Når regissør Michael Bay flekser musklene i halvseriøse sjangerlandskap, er han på sitt beste. Kinoaktuelle Ambulance er en slik film – en filmatisk defibrillator som får Bay-hjertet til å banke hardere.
Det finnes grovt sett tre typer Michael Bay. Om jeg skulle rangert dem fra minst til mest favoritt er de som følger: Først Transformers-Bay. Selv om han også her glimter til med korte, reklamefilmaktige øyeblikk innhyllet i tintede himler og roterende kameraer rundt glinsende kropper, blir de for anmasende og frenetiske for min smak; rene stiløvelser i ødeleggelse og eksess som bare blir verre og verre jo lenger ut i filmserien man kommer.
Dernest har du de selvrefererende «meta»-filmene i senere tid – som Pain & Gain (2013) og 6 Underground (2019) – der den fornøyelige harselasen over egen stil er hovedattraksjonen. Som jeg selv uttalte om nettopp Pain & Gain i årslisten fra 2013, min andreplass det året:
[Denne] ultrahippe utforskningen av overflateestetikk må være årets mest misforståtte film. Michael Bay pøser på med sine egne varemerker i så stor grad at han parodierer seg selv: Saturerte himler, slow-motion satt til dundrende dubstep, undervinklede innstillinger og supermettede pastellfarger. I tillegg speiles den subtile og subversive komedien i et rent audiovisuelt uttrykk. Det er det ikke mange utenom Bay som makter. Mark Wahlberg og Dwayne «The Rock» Johnson [skinner] som brunglinsende testosteronklumper i Miamis like smakløse asfaltjungel, mens bikinikledde damer sprader gjennom dollarsedler og turkise badebassenger. Nydelig.
Mest givende av de tre modusene til Michael Bay er imidlertid hans mer «seriøse» actionfilmer, der alle de visuelle kjennetegnene hans snerpes inn mot et strammere premiss. Om det er det blålige, saftige, litt klaustrofobiske uttrykket i mesterverket The Rock (1996), den kliniske og metalliske futurismen i mektig undervurderte The Island (2005) eller tåken, nattlyset og de håndholdte kameraene i den rystende krigsfilmen 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi (2016) som kom og gikk med ufortjent lite oppmerksomhet. Eller for den saks skyld den kinetiske domino-effekten i angrepet på Pearl Harbor fra Bays film med samme navn, selv om mye av det øvrige i den produksjonen haltet.
I all hovedsak befinner kinoaktuelle Ambulance seg innenfor denne tredje, mest spennende kategorien, selv om det også her finnes både humor og intertekstuelle referanser (både The Rock og Bad Boys nevnes for eksempel i et par dialogvekslinger). Det er nettopp fordi premisset er såpass stramt og enkelt – altså noen bankranere som til slutt ender opp i en ambulanse som blir fluktbil – at all visuell kompleksitet kan tilføres eller «legges utenpå» uten at det føles overlesset.
Man aner raskt konturene av en inspirert Bay: Den titulerte ambulansen rykker ut for å redde et barn som er blitt spiddet i en bilulykke. Barneskuespillerens overbevisende smertehyl iler gjennom ryggmargen mens et håndholdt kamera og forrykende klippetempo røsker i systemet. Allerede fra ansatsen levnes det lite tvil om filmens seriøse, nærværende tone – i seg selv en slags mini-reklamefilm for førstehjelpere.
Her ligger også den visuelle formelen som benyttes gjennom hele filmen, mens den beveger seg fra kupp-planlegging til bankran-gjennomføring til fluktbil og forbi. Selve historiefortellingen er av mindre betydning, dette er en opplevelsesfilm som handler om iscenesettelsen av tilstedeværelse, kropp, konfrontasjoner og mentale tilstander. Som om det var en adrenalinsprøyte rett i låret.
