Månedens komponist: Howard Shore

Født: 18. oktober, 1946

Aktuell med: Hugo, A Dangerous Method

Hvem?: Kanadisk komponist. Studerte ved Berklee College of Music i Boston før han deltok i ymse underholdningsarenaer på 70-tallet, blant annet som bandleder i Saturday Night Live fra 1975-1980. Første filmoppdrag kom med David Cronenbergs The Brood (1979), og han har siden vært fast samarbeidspartner med sin kanadiske barndomsvenn. Andre samarbeidspartnere med noenlunde hyppighet inkluderer David Fincher, Jonathan Demme og Martin Scorsese. Shore ble A-listemateriale med Peter Jacksons Ringenes herre-trilogi (2001-2003), og mottok også tre Oscar-statuetter i tillegg til flere Golden Globes for dette arbeidet. Han er en allsidig komponist, men fortrinnsvis kjent for sitt noe mørke, drone-aktige lydbilde.

Thor Joachims vurdering: Jeg må bare si det som det er – jeg har aldri vært noen stor Shore-fan. Mye av dette relaterer seg til Cronenberg-samarbeidet. Det fungerer slik det skal i filmene, naturligvis, men har aldri vært særlig spennende, rent musikalsk (og i hvert fall ikke på soundtrack-album). Masse retningsløse droner i det lave registeret som etter en stund irriterer mer enn det gir. Jeg har gitt dem et par forsøk, men ofte gått på veggen i ren frustrasjon. Til og med The Fly (1986), som i utgangspunktet har et mer operatisk preg, tyr til kompositoriske teknikker jeg ikke klarer å koble meg til.

Dette gjelder for så vidt ikke bare Cronenberg-samarbeidet, men egentlig hver gang han opererer i thrillersjangeren – det være seg Nattsvermere (1991), Seven (1995) eller Edge of Darkness (2010). Innimellom har det allikevel dukket opp ting som har fått meg til å revurdere min generelle oppfatning av ham. Ting som Mrs. Doubtfire (1993), Philadelphia (1993), Ed Wood (1994) eller dataspillet Soul of the Ultimate Nation (2007). Her finnes interessante og mer håndfaste temaer, spenstigere orkestrering og ikke minst en mer overgripende narrativ struktur å bite seg fast i. Ja, det finnes til og med et par thriller-soundtracks som har åpnet seg opp i så stor grad at de har falt i smak hos meg – det insisterende gitartemaet fra The Departed (2006) og det fete, glitrende lydbildet i Tarsem Singhs The Cell (2000) er gode eksempler.

Men det skjedde noe med Ringenes herre-musikken. Jeg var meget skeptisk på forhånd, gitt mitt forhold til tidligere verker, men ble så til de grader tatt på senga av den musikalske kvaliteten. Ikke bare i lyttbare klangbilder, men vel så mye i den lamslående narrative kompleksiteten; måten han vevde ledemotiver inn i hverandre og fanget den emosjonelle essenssen i hvert eneste sted og hver eneste karakter. I dette perspektivet føyer den seg fint inn i den neo-romantiske, wagnerianske tradisjonen som John Williams repopulariserte med Star Wars (1977), selv om Shores tonespråk er enda litt mer moderne. Jeg får alltid gåsehud i de himmelske korale bitene for alveriket Rivendell, det lengselsfulle temaet for ringens historie (særlig knyttet til Gollum), i det hardangerfele-drevne temaet for menneskeriket Rohan og det eventyrlige heltetemaet for The Fellowship. Eller for ikke å snakke om det hjerteskjærende sluttsporet Into the West (med vokal av Annie Lennox) som forårsaker klump i halsen hver eneste gang. Vel så imponerende er det, rent intellektuelt, når han vender, snur og arrangerer disse temaene etter historiens fremdrift og tone. Også her er det eksempler på Shores dystre droner, særlig i musikken for Mordor eller den skumle kjempeedderkoppen Shelob, men satt opp i mot de andre uttrykkene tilfører det universet en musikalsk tredimensjonalitet som selvsagt er nødvendig i en fortelling med så stort, mytisk omfang. Ringenes herre-musikken er en avhandling verdig, og flere er skrevet allerede.

Shore er altså aktuell med et nytt Cronenberg-prosjekt i Freud-biografien A Dangerous Method. Og det er selvsagt velkjent landskap – lave strykerharmonier, lange melodilinjer, repeterende strukturer. En del av komposisjonene har imidlertid et markant innslag av Wagner, ettersom det symfoniske diktet Sigfried’s Idyll fra Der Ring des Nibelungen (1852) har en sentral plass i filmens historie – fremført for anledningen av den verdenskjente pianisten Lang Lang. Martin Scorseses familiefilm Hugo er naturligvis noe mer lystig i formen, med boulevard-aktig trekkspillmusikk à la Michael Giacchinos Ratatouille (2007) og artige perkusjonsostinater for filmens klokke-element. Det er magisk i tone og elegant utført uten at det nødvendigvis har den store emosjonelle resonansen, i hvert fall ikke hos undertegnede. Fremdeles har du den usigelig langsomme oppbyggingen som mister meg litt underveis, og som aldri helt når det klimakset man håper på. Men hvis jeg har lært noe gjennom de siste 20 årene, er det at jeg aldri må avskrive Shore som det ene eller det andre. Begge disse prosjektene viser at han er mer enn bare langsomme droner. Døren min er med andre ord mye mer åpen nå enn den har vært på lenge.

Tre anbefalinger: Ed Wood (1994), The Cell (2000), Lord of the Rings: The Return of the King (2003)

Musikk-klipp: Twilight and Shadow fra Lord of the Rings: The Two Towers (2002):