Det er sjelden jeg blir så usikker på hvordan jeg skal sammenfatte en film som er tilfellet med Balconettes. Regissør og skuespiller Noémie Merlant har i hvert fall lyktes med å lage en film jeg vil at folk skal se, om enn bare for å kunne diskutere den med noen.
Merlant ble et kjent fjes for mange etter hennes hovedrolle i filmen Portrett av en kvinne i flammer fra 2019. Regissøren av den filmen, Céline Sciamma, har nå bidratt til manusskrivinga av Balconettes, Merlants andre spillefilm som regissør. Det er to veldig forskjellige filmer, men begge forteller en historie om sterke relasjoner mellom kvinner.
Også til felles er filmenes formmessige intensitet, som speiler voldsomme følelser hos rollefigurene. Balconettes er satt til vår tid, i en rekordvarm sommer i Marseille. Nærmere bestemt er handlinga satt til en småsliten bygård velsigna med balkonger. Filmens tittel henspiller på dette balkonglivet, og en trio av kvinner som havner i omstendigheter like ekstraordinære som varmegradene rundt dem.
Filmen åpner med fargerik og lettsindig stemning, mens kamera zoomer inn på livet i bygården. Varmen som driver alle beboerne ut på hver sin balkong, åpner for et flerstemmig samhold som – tross de svette tilstandene – framstilles idyllisk. Alt i denne filmen er overdrevent framstilt, og til å begynne med kles den i et sjarmerende slør av feelgood.
De gode følelsene blir imidlertid brutt idet kameraets blikk lander på en balkong hvor en forslått kvinne ligger i nød. Som en mise en abyme av historien vi skal følge, ser vi kvinnen gå inn i leiligheten og myrde sin voldelige mann. I desperat lettelse oppsøker kvinnen en nabo på en annen balkong, og her starter filmens hovedfortelling. Det er nettopp kvinners oppgjør med voldelig maskulinitet som utforskes til det ekstreme i Balconettes.
Den forslåtte kvinnen fra åpningsscenen går ut av plottet, og sender pinnen over til en av hovedpersonene i trioen som utgjør «balkongkvinnene». Dette er Nicole (Sanda Codreanu), en aspirerende forfatter som onanerer til synet av en naken mann (Lucas Bravo) på andre sida av bygården. Hun bor sammen med den frislupne Ruby (Souheila Yacoub) som trasker ut på balkongen med puppene fri og for øvrig livnærer seg som webcam-modell.
Ganske snart introduseres vi også til den tredje, Élise (spilt av Noémie Merlant sjøl), som kommer inn i filmen med et brak. Bokstavelig talt. I et halvhjerta forsøk på en lukeparkering kræsjer hun inn i en annen bil, som viser seg å tilhøre den nakne mannen fra Nicoles utsiktspost på balkongen. Dynamikken mellom de tre, ganske ulike, men omtrent like sære venninnene er morsom og på underlig vis troverdig. Vi veit ikke mye om hvor de kjenner hverandre fra, men båndet mellom dem er sterkt.
De tre hovedrolleinnehaverne er gode på komisk timing, og en stund er vi tilbake på det lette feelgood-sporet. Merlant i rollen som Élise er langt unna den vi så i Portrett av en kvinne i flammer. Élise kommer rett fra en filminnspilling, utkledd som Marilyn Monroe med platinablond parykk og knallrøde lepper. Det vakre ytre brytes imidlertid av svetting, promping og en framferd man kan beskrive med det misogyne ordet hysterisk. Hun har – kort oppsummert – problemer med typen og har kjørt helt fra Paris for å få en pause.
Den mislykka lukeparkeringa skal vise seg å bli svært utslagsgivende. Inn i livet deres kommer nemlig den nakne mannen/bileieren med en flørtende invitasjon om å komme over for å diskutere oppgjøret for skadene. Det blir fest, fyll og fanteri. Kontrasten er stor mellom Nicole og Rubys koselige, bohemske leilighet og mannens påkosta, moderne ungkarsrede. Han jobber som fotograf, og leiligheten fungerer som hjemmestudio, som kvinnene begynner å more seg med.
Moroa ender, som seg hør og bør, med at promillen blir for høy, og Nicole og Élise drar hjem. Ruby blir imidlertid igjen, og nå er det hennes tur til å gjøre en ny dramatisk entré. Dekka av blod og målløs av sjokk blir Ruby funnet tilbake i senga si av Nicole og Élise. Fotografen har åpenbart forgrepet seg på henne – og har selv møtt samme skjebne som den voldelige mannen fra filmens åpningsscene.
Med dette gjør filmen et sjangerskifte, og vi kan begynne å snakke om Balconettes som en horrorkomedie. Hvordan kvinnene skal kvitte seg med liket gir både groteske og humoristiske scener, som kanskje ikke er så originale, men fornøyelige nok på den klassisk ekle måten. Derimot er det noe med håndteringa av filmens sjangerblanding som gjør meg kritisk.
I tillegg til balansegangen mellom det skrekkelige og det komiske introduseres flere lag til historien. Élises kjæreste entrer scenen, og på grunn av filmens fokus på voldelig maskulinitet, er det nærliggende å vurdere ham som en overgriper. Ja, å vurdere alle menn som overgripere.
Vi får se en sexscene mellom de to, hvor han maser seg til et sjølsentrert og svært kortvarig samleie, men som rollefigur – isolert sett – framstår han ikke ond. Han er desperat forelska og litt puslete, men etter oppgjøret med den døde fotografen har Élise funnet et nytt – hva skal vi si – feministisk kall.
Filmens feminisme er også utfordrende å skulle sammenfatte. På ett vis er den enkel: Kvinner kan i fellesskap klare de mest utrolige ting, og fellesskapet kan gi styrke til den enkelte. Videre insisterer Balconettes på en kroppslig og seksuell frigjøring. Sjøl om Ruby blotter puppene sine og tilbyr seksuell tilfredsstillelse på nett, har hun ikke skyld i at en mann krysser grensene hennes. Her slår også sommervarmen inn: I en nydelig sluttscene ser vi kvinner gå i «baris» gjennom gatene, like uanstrengt som menn med sosial tillatelse kan gjøre.
Men hva er budskapet når det kommer til synet på menn? Filmen går for langt her, antakelig helt bevisst, i tråd med den gjennomgående overdrevne stilen. Vold mot kvinner er et alvorlig problem, og denne ekstreme framstillinga får en bagatelliserende effekt som neppe kan være tilsikta. Dermed blir jeg sittende perpleks.
Noémie Merlant har fått meg til å kose meg, heie på trioen på balkongen og grøsse litt her og der, men hva skal jeg ta med meg fra Balconettes utover underholdninga? Det at jeg sliter med å svare på det, er nok det største ankepunktet mot en ellers – pussig nok – fornøyelig film.