Flukten («Tjuvheder») er prisgitt et klassisk sosialrealistisk premiss, og jo mer kompromissløst strukturen følges, jo mer vellykket blir resulatet. Likevel er det bare som ren «spenningsfilm» Peter Grönlunds debut imponerer. [2]

Dansk films største problembarn når et høyepunkt som stylist med kliniske The Neon Demon.  [2]

Hudflikene flyr og kjøttrestene hviler i tanngarden – den kunstnerisk ambisiøse kroppsgrøsseren Raw er en oppdagelse av de sjeldne. [3]

Sverd og sandal-eposet Spartacus er i dag mer som en kuriositet å regne sett i forhold Stanley Kubricks øvrige filmer. Den er likevel tematisk rik og ambisiøs i sitt uttrykk, og ikke minst drivende god underholdning.

Corn Island er en hjertevarm naturskildring som kommuniserer like mye med omgivelsene som med rollefigurene. [1]

Charlie Kaufman tar steget inn i animasjonsfilmen, og er ikke redd for å gjøre resultatet unheimlich. [1]

Film fra sør 2016: Neon Bull er en real muskelbunt. Filmens sanselige stil og helstøpte tematiske klangbunn tar ikke bare tyren ved hornene, men velter oksen ned til bakken og kjæler med den.

I den brennaktuelle franske thrilleren Min datter, min søster forsøker debutregissør Thomas Bidegain å iscenesette problematikken omkring terrorisme-rekruttering i vestlige land, sett fra de pårørendes perspektiv.

The End of the Tour er et nydelig forfatterportrett av David Foster Wallace, en studie av journalistyrkets mange dilemmaer, og mest av alt: en glimrende samtalefilm, der ordvekslingene er selve historien som fortelles.

«Mine beste dager skaper en storslagen følelse av å komme hjem til Arnaud Desplechins filmunivers – et sted der psykoanalyse, ungdommelig utforskertrang og bittersøte minner krangler om oppmerksomheten.»

Den tidligere sosialarbeideren og debutregissøren Peter Grönlund anvender sine omfattende erfaringer fra Stockholms underverden i Guldbagge-vinneren Tjuvheder. Resultatet er en autentisk, men ikke spesielt slående film.