Du har kanskje sett den, filmplakaten til dokumentaren med tittelen Apolonia, Apolonia. Den er iøynefallende: et malt sjølportrett av ei naken dame med blikket vendt mot deg og armene over hodet, hår under armene og et arr som går som en hvit strek fra kjønnet opp mot navlen.

Dette er Apolonia Sokol (f. 1988), som på tida filmen blei lagd var en ukjent kunstnerspire. Plakaten gir en forventning om et like fascinerende og kompromissløst portrett i dokumentarform. Den innfrir bare delvis, om man legger godviljen til.

Når den danske regissøren Lea Glob begynner på dokumentaren i 2009, er hun en filmstudent som har fått i oppgave å lage en portrettfilm. Hun får tips om Apolonia, en kul, fransk maler som nå bor i Paris, men hadde ungdomsårene i Danmark etter foreldrene skilte lag. Før det vokste hun opp med sin polsk-danske mor og franske far i et rufsete teaterbygg fylt til randen med kreative sjeler og bohemske impulser. Store deler av filmens første halvdel finner sted her, med scener fra fellesmiddager, soverommet som består av en madrass på golvet, og atelieret på loftet.

Apolonia likte seg dårlig i Danmark og flytta tilbake til dette særegne barndomshjemmet så snart hun kunne, og begynner samtidig på det prestisjefylte Ecole Nationale Supérieure de Beaux-Arts. Kontrasten mellom kunsten som institusjon og kunsten som livsstil konkretiseres i form av to vidt forskjellige bygninger i Paris.

Apolonias ansikt

Glob er tydelig forført av både Apolonia og teaterets mikrokosmos. Det håndholdte kameraet er tett på Apolonias ansikt og vitner om en lengsel etter å være en del av hennes verden, snarere enn å kun dokumentere den.

Apolonia er slående vakker på en fascinerende måte, med tjukke mørke øyenbryn og uønska ansiktshår da vi i filmens aller første bilde ser henne i speilet med barberingsskum under nesa og underleppa. Bak de fyldige leppene er to fortenner med merkbart mellomrom, og et generelt oppsyn som har noe uanstrengt, men besnærende ved seg. Hun er som skapt for et portrett.

Det er også tydelig at Apolonia ikke bare er komfortabel med, men nyter kameraets dvelende blikk på henne. Vi finner snart ut at hun ikke er fremmed for å bli filma, når hun viser fram foreldrenes mange videokassetter fra fødselen og opp gjennom barndommen hennes – ja, til og med unnfangelsesakten har de fanga på film, med et varsel om at hun ikke skulle se akkurat den snutten før hun fyller atten. Til dette ler hun bare; hun er tilsynelatende avslappa med iscenesettelsen av livet, sjøl når den blir overskridende.

Patriarkatets glasstak – men hvor da?

Personlig blir jeg fort trøtt av ansiktet hennes, den unektelige sjarmen til tross. Jeg savner mer dybde i portrettet, mer retning til prosjektet. Et ankepunkt jeg har mot Globs film er at den (særlig mot slutten) framstiller seg sjøl som mer enn et portrett, som en film med en politisk og særskilt feministisk agenda.

Til dels går dette ut på å vise en kvinne som trenger gjennom nåløyet til kunstnerisk anerkjennelse, og etter hvert også den type kunstneriske uttrykk Apolonia utvikler. Likevel gjør filmen lite annet enn å bare vise – og sjøl dét er begrensa i sitt nedslag. Visst får vi se hvordan Apolonia «forsøker å etablere seg i en kunstverden styrt av middelaldrende menn», men så å si aldri går kameraet inn i disse rommene og avdekker dem som et for henne reelt (for ikke å snakke om strukturelt) problem.

Ja, hun må tåle noen kritiske innvendinger fra en (mannlig, middelaldrende) veileder, men disse framstår verken kjønnsbetinga eller uberettiga – ei heller som noe hun i det hele tatt er uenig med, snarere noe som driver henne videre i en søken etter sin særegne stil. Litt uti filmen – som dekker over 13 år av hennes liv – får hun en jobb som kunstnerassistent i New York takket være en kontakt fra teateret, og også dette presenteres som et sømløst innpass i et kunstnerens Mekka.

