å komponere musikk som glir organisk inn og ut av den russiske komponistens materiale og som innehar en slags delikat eller romantisk-elegant mørke ikke ulikt Christopher Youngs Hellraiser (1987) eller Wojciech Kilars Dracula (1992). Det er få spor av det som en gang gjorde Mansell kjent, men små dissonante inverseringer og tidvis ganske eksperimentell instrumentering ligger spredd ut som sorte vannliljer på Tchaikovskys svanesjø.
Tre soundtrack-anbefalinger:
Requiem for a Dream (2000), Moon (2009), Black Swan (2010)
Musikk-klipp: Welcome to Lunar Industries (Three Year Stretch) fra Moon (2009):
Lytt til Clint Mansell hos Spotify (klikk for å åpne):
- Darren Aronofskys Pi (1998)
- Stephen Gaghans Abandon (2002)
- Breck Eisners Sahara (2005)
- Andrzej Bartkowiak Doom (2005)
- Darren Aronofskys The Fountain (2006)
- Darren Aronofskys The Wrestler (2008)
- Christian Carions L’Affaire Farewell (2009)
- Duncan Jones’ Moon (2009)
- Darren Aronofskys Black Swan (2010)