Den danske regissøren Christian Tafdrup leverer med Speak No Evil en av de rikeste og mest fascinerende verkene i randsonen av skrekkfilmsjangeren på flere år. [1]

Moralen i Pixars Rød er en nyttig lekse: Friheten og muligheten til å uttrykke følelser i et bredt spekter, skal ikke tas for gitt. Og med et monster som metafor unngår regissør og manusforfatter Domee Shi en analyse som låser seg fast i det kjønnsspesifikke. [1]

Andrea Arnold (American Honey) tar oss med ut på grønne beitemarker – og inn i fjøset. I disse to rommene, det naturlige og det industrielle, dokumenteres livsløpet til ei britisk melkeku.

Apichatpong Weerasethakuls Memoria foldes ut i en drømmelogikk der lyd er like viktig som bilde, der folklore blandes med buddhistisk tradisjon, insekter og tykk natt, og drevet av en «dyp lengsel etter å gjøre ingenting».

En liten gutt beveger fingrene over pianotangentene som er tegnet på gipsen til farens brukne bein. Foreldrene hans sover, men snart våkner moren. «Hvor er vi?» spør hun. Ungen svarer: «Vi er døde.»

Zero Fucks Given er noe så sjelden som rendyrket sosialrealisme der hovedpersonen er i bevegelse, i bokstavelig og eksistensiell transitt, og ikke låst til én funksjon i den kritiske fremstillingen. [2]

Det er som om innskriften på Apollon-tempelet i Delfi ligger som en mild røyk over Drive My Car: Kjenn deg selv. Dette er den største kinoopplevelsen på lang tid. [2]

Med Quo Vadis, Aida? vekkes en uendelig strøm av følelser og tanker, og regissør Jasmila Žbanić får oss til å stoppe opp og dvele ved en erfaring som ellers er for vanskelig å fange bare med noen enkle ord.

M. Night Shyamalan spør hva et menneskeliv er verdt i horror-fabelen Old, som formelig spoler seg gjennom tiden mellom krybbe og grav.