TIFF 2017: In this Corner of the World faller litt mellom alle stoler, med sin fragmentariske stil og struktur.

Det er ikke mye dialog i The Fits, langfilmdebuten til den amerikanske regissøren Anna Rose Holmer, men det som ikke blir kommunisert gjennom tale, uttrykkes som kjent med kroppen.

TIFF 2017: You won’t need to read between the lines with Steve Oram’s Aaaaaaaah! because there aren’t any.

TIFF 2017: «Det er ikke mange gode i forsamlingen, men det er en hel del onde og grusomme, og i løpet av det påfølgende clash of the types-aktige oppgjøret får de fleste som de fortjener.»

I High-Rise står det menneskeskapte landskapet, og virkningene disse omgivelsene har på menneskesinnet, i fokus.

Moteskaperen Tom Fords andre spillefilm som regissør bærer ikke tyngden av sin egen vektløshet.

Etter å ha gått seg vill i jungelen med The Legend of Tarzan har David Yates funnet tilbake til seg selv ved hjelp av sort magi og eksentriske fabeldyr i denne fornøyelige utvidelsen av J.K. Rowlings Potter-univers.

Det kunstneriske samarbeidet mellom Blake Edwards og Peter Sellers bobler i Høyt skum i Hollywood.

Film fra Sør 2016: A Monster with a Thousand Heads beviser Godards påstand om at alt en film trenger er en kvinne og en pistol, selv om det meksikanske skjemaveldets rystelser er av det kontrollerte slaget.

Kroppene er essensielle i den franske regissøren Philippe Grandrieuxs hypersensitive filmspråk. I hans ekstrem-romantiske film Malgré la nuit, nylig vist på Oslo/Fusion, tematiseres seksuell makt og avmakt.

Den svenske filmen Gerilja, signert Anders Hazelius, lykkes godt med å skildre møtet mellom to personers totalt forskjellige utenforskap i et moderne Sverige, i en røff og flyktig innpakning. [1]

The Shallows en tilnærmet perfekt B-film – like intens og inderlig som den er selvbevisst og morsom.