Corsage har norsk kinopremiere fredag 5. mai. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i anledning festivalvisningene i Tromsø i januar.
*
Allerede gjennom en av promo-plakatene for Corsage (2022) blir det tydelig at Marie Kreutzer ønsker å provosere. Avbildet ser vi keiserinne Sissi med sin overdådige signaturhårstil, med modellens likegyldige motemine og en oppreist langfinger til kameraet. Altså forventer vi en alternativ tilnærming til periodedramaet. Blir disse oppfylt? På en proppfull visning der et hvisketiskende publikum, knasende wienerbrødsposer og begrenset utsikt ikke tilrettela for en optimal kinopplevelse, fikk jeg svar.
Ordet corsage kan oversettes til kjoleliv, altså den øverste, kroppsnære, strukturerte delen av en kjole (ofte todelt i perioden filmen utspiller seg, året 1877-78), som ble båret over et korsett og med en chemise, en underkjole, helt innerst. Et essensielt plagg i flere hundre år. Korsettet endret fasong i takt med tidens strømninger, og snørte kvinnekroppen inn til å passe de moteriktige kjolelivene. Man mente også at korsettet hadde et helsemessig formål – inntil en viss alder ble både gutter og jenter snørt inn i minatyrversjoner for å utvikle seg korrekt.
I Corsage har den verdensomtalte skjønnheten Elisabeth av Østerrike (Vicky Krieps), populært kalt ‘Sissi’, akkurat rundet førti. Hun opplever at det blir gradvis vanskeligere å opprettholde identiteten som en av Europas vakreste kvinner – og ektemannens erotiske interesse når forplantningsevnen avtar. Hun snører korsettet stadig strammere, og tyr til en asketisk diett bestående av tynne appelsinskiver.
Kvinners dalende attraktivitet i forbindelse med aldring ble nylig behandlet i en vesentlig mindre kunstnerisk interessant film, Mrs. Harris Goes to Paris. Tidligere adaptasjoner av fortellingen har ikke hatt aldring som tema, så dette er tydeligvis noe vi er mer opptatt av i 2020-årene – hvilket er spennende nok i seg selv.
Debatter knyttet til kvinners holdbarhetsdato og hvilken rolle vi spiller i samfunnets nådeløse attraktivitetshierarki etter en viss alder, har rast også i Norge. Det er ingen hemmelighet at vi fremdeles tilber det ungdommelige, men diskursen åpner også for en revurdering av skjønnhetsbegrepet; at det er modent for utvidelser. I Corsage settes problemstillingen på spissen i sin periodekontekst: Keiserinne Sissis offentlige rolle og visuelle identitet er så tett forbundet at selvbildet og anerkjennelsen står for fall når aldringstegnene blir tydelige for omgivelsene.
Korsettet fremstilles gjerne som en form for sirlig brodert torturkammer i silke og baleine (stivere laget av ‘børstene’ fra en hval sin tanngard!), og tight lacing er ofte unødvendig brukt der det ikke engang er midjen som er i fokus i motebildet (hallo, Bridgerton). I Corsage har plagget en litt annen betydning. Hvis man har prøvd et historisk korrekt korsett fra perioden filmen utspiller seg i, slutten av 1870-årene, vil man kanskje bli overrasket over hvor støttende det kan føles å ha på. Korsettet blir altfor ofte en metafor for kvinnerollens begrensninger i periodefilm, og selv om Corsage snører seg litt inn i samme problemstilling, anvender Marie Kreutzer «fengslingen» av Sissi og korsettets fysiske muligheter for å skru tilbake midjemålet til å si noe interessant om ungdommelige skjønnhetsidealer og ideen om kvinnelig forfall.
Idealene som fremheves i Corsage er forfriskende historisk korrekte, og attraktive rollefigurer formidles uten å «bli oversatt» og trukket gjennom vår samtids Instagram-filtre. I 1950-tallsversjonen av keiserinne Elisabeth – den populære Sissi-trilogien med en purung og smellvakker Romy Schneider i tittelrollen – står ekteskapelig lykke mer i fokus (enn i Kreutzers fremstilling). Corsage fokuser
Bruk av moderne musikk i periodefilmer kan fort bli en turn-off. I likhet med moderne detaljer i periodekostymer, skal musikken helst ha en konkret funksjon og tilføye filmen noe ekstra, for ikke å bli et umotivert påfunn. Kreutzer balanserer fint i de mange digresjonene fra sannheten og bruker akronismene for å fremstå redelig overfor publikum som kanskje fortventer en mer etterrettelig biografi. Når musikken uventet fortoner seg som sjelfull og moderne folk, blir kontrasten med de velkomponerte periodetablåene (vakkert skutt på analog film), nesten frysningsinduserende – både vakker og interessant.
Dessuten kan periodenerder fryde seg over utsøkt forseggjorte detaljer som slitte slottsomgivelser, tilsynelatende usminkede ansikter og for oss uflatterende historisk korrekte kostymer. Spesielt festlig er keiser Franz Josefs løs-bakkenbarter som oppbevares i sin egen fløyelsputebelagte smykkeeske. Som et visuelt utfordrende portrett om forventninger og selvbilde, med en helt makeløs Vicky Krieps i hovedrollen, er Corsage en uforbeholden suksess. Krieps lite forfengelige tilnærming til rollen, puster nytt liv til de støvete portrettmaleriene av den ikoniserte keiserinnen.
Corsage er en lek med historiske fakta og ren fiksjon, med godt kuraterte anakronismer og provokasjoner. Kanskje blir det litt for mange scener der Sissi demonstrativt patter på sigaretter og spriker på gulvet i tunge periodekostymer, som i et overtydelig ‘tenårings’-opprør mot hoffets tradisjoner, men summen av vellykkede komponenter gjør Corsage fornøyelig.