Til kameraet og regissør Lea forteller hun hvor mange venner hun raskt får seg og hvor inspirerende livet hennes er der. Så er hun en periode i Los Angeles, hvor hun blir tatt inn i stallen til en kunstsamler med dollartegn i øynene, en såkalt «patron satan», og hun forplikter seg til å male ti portretter i måneden.

Det er åpenbart utmattende og kvelende for kreativiteten, men igjen må jeg legge godviljen til (og en høy grad av egeninnsats) for å trekke ut noen kritikk av forholdene. En te-date med nevnte kunstsatan og ingen ringere enn Harvey Weinstein nevnes også i forbifarta, uten at vi verken i øyeblikket får se, eller i etterkant høre noe om opplevelsen.

Slik Apolonias rise to fame framstilles, virker det for meg som en alt i alt temmelig lett ferd mot toppen. Det kan godt – ja, trolig – hende at dette ikke stemmer, men da har Lea Glob svikta i å vise det sanne bildet.

Dronninger i evigheten

En av filmens første linjer er et sitat fra Globs bestefar, om at «kunsten fra tidenes morgen har foreviget kongene». En av de siste linjene er henvendt til Apolonia og konstaterer at «du foreviger dronningene», etterfulgt av at kameraet på ansiktet hennes skrus av og så en montasje av utvalgte kvinneportretter fra porteføljen. Grepet er ikke bare formmessig klisjefylt, men skuffende intetsigende i sitt sjølerklærte konkluderende budskap. For hvem er egentlig disse dronningene?

Det at Apolonia gradvis meisler fram et uttrykk der det kvinnelige og kjønnsutfordrende gis stadig større plass, tas nærmest for gitt, mens motivene hennes fram til filmens sluttparti har virka vilkårlig utvalgt, basert på mobilbilder av folk hun møter eller hennes eget speilbilde. Hvorfor tas vi ikke med på denne reisen, enten med ord eller bilder, når den betraktende formen ledsaga av Globs kommenterende fortellerstemme til de grader legger til rette for det?

Et siste ankepunkt jeg har mot filmen er at den løfter opp Apolonia som en enestående, men også avsondra dronning. Hun er imidlertid ikke den eneste interessante kvinnen vi får møte i denne to timer lange filmen: I tillegg til Lea Glob sjøl, vies også en god porsjon tid til Oksana Shachko, en ukrainsk kunstner og feministisk aktivist som Apolonia «adopterte» inn i den utvida teaterfamilien, og som i løpet av filmens spilletid tar sitt eget liv.

Tidligere har Apolonia uttrykt bekymring for hvordan det går med henne (når Lea, Apolonia og mora snakker om at Oksana virker deprimert, reagerer Apolonia med å si «men hvorfor bygger hun ikke noe?», som i: produserer kunst), men i store deler av fortellingen uteblir hun helt. Hvorvidt dette vitner om Apolonias eller filmens enspora oppmerksomhet og ustabile tilknytninger, vites ikke, men som seer blir jeg oppriktig investert i Oksana lenge før hennes død – som siden løftes fram som martyraktig.

Det samme kan sies om filmens brått sjølbiografiske parti, som oppleves mer som et intermesso enn som en del av et større portrett av kvinnelig felleskap. Med kameraet vendt mot seg sjøl viser Glob en traumatisk førstefødsel, som var nær ved å kreve hennes liv. Likevel fortsetter regissøren å følge Apolonia, som nå befinner seg i Istanbul, sjøl om bare det å gå noen meter volder henne betydelig smerte. For meg blir dette ikke bare hinsides fornuften, men også kunsten. Alt hun viser er enda flere bilder av Apolonia med noen nye portretter, dog i et nytt land med en ny kjæreste.

Uttrykket forblir romantiserende og uanstrengt, sjøl om vi jo veit at det må ha krevd store personlige, ja, kroppslige ofre. Også Apolonias vei inn i kunsten gikk via smerte: Arret vi ser på filmplakaten stammer fra da hun fikk magekreft i en alder av åtte, angivelig delvis som følge av stress etter foreldrenes separasjon. Nonnene på sjukehuset som pleia henne viste henne ikoner og trøsta henne med skjønnheten som lå i underflaten.

Dessverre forblir Apolonia, Apolonia, lik tittelens gjentakende og drømmende form, på det forførte planet.