For å oppnå denne kroppslige tilstanden, benytter Bay seg særlig av tre visuelle nivåer som han hele tiden glir inn og ut av, som alltid innenfor en organisk, ekstremt rask klipperytme: Dronekjøringer, håndholdte kameraer og ultranære innstillinger. Dronekjøringene er spektakulære sekvenser som slikker seg opp etter fasader, snur 180˚ og rutsjer nedover og ut i gatene igjen som om det var en berg-og-dal-bane. I kontrast står de uoversiktlige rykkene i fotograf Roberto De Angelis‘ håndholdte kameraer, som skaper usikkerhet omkring både rollefigurenes og handlingens fremdrift. På det tredje nivået legger Bay seg til stadighet på ultranære innstillinger av ansikter (og noen ganger kun øyne) i et slags desperat forsøk på å trenge gjennom til deres beveggrunner.
Konsekvensen er altså et slags makro/mikro-landskap der dronekjøringene fungerer som byens (eller Guds?) observasjon av begivenhetene, de håndholdte kameraene som et slags uoversiktlig her-og-nå, og de ultranære innstillingene som den aller mest intime opplevelsen; den menneskelige psykologien i øyeblikket. Med andre ord et spenn fra det ytre til det indre – en form for eksternalisert mental tilstand.
Denne innfallsvinkelen er både beundringsverdig og medrivende, men vil nødvendigvis også føre til et savn – særlig et uforløst potensiale i kombinasjonen Michael Bay og bylandskap. Da tenker jeg særlig på hans unike evne til å stilisere – med noe roligere pensel – byens geografi gjennom undervinkler og lys. Jeg skulle gjerne sett Bay ta en slags «Michael Mann» i større deler av filmen, i hvert når selve bankranet umiddelbart sendte assosiasjoner til den legendariske sekvensen fra Manns Heat (1995) – etterhvert en slags ‘year one’ i forhold til skuddvekslinger.
En slik sammenlikning mellom Bay og Mann virker kanskje søkt, ettersom de er opptatt av svært forskjellige ting, og de iscenesetter på svært forskjellig vis, men akkurat i denne sammenhengen er det betimelig. De er begge mestere i å fargelegge byene i forhold til filmens underliggende psykologi eller premiss (tenk det stål-aktige blikket i Heat eller det oransjemussede, kokende uttrykket i Collateral som i begge tilfeller elter det ellers flate, kjedelige bylandskapet i Los Angeles til noe spennende, eller igjen den blålige, eventyraktige iscenesettelsen av San Francisco i The Rock og den solbrente, pastellaktige karikaturen av Miami i Pain & Gain).
Til syvende og sist er dette allikevel mer et personlig savn for undertegnede, enn en relevant kritikk av Ambulance. Filmen lykkes makeløst i forhold til det den vil oppnå – et mettet portrett av kaos (både fysisk og psykisk) som langt overgår den danske originalfilmen fra 2005 (Ambulancen).
Selv om Bay jevnt over har fått gode internasjonale kritikker (heldigvis!), registrerer jeg at det også denne gangen finnes kritiske røster som mener Ambulance huker av alle punkter for hva som utgjør en «dårlig» film – og da særlig i forhold til endimensjonale roller eller overdrevne skuespillerprestasjoner . Robert Abele i The Wrap, for eksempel, postulerer at «Gyllenhaal’s acting was unconvincing and «over-the-top» [while] Abdul-Mateen’s character was a poorly conceived good guy in over his head.»
For min del blir det litt som kritikken av Shyamalans Old der mange mente rollefigurene ikke oppførte seg «troverdige» innenfor filmens setting. Dette er en urimelig kritikk ikke bare fordi det knapt finnes en fasit for hva som er troverdig i ekstreme situasjoner, men særlig fordi det er en alvorlig underkjennelse av hva film som medium er og kan. I dette tilfellet handler det først og fremst om en briljant sjonglering av visuelle virkemidler for å skape noe tett, nært og kroppslig.
Michael Bays Ambulance er en fullstendig sangvinsk opplevelse som nok en gang demonstrerer hans styrke som action-auteur; en umistelig stemme som til stadighet gruser konkurrentene gjennom sin idiosynkratiske bruk av hensiktsfulle visuelle virkemidler.