Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og intervjuer.
*
TIFF 2024: Vinterens sikreste vårtegn, Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF), er klar for sin 34. årgang! Montages vil som vanlig være til stede for å dekke festivalen med artikler, podkaster og intervjuer, og i denne saken presenterer vi vår guide til årets program.
I fjor var Ole Giævers Ellos eatnu – La elva leve festivalens åpningsfilm, og i år har TIFF igjen valgt en lokalt forankret produksjon som sitt startskudd: Mange av sekvensene i Mohamed Jabaly og hans norsk-palestinske dokumentar Life is Beautiful – Al Haya Helwa utspiller seg i Tromsø, og spesifikt på Filmveksthuset Tvibit, som i en årrekke har vært en nær samarbeidspartner med TIFF.
Life is Beautiful – Al Haya Helwa mottok prisen for beste regi under IDFA-festivalen i Amsterdam, som er verdens ledende i sitt slag for dokumentarfilm. Juryens begrunnelse løftet frem Life is Beautiful – Al Haya Helwa sin aktualitet og emosjonelle kraft, i tillegg til regissør Jabalys evne til å anvende humor og skape øyeblikk av håp i en fryktelig situasjon.
I TIFFs konkurranseprogram finner vi i år bl.a. norske Kristoffer Borglis Hollywood-debut Dream Scenario, Drive My Car-regissør Ryûsuke Hamaguchis Evil Does Not Exist og en av fjorårets beste og formmessig interessante dokumentarer, Kaouther Ben Hanias Olfas døtre. Sideprogrammet Horisonter er imidlertid vel så spennende, med det tyrkiske mesterverket About Dry Grasses (av Montages kåret til fjorårets tredje beste film), nydelige All of Us Strangers, Wim Wenders’ store comeback Perfect Days, Jonathan Glazers eksperimentelle Holocaust-film The Zone of Interest, Todd Haynes såpete satire May December og den vietnamesisk-franske matpornografen Trần Anh Hùngs skjønne Pot-au-feu – Veien til hjertet, samt vår Cannes-favoritt The Sweet East.
I Kritikeruka blir det som vanlig presentert filmer valgt av uavhengige kritikere, og dette inkluderer et knippe av årets beste norske filmer, kuratert i samarbeid med Montages (filmer som tidligere er vist på TIFF er ekskludert fra utvalget). To norske premierefilmer, som begge er dokumentarer – Kunstneren og tyven-regissør Benjamin Rees Ibelin og fotograf Øystein Mamens Straff – utgjør seksjonen Fokus Norge.
Nytt av året er et sideprogram tilegnet kvinnelige regissørers blikk på seksualitet, titulert How to Have Sex (etter Molly Manning Walkers film, som vises som en del av seksjonen). Årets retrospektiv er Coen Brothers: Crime and Human Comedy, i anledning Ethan Coens Tromsø-besøk. Det blir arrangert en masterclass med Ethan Coen og Tricia Cook, hans kone og klipper, som trolig blir årets store festivalsnakkis. Årets filmkritikerseminar vil også fokusere på Coen-brødrene og se nærmere på et utvalg titler, i tillegg til filmografien som helhet.
Årets avslutningsfilm er Alexander Paynes Oscar-favoritt The Holdovers, med Paul Giamatti i en av sine beste roller. Utover alt dette vil vi også oppfordre våre lesere til å dykke videre inn i øvrige seksjoner som Overdrive, TIFF UNG, Film fra Nord, med mer.
TIFF går av stabelen 15.-21. januar 2023, og Montages vil som vanlig være på plass og rapportere fra Tromsø med både omtaler, intervjuer og podkaster.
*
About Dry Grasses (Nuri Bilge Ceylan, 2023)
Nuri Bilge Ceylan har laget sitt foreløpige hovedverk med About Dry Grasses – en bittersur og rik symfoni. I skyggen av det østlige Anatolias golde, snøbelagte fjell befinner tegnelærer og storbylektor Samet (Deniz Celiloğlu) seg på ufrivillig grunnlag. Han må undervise der før han kan komme seg videre, som i en pålagt variant av den norske Lånekassens mytiske lovnader om reduksjon av gjeld hvis man flytter til Finnmark eller Nord-Troms for å utøve sitt virke som dannelsesagent. Dagene fordrives med den litt enkle, godmodige romkameraten Kenan (Musab Ekici), også lærer ved skolen, men med en lokal forankring Samet aldri er i stand til å se som noe annet enn provinsiell slavemoral.
