Film fra Sør 2016: Med tanke på alle krigstraumene som er brent inn i den iranske folkesjelen, er det merkelig at disse sjelden har materialisert seg i en konkret horrorfilm-setting. Debutregissør Babak Anvari bøter på skaden med den makeløse sjangerperlen Under the Shadow.

Iransk film behøver neppe noen introduksjon. De fleste er godt kjent med kjerneregissører som Abbas Kierostami, Jafar Panahi og Mohsen Makhmalbaf – alle representanter for iransk nybølgefilm, grunnlagt på humanistiske verdier med tydelig systemkritikk flettet inn i intrigene. Brorparten av det vi assosierer med landets filmproduksjon befinner seg altså i et sosialrealistisk eller kunstfilmorientert landskap – sjangermateriale er det lite av.

Ana Lily Amirpours fornøyelige vampyrfilm A Girl Walks Home Alone at Night (2014) er et unntak i så henseende, selv om den ikke kan kategoriseres som horror – snarere en sofistikert og moteriktig studentfilm med tydelig europeisk innflytelse (og dessuten en amerikansk produksjon).

Da er det kanskje ikke så rart at Babak Anvaris spillefilmdebut Under the Shadow føles frisk ikke bare i sine filmatiske kvaliteter, men også i sin faktiske eksistens. Foruten den BAFTA-nominerte kortfilmen Two and Two (2011), er det lite informasjon å hente om den unge regissøren. Om man derimot forsøker å lese kvaliteter ut fra Under the Shadow alene, er det lett å se at han trekker inspirasjon både fra sine iranske veterankolleger og fra kontemporære sjangerkilder – et sammensatt uttrykk som fungerer overraskende organisk.

Premisset for filmen er enkelt: En trebarnsfamilie forsøker å opprettholde hverdagslivet i Teheran under irakiske missilangrep på midten av 80-tallet. Men når familiefaren (Bobby Naderi) reiser på jobbtur, blir moren (Narges Rashidi) og datteren (Avin Manshadi) satt til å klare seg selv, både når bombene faller og bygården invaderes av onde ånder. Det mest interessante er imidlertid de mange krysningspunktene mellom sosial kommentar og ugne visuelle iscenesettelser.

Den første tredjedelen er i all hovedsak sosialrealistisk, og tydelig inspirert av Asghar Faradis innestengte kammerdramaer som Nader og Simin – et brudd (2011) og Fortiden (2013) – såkalte husholdningsthrillere der spenningsnivået først og fremst bevrer i relasjonene mellom rollefigurene. Under the Shadow når naturligvis aldri den samme dybden som karakterdrama, men skildrer med kjærlig hånd både det anstrengte forholdet mellom far og mor og ikke minst den søte datteren med de store, rødmussede bollekinnene som forblir filmens emosjonelle omdreiningspunkt.

Her ligger også kilden til små humoristiske drypp, som når moren kaster seg ut i øvelser til Jane Fondas velkjente treningsvideoer fra 80-tallet; morsomt fordi videospillere er ulovlige som følge av regimets fiendtlige holdning til vestlig kultur og teknologi, men også fordi leiligheten er det eneste stedet hun kan trene som hun vil; ritualet blir svett, klamt, innestengt og absurd.

Det er imidlertid først i andre akt at filmen når de virkelig store høydene. Farhadi må vike plass for et horrorelement som gradvis får mer og mer fotfeste, og med et plutselig bombeangrep følger også ankomsten av såkalte djinns – onde demonvesener fra førislamisk arabisk mytologi. Til å begynne med annonseres de først og fremst via nabosladder og gåsehudfremkallende lyder – alltid rett utenfor tilskuerens synsrekkevidde. Her kanaliserer Bavak M. Night Shyamalan og J-horror med usedvanlig effektivitet; Shyamalan i den hitchcockse frykten for det man aldri helt ser, og J-horror i mangelen på fluktmuligheter og klebeåndens konstante tilstedeværelse.

Fordi Under the Shadows bevarer det nære og realistiske i sitt uttrykk, føles denne tilstedeværelsen usedvanlig invaderende. Det er ikke bare i sine (heldigvis begrensede) jump scares at den skaper uro i magen, men også i mellomstrekkene. Jeg kan ikke huske å hatt en like klam hånd om indre organer siden Takashi Shimizus nerveødeleggende The Grudge (2004). Selv når spøkelsene blir mer synlige i filmens tredjeakt, og nesten tipper over i noe som kan minne om Joe Dantes svært fornøyelige The Hole (2009), bevarer den sitt kroppslige ubehag.

Om filmens kvaliteter stoppet der, hadde det fremdeles vært en sjangerfilm av høy kvalitet. Men mye av det fornøyelige ligger godt plantet i den subversive, sosiale kommentaren. På et vis blir ikke bare leiligheten, men hele bygården et bilde på Iran som land.

Naboene blir manifesteringen av folkegrupper som drives på flukt. Det grelle 80-tallsinteriøret, de hermetisk lukkede rommene og den skitne tilfluktskjelleren fungerer som et slags univers i seg selv; en innelukket mental tilstand som reflekterer hele folkedypet. De onde åndene er ikke bare en kroppsliggjøring av Iraks aggresjon, men kaster seg også over de overlevende som sultne gribber i etterdønningene – et slags dobbelt krigstraume man ikke kan løsrive seg fra om man blir værende.

Tydeligst er det i de stadige og meningsløse reparasjonsforsøkene. Familien prøver febrilsk å lappe sammen en smuldrende tilværelse med maskeringstape: et delvist knust vindu, et sprekkeferdig tak og en lemlestet dukke. Dette er naturligvis midlertidige løsninger som ikke makter å holde trusselen på avstand; en åpenbar referanse til halvhjertede politiske løsninger som ikke bringer landet ut av sin krigstilstand; en situasjon der silvilbefolkningen klamrer seg fast til livet med de begrensede ressursene de har til rådighet. Fluktforsøkene rammes dessuten av absurde sanksjoner – når moren og datteren blir stoppet utenfor bygården fordi moren ikke har rukket å kle seg anstendig, hva gjør man da?

Det er nettopp i denne sømløse sammenstillingen av vektig materiale, intens innlevelse og unike inspirasjonskollisjoner at Bavak makter å løfte helheten til å bli noe vesentlig.

Under the Shadow er en av årets store oppdagelser, og har følgelig tiltrukket seg mye oppmerksomhet på festivaler. Det er ikke tilfeldig at Storbritannia (som en av filmens co-produsenter) har sendt den inn som landets bidrag til Oscar i kategorien ‘beste fremmedspråklige film’. Bavaks debut vil trolig fungere utmerket på vanlig kino her til lands, men foreløpig har ingen distributør vist interesse. Hvem tar sjansen?

*

OBS! Siste sjanse til å se Under the Shadow under årets Film fra Sør-festival er i kveld kl. 18.00, på Saga kino.