Håp i halvliteren, motstand i måltidet: Vertshuset The Old Oak

Puben er håpets siste skanse i Ken Loachs nyeste film. Når et busslass med syriske flyktninger ankommer et desillusjonert gruvesamfunn i Durham, Nord-England, blir velkomsten mildt sagt anstrengt. Menneskene som skal ta imot dem, herjes av sine egne konflikter, med fattigdom, fremmedgjøring og forfall. Er det mulig å håpe at dette skal gå bra?

Som 87-åring er Loach også en siste skanse i den britiske sosialrealistiske filmbølgen fra sekstitallet. Sammen med manusforfatter Paul Laverty har han bundet seg fast i masta med sitt samfunnsengasjement, med et varmt blikk på mennesket og et kaldt på makta. Du veit liksom hva du får, på godt og vondt.

Det kan være noe slitsomt med å oppsøke en film som tilsynelatende har som hovedmål å vise fram skyggesidene ved det moderne samfunn. Ikke bare er det konfronterende, det kan fort bli kjedelig – når vi vises noe vi allerede veit, og vi veit at det ikke er bra. Likeså kan premisset for årets film framstå som en innpakka julegave hvor innholdet er så tydelig at vi umulig kan bli overraska – for ikke å snakke om underholdt eller oppløfta. The Old Oak, nabolagets eneste møtested for de få gjenværende stamgjestene, blir et skalkeskjul for underliggende fordommer, men gradvis forenes de utstøtte på tvers av kulturelle avstander. Snipp, snapp, snute. Men nei. Her er det mer å hente.

Vertshuset The Old Oak begynner med et fotoapparat. Svarthvitt-bildene av det første møtet fra bussvinduet setter den unge hobbyfotografen Yara (Ebla Mari) i umiddelbar fare når en hissig hooligan-type lar seg provosere. Fra perspektivet til den lokale gjengen på gata kan flyktningene virke som irriterende bussturister, og at de er på ufrivillig utstilling. Det er kaotisk, idet syrerne føres ut av bussen til sine nye hjem, og i en konfrontasjon med nevnte hissigpropp blir Yaras kamera knust.

«The Old Oak» (Foto: Ymer Media AS).

Samtidig som vi med denne første scenen introduseres for antagonismen i lokalsamfunnet, ser vi også godheten som fins der. En av de som hjelper flyktningene å komme seg de få meterne fra bussen til døra, er TJ Ballantyne (Dave Turner), filmens hovedperson og eieren av The Old Oak. Ganske snart skal kameraet bli en døråpner til et nytt vennskap mellom TJ og Yara, og til plottets videre utvikling.

Yara har en mild framtoning, men er beintøff, der hun tråkker inn i puben for å be TJ om navnet på mannen som ødela kameraet. TJ er lojal og gir ingen svar, men er vennlig bak bardiskens beskyttende grense. Hele tida sitter stamgjestene og skuler, «she walked in like she owns the place!». Deretter følger en klagesang i den kjente stilen: «jeg er ikke rasist, men…»

Framstillinga av stamgjestene er stereotypisk: uføretrygda og arbeidsledige, «verdiløse menn», for å si det med Jokke, pluss én kvinne, som ikke akkurat er klassisk feminin. Likevel kommer livene deres til syne bak de trangsynte flosklene; de har sine grunner til å se verden slik de gjør. Medfølelsen vår styres hele tida mot flyktningene, det er de «som har rett» i sitt påtvungne forsøk på å skape et nytt hjem i et nytt land.

Likevel tas britenes fremmedskepsis på alvor uten at holdningene unnskyldes. Allerede før busslasset kom, kjente ikke de «innfødte» lenger igjen gatene de har vokst opp i – husene står tomme og blir kjøpt opp av utenlandske investorer som driver prisene ned og gjør det umulig å flytte derfra. Kullgruvenes storhetstid er for lengst historie, og stoltheten ligger like brakk. De er ikke flyktninger, men fanger.

«The Old Oak» (Foto: Ymer Media AS).