Elementet som forrykker balansen i det eksistensielle anatoliske venterom – var det opp til lektoren, var dette bare noen smertefulle år før den forjettede returen til storbyen – er ungjenta Sevim (Ece Bağcı), som Samet gir gaver til etter ferien og speiler seg i forelskelsens glans fra. Hun er betatt og han koser seg, men når kjærlighetsbrevet hun har gjemt nederst i ranselen blir oppdaget av skolens moralpoliti, brister knoppene og fasaden rakner.
Parallelt med fallet fra møterommenes og korridorenes trone pågår det et tufsete, barnslig kjærlighetstriangel med Kenan og Nuray (Merve Dizdar, som vant prisen for beste kvinnelige skuespiller på filmfestivalen i Cannes), en annen lærer på en nærliggende skole, som i motsetning til den påstått selvgående individualisten Samet holder det gående med idealisme, troen på sosialistisk revolusjon og forpliktelse til familien og kollektivet. Ceylans niende spillefilm folder seg ut som noe så sjelden som en nådeløst utleverende, paradoksal personlighetspsykologisk karakterstudie som ikke står i motsetning til estetisk gåtefullhet, sanselig idérikdom og en omgang med løpende tid som er forbeholdt de aller største filmskaperne.
Her er visningstidspunktene for About Dry Grasses under TIFF.
*
Coup de chance (Woody Allen, 2023)
Mesterregissør Woody Allen er tilbake med sin 50. spillefilm – hans første på et annet språk enn engelsk, med franske stjerner som Melvil Poupaud (Laurence Anyways), Niels Schneider (Heartbeats) og Lou de Laâge (Respire) i de sentrale rollene. Coup de Chance er et pikant trekantdrama, som har enkelte likhetstrekk med Match Point, men mest av alt Claude Chabrols utroskapsthrillere. Det er en svært god og morsom underholdningsfilm med inspirert foto av legenden Vittorio Storaro (Fascisten, Apokalypse nå!), som etter hvert tipper over i en slags Miss Marple-krim der hovedpersonens svigermor engasjerer seg for å avsløre hans økonomiske svindler.
Coup de Chance har en florlett eleganse og fortellerteknisk fintfølelse som Allen har vært blant de beste i faget på siden 1970-tallet, og den naive, gammelmannsaktige forelskelsen i det franske («Europa!») er egentlig veldig sjarmerende hvis man går med på premisset. Hvis dette er filmen han takker og bukker for seg med (som det vel ryktes om?), er det en verdig avslutning. Etter at Allen av enkelte ble regnet som kansellert, har det blitt vanskeligere å få sett filmene hans, og norske distributører har slengt seg på den amerikanske trenden om å boikotte Allen, til tross for at han alltid har vært populær blant norske kinogjengere. Desto viktigere er det å benytte denne sjeldne anledningen til å se Coup de Chance, i Tromsø.
Her er visningstidspunktene for Coup de chance under TIFF.
*
How to Have Sex (Molly Manning Walker, 2023)
Vi har titt og ofte nevnt at 2023-utgaven av Cannes-festivalen var meget god, så det er vanskelig å komme utenom et annet høydepunkt under TIFF som også er plukket fra Croisetten: Den britiske debutanten Molly Manning Walkers How to Have Sex vant hovedprisen i sideprogrammet Un certain regard, meget fortjent.
Filmen som tar oss med på en russefest-lignende sydentur med tre britiske tenåringsjenter, og skildrer hvordan reisen gradvis går fra drøm til mareritt. Med gnistrende naturalistisk skuespill og en imponerende tålmodighet i sin dramatiske utvikling, blir How to Have Sex et slående debutarbeid fra Manning Walker – som opprinnelig er fotograf.
Her er visningstidspunktene for How to Have Sex under TIFF.
