Månedens komponist: Marco Beltrami

Navn: Marco Beltrami

Født: 7. oktober, 1966

Aktuell med: Skrik 4, Soul Surfer

Hvem?: Amerikansk komponist. Etter filmmusikkstudier på prestisjefylte USC i Los Angeles, debuterte Beltrami med lavbudsjettsthrilleren Death Match i 1994. Men det skulle ikke gå mer enn to år før han fikk sitt massive gjennombrudd med Wes Cravens Skrik (1996), og har siden skrevet musikk til alle filmene i serien. Beltrami er hovedsakelig kjent for sitt arbeide i thriller/skrekksjangeren, men har også gjort mye action- og independentfilm. Han er regelmessig samarbeidspartner for tungvektere som Craven og Guillermo del Toro samt den danske regissøren Ole Bornedal. Han har to Oscar-nominasjoner, for henholdsvis nyinnspillingen av westernfilmen 3:10 To Yuma (2007) og The Hurt Locker (2009).

Thor Joachims vurdering: For noen år siden hadde jeg lunsj med en noe jetlag-søvnig Beltrami og hans orkestrator Bill Boston på Rica Hotell i Oslo, da han var her i forbindelse med premieren på Ole Bornedals Jeg er Dina (2002). Han var allerede da godt etablert i bransjen, men lite visste jeg at han skulle bli den A-listekomponisten han senere har vokst seg til. Jeg hadde fulgt nøye med karrieren hans siden midten av 90-tallet, og hadde særlig bitt meg fast i hans unike innfallsvinkel til skrekkfilmmusikken. Der det tradisjonelle uttrykket ofte belager seg på skrikende dissonans, stingere og tremolo snike-seg-rundt-musikk, benytter Beltrami seg ofte av et mye mer romantisk tonespråk, det jeg ofte kaller ”delikat mørke” – melodiøst, med muskuløse orkestreringer og ulike former for glitrende synth-ornamentering og rytmeeffekter. Kanskje tydeligst er det i del Toros Mimic (1997), som nærmest når gotiske proporsjoner gjennom Beltramis mørke romanse. Her opererer han med et massivt, aggressivt partitur som står kledelig til den spanske regissørens mettede visuelle stil. Det samme gjelder for så vidt arbeidet for andre sjangerkolleger også, som Craven, Bornedal, Paul W.S. Anderson eller Alex Proyas.

Kanskje ikke fullt så interessant er actionmusikken, som tidvis har en tendens til å bli litt for massiv for sitt eget beste. Giga-blockbustere som Terminator 3: Rise of the Machines (2003), I, Robot (2004) eller Live Free and Die Hard (2007) har fra før av så tette og massive lydlandskaper at Beltrami ofte blir slukt opp eller ser seg nødt til å mot-kompensere med overorkestrerte partier. Da faller han fort i den samme fellen som David Arnold gjør i lignende scenarier, og får ikke anledning til å vise sine ypperste kvaliteter.

Mer undervurdert er Beltramis musikk for drama- og independentfilmer. The Dangerous Lives of Altar Boys (2002), for eksempel, som alternerer mellom fuzzy gitarrock (i samarbeid med Joshua Homme fra Queens of the Stone Age), melodramatisk orkester-heroisme og noen utrolig stemningsfulle synthteksturer. Sistnevnte er kanskje enda tydeligere i Kathryn Bigelows prisbelønte The Hurt Locker (2009), hvor den nedstrippede ambient-musikken nærmest får sin egen personlighet – et slags musikalsk speilbilde på de apatiske soldatenes sinnstilstand. Eller bryter ut i hissig tungrock-perkusjon for å understreke meningsløs brutalitet. Nå skal det sies at han får mye gratis i dette tilfellet fordi Bigelow ofte toner ned lydeffektene for å la musikken kommunisere på egen hånd. Det er alle komponisters drøm.

Skrik 4 tilbyr lite nytt for franchisen, rent musikalsk. Kjente melodier er tilbake, som Morricone-pastisjen for Dewey og det melankolske temaet for Sidney, samt det velkjente, Herrmann-inspirerte stryker-riffet. Men det kommer fra en penn som har stålkontroll på sjangeren og som tydelig leker seg i velkjent landskap. Litt mer behagelig er musikken til Sean McNamaras Soul Surfer (2011), som etter det jeg vet ikke får kinodistribusjon i Norge. Vakkert, med etnisk sang, gitar og piano som fremtredende elementer. Forventningene er store til hva Beltrami kan få til for den mye omtalte nyinnspillingen av The Thing.

Tre soundtrack-anbefalinger:

Scream (1996), Mimic (1997), The Hurt Locker (2009)

Musikk-klipp: Main Titles fra Mimic (1997):

 

Lytt til Marco Beltrami hos Spotify (klikk for å åpne):