Må tunge sannheter og politiske kraftsalver serveres i hyperestetiserte konfektesker for at vi skal orke å smake på dem? [15]

TIFF 2024: Tibor Bánóczki og Sarolta Szabós dystopiske «cli fi» (climate fiction)-fabel er et møtepunkt mellom eksistensielt mismot og rike science fiction-troper.

The Day the Earth Stood Still er kanskje mest kjent som et viktig sjangermessig sci-fi-verk fra 1950-tallet, men regissør Robert Wise lagde filmen for å få frem et antikrigsbudskap. Og i dag er dette kanskje mer moderne enn på lenge?

Jonathan Glazers The Zone of Interest har en banebrytende lyddesign og vilje til spekulasjon, men ligner også en oppsummerende pensumartikkel med innlevelsesforbud. [1]

Nuri Bilge Ceylans niende spillefilm folder seg ut som en nådeløst utleverende, paradoksal personlighetspsykologisk karakterstudie som ikke står i motsetning til estetisk gåtefullhet, sanselig idérikdom og en omgang med løpende tid som er forbeholdt de aller største filmskaperne. [1]

Paul Thomas Anderson skal i år endelig i gang med innspillingen av sin nye film (foreløpig uten tittel), og nå er det klart at ingen ringere enn Leonardo DiCaprio blir […]

I Menus Plaisirs – Les Troisgros tar Frederick Wiseman oss med til et kulinarisk univers der enhver prosess virker omstendelig og alle nyanser er av betydning.

In the realm of cinematic farewells, The Boy and the Heron stands as a poignant adieu from the masterful hand of Hayao Miyazaki.

Metropolitan plasserer seg i tradisjonen fra Flauberts a-moralske objektivitet, hvor vi som seere kikker inn i en nærmest tidløs snøkule-verden med vekslende forestillinger om hva som sømmer seg og ikke.

De sentimentale scenene i Vertshuset The Old Oak formidler ekte optimisme og vilje til endring, de viser makta i (sam)handling og virker agiterende i sine klisjeer. [1]

I dag ble Oscar-akademiets kortlister i ti ulike kategorier offentliggjort, og det norske bidraget Fedrelandet nådde ikke opp blant filmene som kan gå videre til nominasjon – i hverken kategorien for helaftens dokumentar eller beste internasjonale film. [7]

Høstgule blader er en film jeg trengte å se akkurat nå. Ikke bare for å trøste, med kjærlighet i ei fremmedgjort tid, men for å vise hvordan film kan innkapsle historien og samtidig inneholde en form for håp.