Filmen fortsetter med det ødelagte fotoapparatet, når TJ åpner døra til bakrommet på puben for å tilby Yara en av hans fars gamle kameraer. Gjennomgående i filmen er Loachs karakteristiske hverdagsinteriører, med rom som er vanskelig å se for seg ikke alltid er sånn. Bakrommet, som tidligere har huset bryllupsfester og samfunnsmøter, er fylt av hensatt skrot og et støvete lys skinner så vidt gjennom vinduene. Yara blir rørt, men må takke nei til tilbudet; kameraet var en gave fra hennes far, som ingen veit om er i live. Gjennom linsen har hun klart å bearbeide krigens grufulle syn, den har vært livreddende.

Møtet på bakrommet åpner også Yaras øyne for lokalsamfunnets historie, med innramma bilder fra streikekamp og samhold. Slagordet «when we eat together, we stick together» hyller kvinnenes innsats til å fø de sultne naboene sine gjennom harde tider. De misfornøyde stamgjestene ser også bakrommets muligheter, når de snakker seg fram til et ønske om å holde et møte om tingenes tilstand. Det vil si: «situasjonen» med flyktningene, og alt det forsterker av deres egne problemer. TJ nekter, vann- og strømanlegget tilhører en annen tid, og rommet har dessuten blitt fjerna fra vertshusets forsikringsplan for å spare penger. Døra er stengt, og misnøyen vokser.

Filmens bruk av rom og steder er sparsommelig og effektiv – jeg lærer meg fort tallet på døra hvor Yaras familie bor, og den steinete fjæra med åpent hav er et vindu mot verden, og samtidig en undergang. Der bruken av amatører i en del av rollene i blant kan synes – når replikkene som allerede er karikerte i sitt innhold blir som opplesninger og følelsesutbruddene uoriginale – er hovedpersonene stødige. Turner i rollen som TJ er særlig troverdig, først med en nøktern ro, seinere med en fortvilelse som ligger i ansiktets dratte trekk og øynenes motløse stillstand.

Lenge veit vi lite om livet hans, men gradvis åpner han seg for Yara og forteller om et forsømt familieliv som har etterlatt ham med ingenting annet enn puben. Det antydes at det var hans tidligere idealer og forpliktelser til lokalsamfunnet som kom i veien for ekteskapet og rollen som far.

«The Old Oak» (Foto: Ymer Media AS).

Med dette forstår vi at det er for mye forlangt at enkeltindividet skal løse problemer som inngår i en større politisk svikt. TJ blir som en Messias-figur, og når han mister hunden sin – som har vært like livreddende for ham som Yaras kamera – ofrer han seg igjen i håp om å redde menneskene rundt seg. Sammen med Yara og en dedikert gjeng fra både hennes og hans kant, begynner til å rehabilitere bakrommet for å invitere til fellesmåltider.

De verdifulle ressursene i form av godt, gammeldags håndverk – snekre, elektrikere, rørleggere – løftes fram og viser potensialet i all nøden. Det hele ligger an til å bli en solskinnshistorie, når sultne mager i alle aldre og fasonger mettes av chips og samosaer.

Men mørket ulmer, og håpet slukner. Så enkelt, synes Loach å si, er det ikke. Enkeltindividet er skjørt, det elektriske anlegget likeså. Sjøl om mennesker kan utføre små mirakler, må motstanden rettes mot en høyere politisk makt. Denne motstanden – solidariteten i markeringer og grunnleggende behov – sammenstilles mot slutten av filmen med fagforeningenes kamper for arbeiderklassen.

Slik føles Vertshuset The Old Oak ikke bare som en grå virkelighetsskildring, den innpakka gaven vi veit hva inneholder, men som en film som gjør noe. De smått sentimentale scenene formidler en ekte optimisme og vilje til endring, de viser makta i (sam)handling og virker agiterende i sine klisjeer – nettopp ved å si «hallo, dette veit vi jo!». Forresten: Dette er den tredje filmen jeg anmelder på rad hvor en hund spiller en sentral rolle. Kanskje trenger vi i blant et annet, mer direkte blikk på tilværelsen for å dytte oss ut av våre fastlåste mønstre?