For å parafrasere Ingmar Bergman: Tom Tykwer har nok ønsket å lage en film på tvers, ikke på langs.

I en film som hele tiden balanserer på en knivsegg mellom dramaturgisk stillstand og underkommunisert drama, er timingen for når sceneteppet skal dras til side helt avgjørende. Heldigvis vet Naomi Kawase hva hun driver med.

Richard Linklater tar opp arven etter sin egen high school-klassiker Dazed and Confused. [3]

Oslo Pix 2018: Den amerikanske indieregissøren Alex Ross Perrys Queen of Earth er et sterkt drama om minner, selvfølelse og selvrespekt, som anerkjenner tvetydigheten i enkeltmenneskets opplevelse og historie. [2]

Hva er det med morsrollen som gang på gang driver regissører til å lage skrekkfilm? Med Lights Out føyer svenske David F. Sandberg seg inn i rekken – lykkes han med å injisere noe nytt liv i en trøtt trope?

Som alle virkelig gode komedier, er ikke Min pappa Toni Erdmann skandert slik at det legges trykk på tonene. Det morsomme og sørgelige, oppspilte og usagte, flyter over i hverandre; vi må tygge og smake på stemningene. [3]

Cannes 2016: The Red Turtle kombinerer det beste fra europeiske og japanske animasjonstradisjoner i en dialogfri, poetisk naturskildring av de sjeldne.

Er det mulig å lage en politisk militant film samtidig som man forteller en forførende og gripende historie? Det er dette spørsmålet den portugisiske regissøren Miguel Gomes stiller seg selv i Arabian Nights.