*
Perfect Days (Wim Wenders, 2023)
Den tyske regissøren Wim Wenders vender tilbake til Japan, der han laget flere dokumentarer på åttitallet (Tokyo-Ga, Opptegnelser om byer og klær), og Perfect Days kunne bare vært laget av noen med et spesielt forhold til landets kultur og byen Tokyo. Vi følger toalettvaskeren Hirayama (Kôji Yakusho i en nesten ordløs, ubeskrivelig vakker rolleprestasjon, med rette belønnet av juryen i Cannes) som lever et rutinemessig liv, der hver minste handling ligner et lite ritual. Mellom hvert sted han rengjør med både imponerende grundighet og effektivitet, kjører han bil og hører på rock fra kassett på stereoanlegget.
I pausen hver dag, etter han har spist sin eggesalatsandwich fra nærmeste konbini (et av Japans vanligste og aldeles utsøkte hurtigmåltider), tar han et bilde som han fremkaller og får printet ut på fysisk format; de mislykkede river han i to, de fineste blir lagt i en boks i hans lille, praktisk innredede hus. Hver ettermiddag gjester han en fast izakaya, tilknyttet en jernbanestasjon, men i helgen spiser han et bedre måltid på en litt finere izakaya med fast klientell, det nærmeste han kommer en familie – inntil niesen banker på døren.
Perfect Days er en dypt bevegende hyllest til det analoge livet og japansk hverdagsfilosofi, og et av de fineste portrettene av Tokyo som er fanget på film. Og ikke minst: Wim Wenders‘ beste film siden Lidenskapens vinger (1987)!
Her er visningstidspunktene for Perfect Days under TIFF.
*
The Sweet East (Sean Price Williams, 2023)
The Sweet East var en av de store oppdagelsene under fjorårets Cannes-festival, og filmen er en selvskreven anbefaling i denne guiden. Fotograf Sean Price Williams har gjort seg bemerket for sine uttrykksfulle arbeider med regissører som Alex Ross Perry og Safdie-brødrene, og med The Sweet East gjør han sin spillefilmdebut som regissør. Manuset er skrevet av filmkritiker Nick Pinkerton, og foran kameraet har Williams med seg stjerneskuddet Talia Ryder (Never Rarely Sometimes Always), Simon Rex (Red Rocket), Jacob Elordi (Euphoria), og en rekke andre.
Filmen tar oss med på en uforutsigbar, grovkornet reise gjennom det amerikanske østkystlandskapet – en kaninhull-film som slår revolusjonære gnister, à la Born in Flames, tilsatt litt Valerie and Her Week of Wonders og store doser indie spirit. En av årets villeste, friskeste filmer? Må ses.
Her er visningstidspunktene for The Sweet East under TIFF.
*
BONUS: Nedenfor har vi også løftet frem tre anbefalinger til filmer av norske regissører – hentet fra de ulike programseksjonene.
*
Dream Scenario (Kristoffer Borgli, 2023)
Kristoffer Borglis første amerikanske spillefilm, Dream Scenario, hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto, der den fikk strålende mottagelse av kritikerne. Borgli har vært Los Angeles-basert i en årrekke, men de to første fullengderne hans, DRIB (2017) og Syk pike (2022), ble laget i samarbeid med norske produksjonsselskaper. Denne gangen er det A24 som står bak (med Ari Aster som co-produsent). Nicolas Cage spiller Paul Matthews, en sløv familiemann og kjedelig professor. En dag oppdager Paul at han raskt begynner å dukke opp i andres drømmer – han bare er der, stirrende likegyldig på fantasiene til fremmede. Over natten blir Paul Matthews en internasjonal kjendis, og opplever for første gang å få oppmerksomhet rettet mot seg, men stjernestatusen blir et problem straks drømmene om ham blir til voldelige mareritt.
I Toronto omtalte IndieWire Dream Scenario som: «a hilariously surreal comedy about internet fame», mens Paul Hammond fra Deadline beskrev den som «perhaps the most ingenious screen idea Woody Allen never had, although it might have been interesting if he did (think a twisted Zelig)». Videre løfter han frem hovedrollen: «Cage is the glue; his seemingly effortless timing and priceless reactions carry this premise all the way through, and he keeps you laughing continuously. (…) He has already said he thinks this is his best film, and that is saying a lot. The jokes land almost every time in a smart, observant manner that makes this comedy sing. The supporting cast, particularly Cera, play it perfectly as well.» Toronto-direktør Robyn Citizen har hyllet Dream Scenario som en satirisk komedie med «sharp, timely observations about social media culture – especially going viral – and its impact on the way we interact with others in our daily lives».
Nicolas Cage later til å være i en spesielt utforskende fase av karrieren, etter roller i en rekke underlige, til dels absurde filmer de siste årene, f.eks. Mandy (2018), The Unbearable Weight of Massive Talent (2022) og Pig (2021). I tillegg til Cage har Dream Scenario Julianne Nicholson, Lily Bird, Jessica Clement, Tim Meadows, Michael Cera, Kate Berlant, Dylan Gelula, Cara Volchoff, Noah Centineo, Nicholas Braun og Dylan Baker på rollelisten.
Her er visningstidspunktene for Dream Scenario under TIFF.
*
Eallogierdu – Tundraens voktere (Sara Margrethe Oskal, 2023)
I likhet med Dream Scenario, hadde Eallogierdu – Tundraens voktere verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i høst, der den ble vist i seksjonen «Discovery», et utstillingsvindu for nye talenter fra hele verden. Filmskapere som tidligere har debutert her er blant andre Chantal Akerman, Jafar Panahi, Steve McQueen, Christopher Nolan og Joachim Trier.
Eallogierdu – Tundraens voktere er samiske Sara Margrethe Oskals første spillefilm, og er ment å «bidra til et mer mangfoldig perspektiv på det samiske samfunnet». Fortellingen følger Lena, som etter å ha bodd mange år i Oslo, flytter tilbake til Sápmi for å forske på kjønnsroller i forbindelse med et kunstprosjekt. Imens hun jobber på vidda forelsker hun seg i reindriftsutøveren Máhtte. Gáren, moren til Máhtte som er familiens overhode, motsetter seg forholdet og skaper problemer for paret. Samtidig blir Lena hjemsøkt av valg hun tok flere år tilbake, og blir nødt til å finne ut om hennes og Máhttes liv noen gang kan forenes.
Oskal er fra Guovdageaidnu, Kautokeino, og var selv reindriftsutøver i ti år før hun begynte å arbeide med film, litteratur og teater, og har en doktorgrad i scenekunst fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun står tidligere bak kortfilmene Rieban – The Fox (2023), Covida buriid ja bahas beivviid – Bivirkninger (2020), Beaivvi nieida – Solas datter (2018) og Guovssahas oaidná du – Nordlyset ser deg (2015). I 2016 ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen savkkuhan sávrri sániid – utrettelige ord. Filmens produsent er Mona Johanne Hoel, bedre kjent som manusforfatter og regissør (Når nettene blir lange, Natt).
Her er visningstidspunktene for Eallogierdu – Tundraens voktere under TIFF.
*
Ibelin (Benjamin Ree, 2024)
Etter det internasjonale gjennombruddet med kinodokumentaren Kunstneren og tyven (2020), ble regissør Benjamin Ree raskt å regne som et av de store nye talentene innen norsk dokumentar. Med sin nye film Ibelin har Benjamin Ree nok en gang valgt en medrivende historie fra virkeligheten, og i fortellingen om den avdøde gameren Mats Steen har han et minst like fascinerende rollegalleri som i Kunstneren og tyven.
Ibelin får sin internasjonale premiere på Sundance-festivalen (som Kunstneren og tyven også gjorde), og i begge filmenes tematikk finnes et felles motiv: både «tyven» Karl-Bertil og Mats har et langt rikere indre liv enn hva deres nærmeste har fått øye på. Og gjennom å løfte vekk lag på lag, både foran kameraet og i filmenes sofistikerte fortellerteknikk (klipperen Robert Stengård vant en meget fortjent Amanda-pris for Kunstneren og tyven, og er tilbake i toppform her), stiger en dypt rørende og (i all sin uforutsigbare kompleksitet) menneskelig historie frem.
Ibelin er altså enda en «must see»-film fra Benjamin Ree, og festivalpublikummet i Tromsø er de første her til lands som får muligheten – før filmen har regulær norsk kinopremiere 8. mars.
Her er visningstidspunktene for Ibelin under TIFF.
*
God festival!