Månedens komponist: Rachel Portman

Navn: Rachel Portman

Født: 11. desember, 1960

Aktuell med: The Vow og One Day (slippes på DVD/Blu-ray i mars)

Hvem?: Britisk komponist. Studerte musikk ved Universitetet i Oxford, og fikk sin tidlige erfaring gjennom ulike tv-serier for BBC og Channel 4. Debuterte som spillefilmkomponist med Privileged (1982), som også kunne skryte av å ha Hugh Grant i sin første rolle. Siden har det blitt en rekke storslåtte Hollywood-produksjoner som særlig har kretset rundt kjærlighet, kostymer og mellommenneskelig drama. Hun vant en Oscar for Jane Austen-filmatiseringen Emma (1996), og ble da den første kvinnelige filmkomponist til å motta en Oscar-statuett noensinne. Senere ble hun Oscar-nominert også for Siderhusreglene (1999) og Chocolat (2000). Portman har i tillegg skrevet både musikaler og opera, og ble belønnet med en OBE-utmerkelse (Order of the British Empire) i 2010.

Thor Joachims vurdering: Det er ikke så mange kvinnelige filmkomponister som spiser kake med de store gutta i klassen, men Portman er en av dem. Jeg oppdaget henne selv på midten av 90-tallet med filmer som Benny & Joon (1993) og Cornflakes-biografien The Road to Welville (1994), men ble for alvor nysgjerrig etter Oscar-seieren med Emma et par år senere.

Det første som slo meg var hennes fantastiske evne til å komponere nydelige temaer i Georges Delerues tradisjon – temaer av en så bittersøt melankoli at de bare er til å dø for. Men de kommer også med en sur bismak, ettersom hun har en tendens til å repetere disse temaene så ofte gjennom en film at det nesten blir for mye av det gode. Det er som oftest en monotematisk innfallsvinkel der en del av bindematerialet mellom de tematiske partiene dessverre faller litt sammen. Det pianodrevne temaet fra Siderhusreglene er et av de vakreste jeg vet om (hør på klippet under), men jeg blir gæren av å høre på albumet i sin helhet; eller når det dukker opp rundt hver narrative sving i selve filmen. Litt som å spise for mye sukker på en gang.

Hun har selvsagt også prøvd seg på sjangere som ikke er romantiske i natur, og som kanskje til og med har et mer maskulint preg. Bruce Willis-dramaet Hart’s War (2002) er et godt eksempel, historien om en gruppe allierte soldater som forsøker å rømme fra en tysk fangeleir. Her er ikke hovedproblemet at temaet repeteres for ofte (selv om det kanskje gjør det i dette tilfellet også), men at de spenningsfylte sekvensene virker litt retningsløse og tamme – veldig mye langsomme, tenuto strykere, for eksempel. De Copland-inspirerte delene er bedre, men lader filmen med litt for mye patriotisk selvgodhet.

Allikevel er det forfriskende å høre henne bryte ut av de stereotypiene mange knytter til kvinnelige komponister; at hun kan gjøre mer enn bare fløyelsmyke klinefilmer. Det er så gjennomført klasse i orkestreringen hennes, særlig hvordan hun fremmer et soloinstrument (piano, treblåsere, fiolin) som melodiens bærebjelke, at det blir lyttbart uavhengig av sjanger. Temaene besjeler filmene og knytter dem sammen til én helhetlig tematisk kommentar. Som i Mark Romaneks dystopiske drama Never Let Me Go (2010), der det oppadstrevende cello-temaet hinter om håp mens karakterene funderer på sin egen dødelighet.

Nå har jeg ikke fått sett det ferske kjærlighetsdramaet The Vow (2012) ennå, ettersom det er en type film litt utenfor mitt interesseområde. Det ser heller ikke ut til at den får kinolansering i Norge. Den instrumentale musikken ble også først nylig utgitt som CD-R on Demand fra Amazon, så jeg har ikke fått samplet den heller. Det eneste jeg vet er at det er et samarbeidsprosjekt med den kanadiske komponisten Michael Brook, som kanskje er mest kjent for sin teksturbaserte ambientstil. Jeg kan bare spekulere i at det har potensiale til å bli et interessant møte mellom de to i utgangspunktet forskjellige komponistene, ispedd en og annen indiepop-låt (The Cure, Lykke Li med flere). Og at Portmans klassiske melodiøsitet vil få en sentral plass. Jeg ville egentlig bare bruke anledningen til å få inn en kvinne i spalten vår, en av de få toneangivende filmkomponistene av sitt kjønn vi har i dag.

Tre anbefalinger: Emma (1996), The Cider House Rules (1999), Chocolat (2000)

Musikk-klipp: Main Theme fra The Cider House Rules (1999):

Lytt til Rachel Portman hos Spotify: